Den nå nesten en-måned-lange streiken av 10 100 John Deere-arbeidere i Iowa, Illinois og andre delstater er ved et kritisk vendepunkt. I uka som har gått siden arbeiderne stemte ned det andre av selskapets kontraktsforslag som var støttet av deres fagforening United Auto Workers, har Deere-ledelsen gått på offensiven.

Arbeiderne står overfor to alternative veier. På den ene siden er Deere og UAW fast bestemte på å få gjennom en kontrakt som struper arbeidernes inntekter og tillater selskapet å fortsette innhøstingen av rekordprofitter. De vil fortsette å konspirere og bruke alle våpen og skitne triks de har til deres rådighet for å splitte arbeiderne og knuse deres motstand.

Det eksisterer imidlertid en vei til streikens seier, som er denne: Arbeiderne tar initiativet over i egne hender, etablerer grunnplanorganisasjoner på alle fabrikker og lageranlegg, og appellerer direkte til bilarbeidere og alle Deere-arbeidere i USA og internasjonalt, for å mobilisere støtte til deres kamp, som har et potensial til å innvirke på alle arbeideres skjebner.

Selskapet har lansert en medieblitz, med toppdirektører som drar ut i alle retninger for å skryte av deres angivelig sjenerøse tilbud, der de antyder at kontraktsnederlaget, som ble nedstemt med 55 mot 45 prosent, i vesentlig grad skyldtes et mindretall av arbeidere med urimelige forlangender. Etter at UAW to ganger mislyktes i å presse gjennom deres krav har Deere nå sendt tekstmeldinger direkte til arbeiderne i et nakent forsøk på å splitte dem, og tvinge fram en ny avstemning over avtalen, som ledelsen insisterer er selskapets «siste, beste og endelige» tilbud.

Arbeidsnedleggelsen har forårsaket alvorlige forsinkelser i leveranser av reservedeler som Midt-Vestens farmere trenger for å holde deres Deere-utstyr i gang under de siste ukene av innhøstingssesongen. Etter at kontrakten ble beseiret kunngjorde ledelsen at den trappet opp deres streikebrytende «kontinuitetsplan for kundeservice» [‘Customer Service Continuity Plan’], som omfatter utplassering av arbeidsveiledere, ingeniører og andre fastlønnede administrasjonsarbeidere til deres fabrikkanlegg, og ved opptrapping av produksjonen ved selskapets fabrikker utenfor USA.

Mens offisielle Deere-representanter offentlig erklærer at de fortsatt ønsker en avtale for å bringe tilbake de nåværende arbeiderne, har de ikke utelukket å ansette streikebrytere for å erstatte de streikende. «Dersom vi går gjennom dette, og med den informasjonen som nå er foran folk, avtalen som ligger der for dem, om den ikke fungerer for dem da må vi finne ut hvordan vi fortsetter å betjene våre kunder framover,» skrev Cory Reed, president for Deere’s Worldwide Agriculture & Turf Division, i en Des Moines Register-artikkel publisert mandag. «Denne planleggingen pågår alltid.»

Så langt fra å mobilisere fagforeningens 400 000 medlemmer for å motsette seg disse truslene om streikebryteri, tvinger UAW Deere-arbeiderne til å slåss aleine mot den multinasjonale giganten. Etter at fagforeningens andre avtale med selskapet ble nedstemt utstedte UAW International [o. anm.: hovedorganisasjonen], en overfladisk kunngjøring på tre setninger, som erklærte at de ville gjenoppta møter med Deere-ledelsen – ikke med arbeiderne – for å «diskutere de neste trinn».

UAW har pålagt Deere-arbeidere en fullstendig informasjonsblackout og har ikke engang erkjent noen av deres diskusjoner med Deere-bossene bak lukkede dører. I mellomtiden fortsetter fagforeningen å holde Deere-arbeidere på sultrasjoner med $ 275 uka i streikelønn, til tross for et streikefond – betalt av arbeidernes kontingenter – verdsatt til nesten $ 800 millioner.

Det er ingen tvil om at UAW-representanter konspirerer med selskapsledelsen for å slite ned arbeidernes motstand og tvinge fram en ny avstemming over den samme avtalen, eller en litt modifisert en, som likevel ikke evner å imøtekomme arbeidernes forlangender.

Med Deere forventet å håve inn nesten $ 6 milliarder i profitter i år – minst 62 prosent mer enn selskapets tidligere rekord i 2013 – er de streikende arbeiderne fast bestemte på å sikre en lønnsøkning på 10 dollar timen, for å kompensere for mer enn 25 år med UAW-støttede lønnsinnrømmelser, og beskytte deres familier mot de stigende kostnadene for drivstoff, mat og andre grunnleggende nødvendigheter. De ønsker også å gjenopprette fullt betalte helsetjenesterettigheter for pensjonister av alle generasjoner arbeidere, som UAW ga opp i 1997.

