Grimme detaljer fortsetter å komme for dagen i kjølvannet av den fatale musikkfestivalen Astroworld, som fredag 5. november ble arrangert i Houston, Texas, der åtte publikummere døde og hundrevis flere ble alvorlig skadet, under en opptreden av rapperen Travis Scott.

Med festivalområdet alvorlig overfylt og rømningsveier som var blokkerte, var det som utspilte seg i Houston en marerittaktig massekvelning og nedtråkking. Katastrofen fikk fortsette i mer enn en time, samtidig som døde og døende ble slept ut fra menneskemengden, og folk skreik og tryglet festivalpersonalet om å stoppe showet.

Overlevende beskriver hvordan trengselen av menneskekropper «bokstavelig talt kvalte oss, så ille at folk blødde ut av munn og nese». De som falt ble «trampet ned», der «lag på lag» av mennesker falt oppå hverandre, og andre tråkket over dem i forsøk på å komme vekk.

Det var utallige røde flagg i månedene, dagene og timene før katastrofen utspilte seg. Konsertarrangørene ble gjentatte ganger advart om faren for skader og dødsfall. Videoer viser at menneskemengder tidligere på dagen overmannet sikkerhetsforanstaltningene og brøyt ned en port, der hundrevis kunne løpe inn på festivalområdet uten å vise noen billett, eller gjennomgå noen sikkerhetssjekk. Sjefen for Houston Police besøkte til-og-med Scott i hans campingvogn før forestillingen, for å gi uttrykk for hans bekymring over potensialet for vold.

I hvert av disse tilfellene vendte arrangørene, myndighetene og utøveren selv det døve øret til, og erklærte at showet skulle fortsette.

Det store antallet døde og skadede viser en sjokkerende misaktelse av menneskeliv fra festivalarrangørenes og myndighetenes side, så vel som fra Scott selv, som på video ses erkjenne tilstedeværelsen av ambulanser og skadede fans i folkemengden, men holder showet gående.

Det er ingen tvil om at Scott bærer en del av skylden, og godt kan bli holdt juridisk og strafferettslig ansvarlig. Men demoniseringen av ett enkeltindivid omgår de bredere sosiale saksanliggendene. Hva kan forklare denne systematiske likegyldigheten til død?

Katastrofen er den siste i rekka av «hendelser med masseskader» i USA, fra skoleskytinger til bygningskollapser, flom og orkaner, som har blitt sjokkerende normalisert. Katastrofen i Houston fant sted mot bakteppet av den største «masseskadehendelsen» av dem alle, Covid-19-pandemien, som så langt har drept over 775 000 amerikanere.

Det var åpenbare økonomiske interesser involvert. Scott (nettoformue $ 50 millioner), sammen med gjesteartisten Drake ($ 150 millioner) og kjæresten Kylie Jenner ($ 700 millioner), er ved sentrum av ei massiv pengemaskin i bransjen for offentlige forestillinger.

Festivalen var et joint venture med Live Nation Entertainment Incorporated. Bare salget av 100 000 billetter brakte inn over $ 37 millioner.

Live Nation er det største live-underholdningsforetaket i verden. Selskapet opererer mer enn 235 arenaer og spillesteder i 44 land, og organiserer massive musikkfestivaler over hele USA, som Lollapalooza og Bonnaroo. Selskapet hadde i 2019 inntekter på $ 11,5 milliarder. Med hevingen av restriksjoner på Covid-19-spredningen har Live Nations aksjekurs steget godt over toppnivået fra før pandemien.

Selve arrangementet skulle aldri ha funnet sted, men er del av styringsklassens bredere innsats for å gjenåpne alt, selv om det daglig dør mer enn 1 000 mennesker i USA av Covid. Live Nation arrangerte et massivt supersprederevent i Houston under en global pandemi, med siktemål å få generert profitter for aksjonærer og direktører, mens antallet tilfeller går til værs over hele verden.

I Texas har det vært 4,2 millioner Covid-19-tilfeller og 72 000 dødsfall. Delstatsguvernør Scott Abbot er en ledende forfekter av «flokkimmunitet» og masseinfisering. Abbott signerte i april en utøvende ordre som forbyr delstatens etater og selskaper som mottar offentlig finansiering fra å forlange bevis for vaksinering. Måneden etter signerte han en lovproposisjon som straffer næringsvirksomheter som forlanger at kunder har bevis på Covid-19-vaksinering for betjening.

