Bare dager før Annalena Baerbock i dag blir tatt i ed som Tysklands nye utenriksminister, ga medlederen for miljøpartiet De Grønne et mye lest intervju om utenrikspolitiske saksanliggender til avisa taz (Die Tageszeitung). Baerbocks uttalelser gjør to ting klinkende klart: For det første vil «Ampel»-koalisjonen (o.anm.: «trafikklys»-koalisjonen pga. partifargene) bestående av sosialdemokratene (SPD), Fri-Demokratenes Parti (FDP) og De Grønne, som i dag onsdag offisielt overtar regjeringsfunksjonene, intensivere den avtroppende storkoalisjonens politiske orienteringer relatert krig og opprusting, og da spesielt med hensyn til atommaktene Russland og Kina. For det andre, de tidligere pasifistene fra miljøpartiet De Grønne spiller igjen den sentrale rollen, som da partiet sist var ved makten, fra 1998 til 2005, og iverksatte Tysklands første utenlandske militærintervensjonen siden naziregimets slutt.
Med en aggressivitet som ellers bare er å høre fra det ytre høyre og militaristiske miljøer, koblet Baerbock Tysklands evne til å føre en aggressiv utenriks- og stormaktspolitikk sammen med nukleæropprusting. «Det er nettopp dette spørsmålet om atomvåpen som gjør det klart at vi i framtiden igjen vil føre en aktiv tysk utenrikspolitikk, som konfronterer dilemmaene i global politikk,» forklarte hun. «Vi står ved vårt ansvar innenfor rammeverket av NATO og EU, og også for nukleær deltakelse.»
Som om ikke dette var nok, gikk hun et skritt videre. Midt under pandemien, som bare i Tyskland allerede har krevd mer enn 100 000 menneskers liv, og som regjeringen angivelig mangler økonomiske ressurser til å kunne bekjempe, bekreftet hun Ampel-koalisjonens oppfordring til anskaffelsen av nye kampfly i stand til å bære atomvåpen. «Vi må anskaffe etterfølgersystemet for Tornado-flyet, fordi de konvensjonelle egenskapene må erstattes. Det handler altså ikke bare om såkalte atombomber. Vi vil da måtte fortsette å snakke om anliggendet nukleær sertifisering,» erklærte hun.
Verken Baerbock eller taz staver ut hva disse planene betyr. I økonomiske termer overskygger de alle opprustningsprosjekter siden slutten av den andre verdenskrig. Tyskland planlegger å erstatte det utdaterte Tornado-flyet ved å anskaffe minst 90 nye Eurofighters, og 45 amerikanske jagerfly av typen F-18. Totalkostnad: nesten € 20 milliarder [NOK 203,8 milliarder]. Og det er bare begynnelsen. Tyskland og Frankrike utvikler for tiden luftforsvarskonseptet European Future Combat Air System, som innen 2040 vil ha en prislapp på flere hundre milliarder euro.
Og hva betyr egentlig «nukleær deltakelse»? I tilfelle en konflikt vil tyske krigsfly bli mobilisert, bestykket med amerikanske atombomber lagret i Tyskland, muligens til-og-med med det resultat at bombene blir sluppet – med katastrofale konsekvenser. En fullskala atomkrig mellom NATO-maktene og Russland (og/eller Kina) ville ikke bare omgjøre hele Europa til en nukleær ørken, det ville bety utslettelsen av alt liv på hele planeten.
Baerbock la ikke skjul på at opprustingen først og fremst er rettet mot Moskva og Beijing. Da taz uttalte at «Russland har blitt mer truende», repliserte Baerbock: «Spesielt de legitime sikkerhetsinteressene til statene i Sentral- og Øst-Europa må tas på alvor». En «verdibasert utenrikspolitikk» er «alltid et samspill av dialog og stringens. I det lange løp er veltalende taushet ikke noen form for diplomati, selv om det de siste årene har vært ansett av noen å være det,» sa hun.
Med andre ord: Den nye føderale regjeringen vil intensivere den aggressive kursen i retning krig mot Russland. Utenrikspolitikken overfor Moskva har faktisk de siste årene ikke bestått av «veltalende taushet», men har fulgt ei linje som er direkte tilknyttet Det tyske imperiets og Hitlers imperialistiske stormaktspolitikk. Berlin støttet i 2014 det høyreorienterte kuppet i Ukraina, for å få installert et antirussisk regime i Kiev for å svekke Moskva. Bundeswehr, den tyske hæren, har siden 2017 flyttet kamptropper til Øst-Europa, som del av NATOs såkalte Enhanced Forward Presence (eFP) – Forsterket framskutt tilstedeværelse.