UAW er fast bestemt på ikke å vinne streiken, men å få beseiret den. UAW-president Ray Curry, visepresident Chuck Browning og resten av de velstående businessdirektørene ved UAWs hovedkvarter «Solidarity House» vet at en seier for Deere-arbeiderne vil utløse et langt bredere opprør mot UAW. Arbeidere ved Caterpillar, Volvo og Mack Trucks, hos GM, Ford og Stellantis, hos bildelleverandørene Dana, Faurecia og Lear, og utallige andre lokaliseringer, arbeider alle under kontrakter med splittende lønns- og rettighetssystemer og andre undertrykkende betingelser, pålagt dem av de samme bestukkede UAW-funksjonærene ved hjelp av løgner, trusler om tap av arbeidsplasser og regelrett stemmesvindel.

Kampen ved Deere er del av det som utvikler seg til den største streikebølga i USA og internasjonalt på generasjoner. Siden begynnelsen av året har det vært mer enn 150 streiker i USA, som har involvert arbeidere fra praktisk talt alle sektorer av økonomien. Tusenvis – inkludert Deere-arbeidere, Kellogg’s arbeidere, sykepleiere og andre helsetjenestearbeidere i California, West Virginia og Massachusetts, kullgruvearbeidere i Alabama, lærere i Scranton, Pennsylvania, og Columbia University-studenter – er for tiden i streik. Ytterligere 30 000 Kaiser Permanente-helsetjenestearbeidere i California og Oregon skal streike den 15. november, og 60 000 film- og fjernsynsproduksjonsarbeidere, som var beredt til å gå til streik i forrige måned, stemmer kommende helg over en dypt foraktet utsalgskontrakt.

Disse er alle del av ei stigende bølge av internasjonale kamper – som inkluderer streiker av lærere, sykepleiere og andre offentlig ansatte i Canada, Portugal, Sri Lanka, Mexico og andre land, der arbeidere forsøker å bekjempe innstrammingstiltakene som kapitalistregjeringer pålegger dem for å få betalt tilbake de massive redningsaksjonene for selskaper og banker.

Betingelsene oppstår for at disse kampene kan forenes til arbeiderklassens kraftige industrielle og politiske kontraoffensiv mot tiår av erodering av levestandarder, og en eksplosjon av sosial ulikhet.

Disse militante kampene blir underbygget av responsen fra kapitalistregjeringer over hele verden på pandemien, der de har prioritert profitt framfor liv. Siden begynnelsen av pandemien har bare i USA milliardærenes formuer økt med 70 prosent – fra nesten $ 3 billioner til over $ 5 billioner – samtidig som 89 millioner arbeidere mistet deres jobber, 47 millioner ble infisert med Covid-19, med ukjente langtidskonsekvenser, og mer enn 776 000 er døde av viruset.

Etter å ha blitt tvunget til å risikere deres liv nekter nå arbeidere over hele verden å akseptere lønninger som ikke holder tritt med inflasjonen, utmattende arbeidstidsplaner som frarøver dem familieliv og helse, og løgnene fra selskapsledere og fagforeningsbyråkrater som sier det ikke er penger til å kunne imøtekomme deres rettferdige forlangender.

I hver en kamp som nå finner sted, eller er i ferd med å oppstå, er den største hindringen for arbeidernes samling og forening de korporatistiske fagforeningene, som fungerer som en politistyrke i arbeidslivet og som partnere i utbyttingen av arbeiderklassen. Det er grunnen til at et voksende antall arbeidere, deriblant lærere, helsetjenestearbeidere, Amazon-arbeidere og bilproduksjon- og bildelarbeidere ved Volvo Trucks, Dana, Deere og Detroit-bilprodusentene, slutter seg til det voksende nettverket av grunnplankomitéer på fabrikker og arbeidsplasser, som avviser de selskapsvennlige fagforeningenes autoritet, og slåss for arbeiderklassens uavhengige interesser.

Sist lørdag stemte arbeidere på et nettmøte sponset av World Socialist Web Site for å etablere streikesolidaritetskomitéen Deere Strike Rank-and-File Solidarity Committee, for å mobilisere den bredest mulige støtten til de streikende arbeiderne.

For å bekjempe transnasjonale selskaper som Deere trenger arbeiderne en global strategi. Arbeidernes bestrebelser etter internasjonal solidaritet har blitt uttrykt av Deere-arbeidere i Mannheim, Tyskland, som gjentatte ganger har gitt uttrykk for deres støtte til deres brødre og søstre i USA. I mai ble Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC) – grunnlagt for å koordinere arbeiderklassens voksende kamper på tvers av alle landegrenser.

Kampen mot kapitalistutbytting er uadskillelig fra en kamp for å eliminere pandemien og få en slutt på ofringen av menneskeliv for selskapenes profitter. Den stigende bølga av streiker og kamper over hele verden må utvikles til en bevisst politisk kamp for å etablere arbeidernes makt og få omorganisert det økonomiske liv basert på sosialistisk planlegging, og for produksjon for å imøtekomme menneskelig behov, ikke privat profitt.