Det var umulig å håndheve selv de minimale Covid-19-protokollene som er på plass. Publikum var i overveldende grad uten munnbind, og det var ingen sosial distansering å snakke om. Det er klart at selv om ingen hadde blitt tråkket ned ville eventet uansett ha ført til Covid-19-infeksjoner og sannsynlige dødsfall.

Konserten ble holdt til tross for at det var uunngåelig at den ville bidra til videre spredning av pandemien. Er det da noen overraskelse at de samme arrangørene og myndighetene så vekk da det ble klart at arenaen var overfylt, at sikkerhetspersonalet var ute av stand til å kontrollere mengden, og at det medisinske personalet var overveldet allerede før Scott startet hans opptreden?

Det er imidlertid mer involvert enn bare økonomiske vurderinger. Houston-konserten fant sted i kontekst av en bredere brutalisering av det amerikanske samfunnet, promotert i media og av hele det politiske etablissementet. Det er verdt å bemerke at Texas leder USA for antallet henrettelser, med mer enn 830 personer drept siden 1930, nesten dobbelt så mange som den neste delstaten.

Dette gjenspeiles i det som går for å være landets «kulturliv». Styringsklassen har i flere tiår promotert en toksisk kombinasjon av individualisme og egoisme, den kulturelle konsekvensen av dens egen massive berikelse på bekostning av samfunnet som helhet, og arbeiderklassen spesielt.

Konsertens innhold gjenspeiler en generell tilbakeståenhet som promoteres systematisk. Margaret Thatchers erklæring «det er ikke noe samfunn» kunne beskrive mye av moderne rappmusikk, med dette enerådende fokuset på personlig framgang, grådighet, hedonisme og forherligelsen av vold.

Scotts musikk er tematisert rundt det å tjene så mye penger som mulig, samtidig som man «lever i øyeblikket», temaer som gjennomsyrer mye av kommersiell hiphopmusikk. Dager før den fatale konserten ga Scott ut en sang med tittelen, ironisk nok, «Escape Plan» [‘Fluktplan’], der han rapper om en dag å ha ei formue på «12 sifre». Det ville sette ham på nivå med Elon Musk og Jeff Bezos, som hver kontrollerer over $ 100 milliarder. Musikkvideoen presenterer Scott der han poserer foran ei rekke hyperbiler, yachter og luksuriøse herskapsboliger.

Samtidig sulter høykulturen. Klassiske musikere har sett deres lønninger kuttet år etter år, og budsjettene for kulturundervisning i skolene tørker ut. Det foregår et systematisk og vedvarende angrep, orkestrert av media og det politisk etablissementet, på arven fra Den amerikanske revolusjonen og Borgerkrigen. Nivået av kulturell forringelse har nådd det punkt hvor en professor, Bright Sheng ved University of Michigan, kan bli målrettet og utstøtt for å ha vist en filmversjon av et av Shakespeares store skuespill, Othello.

Det er denne toksiske blandingen av sosial ulikhet, grådighet, politisk reaksjon og tilbakeståenhet som har skapte den sjokkerende misaktelsen og likegyldigheten til menneskeliv, som ble stilt til skue i Houston.

Selv om han sjelden engasjerer seg i den fetisjiseringen av drap og brutalitet som gjennomsyrer mye av hiphop, er Scotts tekster gjennomtrukket av tilbedelsen av hedonisme, risikotaking og det å leve for øyeblikket. Konsertens ikonografi låner tungt fra skrekkfilmer, blant annet med en gigantisk hodeskalleliknende skulptur av utøverens hode.

En konsertdeltaker skrev på Redditt: «Alt virket normalt for et Travis Scott-show. Jeg har sett utallige mennesker svime av, på nesten hver eneste GA-konsert med bare ståplasser. Jeg visste ikke at menneskene jeg så bæres vekk var livløse lik, jeg trodde folk bare besvimte. Var det overfylt? Ja, men det er normalt. Var det underbemannet? Ja, men det er normalt. Var det kaotisk? Ja, men det er normalt. Jeg føler at menneskemengden ble så avstumpet og normalisert til ingenting annet enn frenetisk raseri, at det til slutt fanget inn ham og alle de involverte.»