Der streiken til mer enn 22 000 metallarbeidere, for lønnsøkninger og mot nedleggingen av fabrikker, i byen Cádiz sør i Spania i går gikk inn i den andre uka, lanserte koalisjonsregjeringen av det sosialdemokratiske Sosialistpartiet (PSOE) og det «venstrepopulistiske» partiet Podemos et polititilslag. I Cádiz slapp den løs tusenvis av opprørspoliti, og anvendte en 15-tonns BMR (Blindado Medio sobre Ruedas; et middelspansret kjøretøy på hjul).

Rundt 5 000 metallarbeidere og supportere marsjerte tirsdag gjennom Cádiz. Et antall arbeidere skilte seg fra hoveddemonstrasjonen og forsøkte å få blokkert Carranza-brua med barrikader. Politiet angrep arbeiderne med tåregass og gummikuler. Minst én demonstrant ble arrestert, på angivelige anklager om offentlig uorden. Demonstrantene ropte slagord som «Politiet dreper!» og «Vi er arbeidere, ikke kriminelle!»

Det er bred støtte for streiken. Rundt 200 lokale skoleelever fra tredje klasse opp til videregående, som deltok i en skolestreik på tirsdag, mønstret streikevakter utenfor deres skoler og meldte seg med i metallarbeidernes protest. Demonstranter ropte støtte til helsetjenestearbeidere da de passerte sykehuset Puerta del Mar, og helsetjenestepersonell der responderte med å applaudere de streikende og skoleelevene.

Innbyggere i Cádiz var opprørte over utplasseringen av den 15-tonns pansrede BMR-en, et av to slike kjøretøyer som i 2017 ble utrangert fra de væpnede styrker og overlevert det spanske nasjonale politiet. Det markerte første gang en BMR har blitt anvendt mot streikende arbeidere i Spania. BMR-en kjørte gjennom arbeiderklassenabolagene San Pedro og Bazán, og nært ved lokale skoler, og brøytet seg vei gjennom hindringer i gata. Mange innbyggere ropte slagord som fordømte BMR-en, fra deres balkonger og deres hjem.

Utplasseringen av et militærkjøretøy til Cádiz er en desperat trussel mot denne kraftfulle streiken, og en helhetlig avsløring av PSOE-Podemos-regjeringen. Den har allerede bevist sin instinktive fiendtlighet mot arbeiderklassen ved konsekvent å adoptere det fascistiske partiet Vox’ politikk, fra opphevingen av Covid-19 folkehelserestriksjoner til det å implementere voldelig antimigrantpolitikk [engelsk tekst]. Regjeringen gjør unektelig klart den klassekløfta som skiller Podemos fra arbeiderne, og truer nå arbeiderklassen med militarisert vold.

Helt fra streikens første dager av har PSOE-Podemos-regjeringen mobilisert opprørspoliti fra hele Spania, for å angripe arbeiderne med pepperspray, køller og gummikuler.

Arbeiderne responderte med å sette opp streikevakter og bygge barrikader som blokkerte veien inn til byens industridistrikt og andre store motorveier; de har satt fyr på biler og søppelcontainere og har anvendt jernbaneskinner for å forhindre politiet fra å få tilgang til området. Busser som forsøkte å frakte streikebrytere til fabrikkene ble tvunget på retrett av streikende som blokkerte veien og kastet stein.

Det oppstår en eksplosiv politisk situasjon i Spania der brede masser av arbeidende mennesker støtter streiken mot PSOE-Podemos-regjeringen. Store protester til støtte for metallarbeiderne har blitt holdt i Cádiz, med demonstranter som bar bannere med slagord som «Arbeiderklassen, forén dere!» Ytterligere solidaritetsdemonstrasjoner fant sted i andre byer over hele regionen Andalusia, med flere planlagt å finne sted utover i uka.

Rundt 4 000 arbeidere og ungdommer protesterte mandag i byen Algeciras, del av den større provinsen Cádiz, i solidaritet med de streikende metallarbeiderne. En ytterligere solidaritetsprotest ble kalt på mandag i den nærliggende byen Huelva. Rundt 300 demonstranter samlet seg også samme dag foran Palacio de San Telmo i Sevilla – setet for den andalusiske regionalregjeringen – i en støttedemonstrasjon for arbeiderne i Cádiz.

Medlemmer av Podemos og det stalinistiske Spanias Kommunistparti (PCE) – som også regjerer som del av valgalliansen Unidas Podemos – ble hånet da de prøvde å tale til de forsamlede arbeiderne i Sevilla. Én PCE-representant forsøkte å forsvare partiet, og hevdet latterlig: «Vi er i regjering, men sitter ikke ved makten», men arbeiderne responderte med ytterligere buing.

De streikende i Cádiz har sine beste allierte mot Podemos og PSOE i arbeidere internasjonalt, som i likhet med spanske stålarbeidere, streiker mot reallønnskutt, industrielle og økonomiske turbulenser og massedød forårsaket av den kriminelle offisielle håndteringen av Covid-19-pandemien.