De Grønne spilte en spesielt aggressiv rolle helt fra starten av. Den partitilknyttede Heinrich Böll-stiftelsen var like aktivt involvert i protestene på Maidan i Kiev, som var dominert av ytrehøyrekrefter, som mange av De Grønnes ledende partimedlemmer. I så henseende forsvarte de åpent og bagatelliserte alliansen med fascistiske skikkelser som Svoboda-lederen Oleg Tyahnybok.
Nå går de ett skritt videre, og oppfordrer til at Ukrainas hær og de fascistiske militsene som er alliert med den, bevæpnes mot Russland. Under høstens valgkamp reiste Robert Habeck, partiets medleder og utpekte visekansler, på invitasjon fra Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj for å tale ved fronten i Øst-Ukraina, der han erklærte at han vurderte «Ukrainas ønsker om våpenleveranser, med tanke på krigen øst i landet, for å være berettiget».
Det er nå klart hvilken strategi NATO-maktene følger. Den USA-ledede militæralliansen presser på med offensiven mot Russland for å avlede oppmerksomheten vekk fra innvirkningene av den kriminelle pandemipolitikken på hjemmebane. NATO gjennomfører massive militærmanøvrer ved den russiske grensa og bevæpner Ukraina med Javelin-antitanksmissiler, styrte-våpen-bestykkede krigsskip og luftvernmissiler. Kiev-regjeringen har ikke benektet russiske rapporter om at det ukrainske militæret ansamler 125 000 soldater ved landets grense mot Russland.
Baerbock støtter også USAs krigskurs mot Kina – som ikke mindre truer med å kunne utløse en atomkrig. «Som europeiske demokratier og deler av en transatlantisk demokratisk allianse» er vi «også i en systemisk konkurranse med et autoritært regime som Kina», raste hun i taz. I denne forbindelse er det viktig «å søke strategisk solidaritet med demokratiske partnere, for sammen å forsvare våre verdier og interesser, og konsekvent promotere disse verdiene i vår utenrikspolitikk».
Det saksanliggendet som står på spill er faktisk ikke «verdier», men håndfaste økonomiske og geostrategiske interesser. Kina er en «konkurrent, spesielt når det gjelder spørsmålet om framtidig teknologisk lederskap,» innrømmer Baerbock selv. Baerbock appellerte for en mer aggressiv europeisk politikk mot Kina, under tysk lederskap, for å kunne hevde egne interesser. Hun truet med å begrense Kinas tilgang til europeiske markeder, og utelukket ikke en boikott av det kommende vinter-OL i Beijing.
Europeere bør «ikke gjøre seg mindre enn vi er. Vi er et av de største hjemmemarkedene i verden,» skrøyt hun. Spesielt Kina har «massive interesser i det europeiske markedet». Dersom, for eksempel «det ikke lenger er tilgang for produkter som kommer fra regioner som Xinjiang, hvor tvangsarbeid er vanlig praksis, da er det et stort problem for et eksportland som Kina,» hevdet Baerbock. Denne «spaken for det felles indre markedet» fungerer «bare dersom alle de 27 medlemslandene trekker sammen og ikke, som tidligere, at Tyskland som det største medlemslandet formulerer sin egen Kina-politikk». Vi trenger «en felles europeisk politisk orientering relatert Kina», konkluderte hun.
De Grønne spesialiserer seg på bruk av fraser om menneskerettigheter, demokrati og klimavern, for å mobilisere velstående sjikt av småborgerskapet til en aggressiv utenriks- og krigspolitikk. Baerbock personifiserer dette klientellet, og partiets dreining til høyre, som ingen andre. Hun ble medlem av De Grønne i 2005, da Schröder-Fischer-regjeringen brøyt sammen på grunn av motstand fra arbeidere og ungdom mot den daværende rød-grønne-koalisjonen, dens angrep på sosiale velferdsprogrammer og dens pro-krig-orienteringer.
Seksten år seinere tiltrer Baerbock som utenriksminister, for å videreføre den forhatte krigspolitikken – selv om det skulle ende i en tredje verdenskrig. For å få forhindret en katastrofe trenger den voksende opposisjonen et klart politisk perspektiv og en konsis orientering. Kampen mot militarisme og krig fordrer – akkurat som kampen mot sosial ulikhet, fascisme og den politiske pandemiorienteringen med «profitt framfor liv» – arbeiderklassens uavhengige politiske intervenering, på grunnlag av et sosialistisk program.