Den globale Covid-19-pandemien fortsetter å ødelegge alle aspekter av det sosiale og kulturelle liv. Artister og tekniske arbeidere i musikkindustrien står overfor møter betingelser som er ulikt noe sett på generasjoner, om noen sinne. De aller fleste av dem som prøver å tjene til livets opphold i musikk, blir kastet for finansulvene på hver eneste tur.
De fleste arbeidende musikere, sangere og tilhørende musikkarbeidere levde farlig nær økonomisk ruin [engelsk tekst] allerede før pandemien. Denne sårbarheten har blitt dramatisk forverret av pandemien. Med liten mulighet til å kunne leve av platesalg eller streaminginntekter er de fleste musikere og arbeidere avhengige av livekonserter, turnéer og egen-promotering for å klare seg.
I USA har alle fløyer av det politiske etablissementet gått sammen for å lede en gjenåpning av næringslivsvirksomheter og skoler midt under to dødelige Covid-19-bølger på slutten av 2021. Etter praktisk talt å ha mottatt ingen økonomisk støtte i 2020, har musikere nå blitt tvunget til å konfrontere et forferdelig valg i 2021: bli hjemme og risiker økonomisk ruin, eller gå ut og spille for folkemengder og risiker potensielt dødelige infeksjoner.
Ikke overraskende domineres nyhetsoverskrifter om musikk av artister og fans som smittes med koronaviruset på store og små konserter, planlagte turneer som blir lagt ned og konserter som blir avlyst av frykt for utbrudd. Antallet musikere og konsertgjengere som har blitt alvorlig syke eller døde av denne hensynsløsheten er enda ikke nøyaktig fastlagt – og er en pågående prosess.
Hastverket med å få gjenåpnet konsertarenaer og turnering i jakta på profitt for enhver pris, fant sin mest forferdelige legemliggjøring i år i den tragiske trengselen under Astroworld-konserten, der minst ni mennesker ble drept, deriblant barn.
Kunsten henger etter begivenhetenes gang selv under de beste av betingelser. Denne tendensen er spesielt uttalt når man kartlegger populærmusikken i 2021. Slagene fra pandemien har så langt resultert i at musikk ofte ser seg rundt i alle retninger, annet enn direkte på krisen den konfronterer.
Mange av kritikernes favoritter har produsert musikk som høres ut som og synger om ting som om pandemien aldri har eksistert. En tilbakevending til kjente og ofte slitne temaer og bildeunivers vedvarer. En dyster, selvopptatt bekymring med tretthet, håpløshet og fortvilelse – utpreget allerede før mars 2020 – eksisterer side om side med tom tilbedelse av penger, og en irriterende likhet i lydbildene, til tross for verdensendrende begivenheter og farer.
Den skadelige innsnevringen av kunsten gjennom hudfargebesatte konsepter og symbolikk fortsetter også å påvirke altfor mange talentfulle kunstnere. I jazz for eksempel er det en synlig trend for å gjenopplive blindgata fra 1960-tallets svarte nasjonalisme i USA og Storbritannia. Artister som skaper musikk basert på hudfarge- eller kjønnsbasert «empowerment» – uansett hvor grov eller bakstreversk – blir av musikkpressen generelt hyllet ukritisk.
Heldigvis er det også voksende sinne, empati og rastløshet som er tydelig å spore blant musikere og sangere, ansporet av begivenheter og stemninger fra det siste året. Artistene i listene nedenfor var de vi følte sterkest for i denne forbindelse.
Matthew Brennan
Beste jazzalbum
tenorsaksofonisten Charles Lloyd, 83-år-gammel og i ferd med å gå inn i hans sjette tiår av musikerkarrieren, fortsetter å lage genuint rørende samarbeidende musikk. På Tone Poem passer hans lyriske spillestil bemerkelsesverdig godt sammen med de oppfinnsomme og sjelfulle gitaristene Bill Frisell (elgitar) og Greg Leisz (pedal steel), så vel som med trommeslager Eric Harland og bassist Reuben Rogers. Kvintetten unngår akademiske og mutte trender som er alt for vanlige i sjangeren disse dager, og blander melodisk frijazz med elementer av countrymusikk og rhythm and blues. Nysgjerrigheten etter å utforske melodier og grooves på tvers av sjangere – både i cover-melodier og originale sanger – er forankret av et høyt nivå av dyktighet og tålmodighet.
Samlingen av improviserte duetter mellom jazzpianist Jason Moran og sanger-saksofonist-dramatiker Archie Shepp på Let My People Go er også til tider bemerkelsesverdig. Moran er en av de mest intelligente og dyktigste pianospillerne innen jazz i dag. Hans emosjonelt sofistikerte og empatiske spillestill tillater at duoen utforske ei rekke spente stemninger og teksturer bygget rundt songbook-standarder og unike musikalske fraseringer av Shepp (også 83).
Den virtuose gitaristen Julian Lage fortsetter å produsere levende og bluessentrert jazz på hans nye album Squint. Lages tett sammenkoblede trio, med bassist Jorge Roeder og trommeslager Dave King, skaper vinklede improvisasjoner og harmoniske vendinger som opprettholder en livlig ånd gjennom hele albumet.