Cádiz-streiken kommer midt under et oppsving i klassekampen over hele Europa og internasjonalt. Tallrike streiker er planlagt i Spania innen utgangen av året, som omfatter kjøttforedlingsarbeidere, lastebilsjåfører og supermarkedarbeidere. I nabolandet Portugal gikk titusenvis av arbeidere fra flere bransjer til streikeaksjoner i september og oktober, deriblant jernbanearbeidere, lærere, sykehusarbeidere og fengselsvoktere.

I USA har det brutt ut dusinvis av streiker siden oktober, som har involvert snekkere og håndverkere, transittarbeidere, bilarbeidere, sykepleiere, filmproduksjonsarbeidere og flybesetningsarbeidere, blant mange andre sektorer av økonomien.

Streiker mot forverrede livs- og arbeidsbetingelser, forsterket av koronaviruspandemien, bringer over hele verden arbeidere inn i en hodestups konflikt, ikke bare med selskapene, men med fagforeningsbyråkratiene og kapitalistiske om enn nominelt «venstreorienterte» regjeringer.

Partiet Podemos har i Spania på kynisk vis forsøkt å posere som sympatisk innstilt til de streikende, og beklaget seg over sin egen utkommandering av pansrede kjøretøyer mot dem. Samtidig forlanger partiet at streiken umiddelbart avsluttes. Yolanda Díaz, Podemos’ visestatsminister og arbeidsminister, forlangte i det som utgjør en knapt skjult trussel mot de streikende at fagforeningene og selskapene skulle komme til enighet om å få avsluttet streiken så snart som mulig, «til beste for arbeiderne og selskapene, og til det beste for Cádiz».

Hva angår fagforeningene har de lengestående politiske tilknytninger til regjeringspartiene. Arbeiderkommisjonene, Confederación Sindical de Comisiones Obreras (CCOO), er tilknyttet den stalinistiske bevegelsen, PCE og Podemos, mens fagforbundet Unión General de Trabajadores (UGT) er historisk tilknyttet PSOE. De spiller fullt ut deres roller som redskaper PSOE-Podemos anvender for samme grunnleggende formål som opprørspolitiet: Det å få brutt opp og demoralisert bevegelsen i arbeiderklassen.

CCOO og UGT har kontinuerlig arbeidet for å demobilisere opposisjonen og få avsluttet åpen ende-streiken de ble tvunget til å kalle da det ble klart at metallarbeidernes harme ikke ville bli dempet av de symbolske éndagsprotestene som ble organisert i begynnelsen av november.

Nasjonalforbundene for UGT og CCOO meldte i forrige uke en uttalelse som forlangte at de streikende måtte slutte å blokkere motorveier. «Vi må håndtere denne konflikten godt,» erklærte de, «og derfor mener vi det er nødvendig å konsentrere våre handlinger på inngangene til de viktigste arbeidsplassene. Derfor ber vi om at motorveiene holdes åpne.»

Fernando Grimaldi, regionsekretær for CCOO, gjorde det også klart at fagforeningen motsetter seg militante handlinger utført av arbeidere under streiken, og sa: «Folk er ekstremt sinte; vi skal se hvordan dette kan kontrolleres.» Han fordømte de streikende for å ha satt fyr på bål utenfor raffinerier for å kunne blokkere opprørspolitiets tilgang, og erklærte: «Jeg er ikke i det hele tatt enig i den typen handling.»

José Manuel Rodríguez Saucedo, sjef for industriavdelingen i UGT, kritiserte under en pressekonferanse sist fredag igjen metallarbeiderne for angivelig å ubeleilige Cádiz’ innbyggere med deres streik. Mens streikende arbeidere generelt «opptrådte rimelig», sa han, «har det oppstått andre følgekonsekvenser, som jeg beklager overfor innbyggerne i [regionen] Campo de Gibraltar, for alle de forstyrrelsene vi har forårsaket».

Det kritiske anliggendet Cádiz-arbeiderne står overfor er å få ført deres streik som en politisk kamp mot PSOE-Podemos-regjeringen, og uavhengig av dens tilknyttede UGT- og CCOO-fagforeninger. Veien videre er å danne grunnplankomitéer, uavhengige av fagforeningsbyråkratiene, som det har funnet sted ved Volvo, John Deere og på skoler internasjonalt, for å koble deres streik til arbeiderklassens bredere, internasjonale bevegelse.

Den internasjonale komitéen for Den fjerde internasjonale – International Committee of the Fourth International (ICFI) – har fremmet oppfordringen til arbeidere om å bygge Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC). En slik organisasjon kan gjøre gjeldende arbeiderklassens enorme industrielle makt internasjonalt, for å streike mot de store transnasjonale selskapene, beseire forsøk på politi-stat-undertrykking, og få satt en stopper for borgerskapets politikk for masseinfeksjon under Covid-19-pandemien.