Debutalbumet Nafs at Peace fra den pakistanske kvartetten Jaubi var også en åpenbaring. Ingenting hørtes helt ut som dette. Gruppa blander på en oppkvikkende måte post-bop jazz med nordindisk klassisk musikk, så velsom elementer av hiphop og elektronisk beat-musikk. Resultatet er en overraskende energigivende og til tider dansbart lydbilde. Kvartettens navn er urdu for «hva enn» og ifølge deres nettside bruker de begrepet for å antyde at man skal «skape hva enn som høres bra ut, og hva enn som føles bra». I en periode hvor artister ustanselig blir skjelt ut av identitetsbesatte kritikere for å skulle «holde seg innen deres egen fil» og holde seg innenfor grensene til deres «egen kultur», er Jaubis sentimenter og musikk et friskt pust.
Tone Poem – Charles Lloyd and the Marvels (USA)
Spring [omtale på engelsk] – Ibrahim Khalil Shihab Quintet (Sør-Afrika – Gjenutgivelse)
Squint – Julian Lage (USA)
Let my people go – Archie Shepp og Jason Moran (USA)
Nafs at Peace – Jaubi (Pakistan)
Human – Shai Maestro (Israel)
I Told You So – Delvon Lamarr Organ Trio (USA)
Umdali – Malcolm Jiyane (Sør-Afrika)
Beste album i sjangeren populærmusikk
Ett av de få band som tar direkte tak i pandemi-kriminaliteten er en trio kalt Lula Wiles, på albumet Shame and Sedition. Forankret av gruppas effektive harmoniseringer uttrykker de fleste sangene harme og forargelse over den sosiale katastrofen de rike har forfulgt de 22 siste månedene. Spor som «Do you really want the world to end?» [‘Vil dere virkelig at verden skal ta slutt?’] bærer en relevant presserende tone. Teksten fra sangen «Oh My God» skjærer skarpt, rettet direkte mot de rike som for tiden beskrives som «Stepping over bodies, grinning like a movie star» [‘Skrittende over lik, glisende som ei filmstjerne’]. Og seinere:
“What have you been doing since the world shut down?
Counting all the cards you stole to build your house
Your insidious extraction won’t protect you now
‘Cause we’re turning on the lights that you’ve been shooting out.”
«Hva har dere bedrevet siden verden stengte?
Tellende alle kortene der stjal for å bygge huset deres
Deres lumske utvinning vil ikke beskytte dere nå
For vi slår på lysene dere har skutt ut.»
Av alle full-lengde popmusikkalbum fra fjoråret, var multiinstrumentalisten/hiphop-produsenten Madlibs (Otis Jackson) Sound Ancestors kanskje mest givende rent musikalsk. Løftet av en liten galakse av globale musikk-samples og et rythm-forward rammeverk, skaper Jackson et sjelfullt lydunivers ulikt alt annet i sjangeren. Godt hjulpet av den britiske elektronikk-artisten Kieran «Four Tet» Hebdens arrangementer, tillater Jackson hans sanger virkelig å få puste og utvikle seg, med stor suksess.
Sierra Ferrells debut Long Time Coming viser på imponerende vis ei rekke overbevisende musikalske tilnærminger – blues, calypso, New Orleans-jazz, bluegrass, folk, country og andre – med hennes selvsikre sang som elementet som binder alle de tilsynelatende distinkte trådene sammen.
Shame and Sedition – Lula Wiles (USA)
Sound Ancestors – Madlib (USA)
Yaral Sa Doom [Utdann barna] – Wau Wau Collectif (Senegal)
Urban Driftwood – Yasmin Williams (USA)
Long Time Coming – Sierra Farrell (USA)
Afrique Victime – Mdou Moctar (Mali)
Korolen – Toumani Diabete og London Symphony Orchestra (Storbritannia/Mali)
Fair and Square – John Prine (USA – Deluxe Reissue)
Beste individuelle sanger
Forståelig nok manglet det i fjoråret ikke på sanger om ensomhet, depresjon og så videre. Få kunstnere klarte å slåss seg gjennom pessimismen. Lula Wiles, som nevnt ovenfor, var ett av unntakene. Den britiske sangeren Arlo Parks produserte også spesielt livlige sanger i fjor som var dypt empatiske for de som led, samtidig som de holdt et optimistisk øye åpent.
Den belgiske popstjerna Stromae produserte en spennende sang og musikkvideo som opphøyer servicearbeidere, det samme gjorde de indiske artistene Dhee og Arivu med plantasjearbeidere på Sri Lanka.
Andre sanger oppført her er bemerket for deres høye tekniske ferdigheter, deres uvanlige varme, oppriktighet, eller deres interessante musikalske kreativitet.
[O. anm.: lenker til lydsporene på YouTube]
«Oh My God» – Lula Wiles
«Spring» – Ibrahim Khalil Shihab Quintet (Sør-Afrika)
«Sante» – Stromae (Belgia)
«Road of the Lonely Ones»; «The New Normal» – Madlib (USA)
«Mouhamodou Lo and His Children» – Wau Wau Collectif (Senegal)
«Hurt»; «Hope» – Arlo Parks (Storbritannia)
«Nunca Vas a Comprender» [Du vil aldri forstå] – Rita Payes (Spania)
«Rich or Poor» – Gloria Ann Taylor (USA)
«The Best God Damn Band in Wyoming»; «Imperial Twist» – No-No Boy (USA)
«Birthday/The Pain» – For those I love (Irland)
«Oblivion» (Astor Piazzolla Cover) - Rodrigo y Gabriela, med Vincente Amigo (Mexico)
«Deja» – Bomba Estereo (Colombia)
«Midnight Run» – Charley Crockett (James Hand-cover) (USA)
«Enjoy Enjaami» – Dhee og Arivu (India)
Erik Schreiber
When Smoke Rises [omtale på engelsk], som er debuten til sangeren-poeten Mustafa, var blant albumene som fanget min oppmerksomhet i 2021. Med beskjedenhet og rolig selvsikkerhet (en kombinasjon som er et kupp i seg selv) synger Mustafa mildt om gjengvold, sorg og begjæret etter hevn som det genererer. Til tross for albumets fokus på tap, er det ikke tynget av pessimisme. Det som i stedet motiverer det er et genuint menneskelig forsøk på å forstå og overvinne prøvelsene som mange fattige og arbeiderklassen, spesielt ungdommen, står overfor. De rolige arrangementene og den myke perkusjonen kombineres med Mustafas genuine medfølelse, for å besørge en balsam for de etterlatte. Uten å hengi seg til illusjoner uttrykker Mustafa et selvsikkert håp for framtiden.
Et annet bemerkelsesverdig album var I Have Nothing to Say to the Mayor of L.A., der Dean Wareham (tidligere fra indiebandene Luna og Galaxie 500) tar opp politiske orienteringer på en ukarakteristisk insisterende og eksplisitt måte. Wareham synger om Eleanor Marx og Hollywoods svarteliste, og avslutter albumet med å spørre: «Hvorfor er vi i Sørkina-havet?» Hans øyeblikk av humor, selv om de i seg selv ikke er dårlige, gir noen ganger inntrykk av at han is pulling his punches, dvs. han holder igjen i stedet for å lange ut. Musikken viderefører den reverb-gjennomtrukkede, søvnaktige stilen som Warehams tidligere band er kjent for. I to covere av sanger fra 1960-tallet, som er albumets høydepunkter, viser Wareham hans musikalske påvirkninger.
New York-rockebandet Parquet Courts ga ut Sympathy for Life i 2021. Bandet er alltid åpent for eksperimentering og begir seg her inn på funk- og elektronisk dance-territorium, som ofte påkaller det tidlige 1980-tallet. Hvert av arrangementene er særegne og byr på flere lag med rytmisk trøkk og klanglig interesse. Den mest suksessfulle og oppmuntrende sangen er åpningssporet «Walking at a Downtown Pace». Selv om bandet klarer seg godt på de dance-orienterte sangene, viser andre spor at bandet er mest komfortabelt i rock-formspråket. Tekster som nevner rideshare-sjåfører og andre aspekter av dagliglivet er oppmuntrende, men en eller to sanger er unødvendig kryptiske.
En singel som står fram fra 2021 er Snail Mails «Valentine», som formidler angsten ved romantisk avvisning, i all dens påtrengende hast. Singer-songwriter-gitarist Lindsey Jordans dynamiske skiftninger rykker i lytteren, som uten tvil er intensjonen (som også gir en effektiv musikalsk ekvivalent til en forlatt elskers svingninger mellom sorg og raseri). Jordan spiller også akkorder ikke ofte å høre i rock, som beriker sangens tekstur. Hennes vokalprestasjon, som veksler mellom øm bekjennelse og brennende bebreidelse, forener emosjonell oppriktighet og bevisst teknikk. Sangen demonstrerer et tydelig talent.
Tom Carter
Den akustiske gitarduoen Rodrigo y Gabriela fortsetter å lage tiltalende og energisk musikk, med en studioframføring av Astor Piazzollas mesterverk «Oblivion», sammen med den spanske flamenco-gitaristen Vicente Amigo som et høydepunkt i deres aktivitet i fjoråret.
Deres musikk fra tidligere år er vel verdt å besøke på nytt (eller oppdage for første gang). Oppriktige og ydmyke som utøvere, deres karakteristiske blanding av heavy metal og flamenco er tilgjengelig, dyktig framført og allsidig. Og etter denne forfatterens mening, bygger deres musikk («Megalopolis», «Master Maqui», «Diablo Rojo») avanserte, dynamiske, sympatiske rytmer og fraseringer ut fra de rene lydene fra et kjent instrument, som har funnet gjenklang hos publikum langt fra duoens opphav i Mexico City, Mexico. Forrige åaret kom Rodrigo y Gabriela ut fra en relativ ukjenthet for å vinne en velfortjent Grammy Award for albumet Mettavolution.