Det er ikke opphør i kampanjen for å få diskreditert og om mulig eliminert kunstneriske størrelser, fra fortid eller nåtid, med verk som ikke samsvarer med den kjønns- og hudfargebesatte øvre middelklassens utsyn og interesser.

Pandemien, som fortsetter å fortære sine menneskelige ofre, og politikken til Biden-administrasjonen, så likegyldig og morderisk som dens forgjengers, vekker i disse kretsene ingen stor bekymring. Men seksuelle misgjerninger, hudfargebasert ufølsomhet, om så fra mange tiår tilbake i tid – det er anliggender man kan sette tennene i.

Den amerikanske romanforfatteren Norman Mailer (1923-2007) har nå falt i unåde hos kampanjen for McCarthy-typen sensurering i den bokbransjen som tidligere overfalt Woody Allen og Blake Bailey, forfatteren Philip Roths biograf.

Gigantforleggeren Hachette kunngjorde i mars 2020 at de ikke ville publisere Allens memoarer, Apropos of Nothing, etter at press ble utøvd fra journalisten Ronan Farrow, Allens sønn, og i møte med protester fra en del Hachette-ansatte. Dette hadde opphav i de forlengst diskrediterte påstandene at Allen forulempet hans adopterte datter Dylan.

W.W. Norton kunngjorde i fjor deres beslutning om «permanent» å fjerne Baileys biografi om Roth fra trykk, på grunnlag av diverse ubelagte anklager om seksuelle misgjerninger. I en enestående handling skrøyt Norton av at de resterende kopier av Baileys verk skulle bli til «pulp», papirmasse.

Michael Mailer, en av Norman Mailers sønner, fortalte Associated Press i begynnelsen av januar at Random House, eid av det tyske mediekonglomeratet Bertelsmann, hadde foreslått et prosjekt for å markere at det er 100 år siden romanforfatterens fødsel i 1923. «Familien, sammen med Mailer-biografen J. Michael Lennon, ‘satte sammen et forslag til en samling politiske essayer om demokrati som de likte, og bestemte seg seinere for ikke å gå videre på grunn av innvendinger, angivelig, fra visse juniorledere,’» ifølge AP.

Representanter fra Random House forsøkte å få avledet kritikk på en røyskattaktig måte, ved å forklare at det faktisk ikke var signert noen kontrakt med Mailer-familien. «Boka ble ikke teknisk kansellert,» bemerket journalisten Michael Wolff, «den ble i stedet ikke anskaffet. Forlagets fikenblad av dyd.»

Som Wolff videre observerte: «Der Random House tidligere har slukt opp det meste av forlagsbransjen (inkludert mange av Mailers tidligere utgivere), og nyligst har avtalt å kjøpe Simon & Schuster, en av deres få gjenværende rivaler, er det ikke mange alternativer igjen for en vesentlig nypublisering av Mailer-essayene, hvorav mange har bidratt til å omdanne moderne journalistikk.» Skyhorse Publishing, som tidligere ga ut bøkene til Allen og Bailey, vil utgi Mailer-samlingen.

Ifølge Wolff refererte Random House-kilder til «en juniormedarbeiders innvending mot tittelen på Mailers essay fra 1957, ‘The White Negro’», blant andre anliggender. Klager på Mailers kritikk av feminisme, så vel som noen av hans mer betente kommentarer om kvinner generelt, har også blitt pekt på som grunnlag for at bøkene hans er glemt, eller undertrykt.

Veteranforfatter Joyce Carol Oates, en venn av Mailer, tvitret i begynnelsen av januar ei rekke relevante kommentarer. Hun bemerket at det var «ironisk at Norman Mailer, som bevisst håpet å få provosert fram kontroverser, blir avvist/sensurert i ei tid der ‘kontrovers’ er umoderne, fordi det sårer enkelte individers følelser. I dag diskuteres ikke saksanliggender, de bare slettes.»

Oates kommenterte også på Twitter at det var åpenbart at «utgiveren egentlig ikke ønsket å publisere boka; en enkelt ‘junior ansatt’ ville ikke ha absolutt vetorett over noen tittel. Ikke ulikt de røde delstatene [dvs. regjert av Republikanere] der en enslig forarget forelder kan få ei bok fjernet fra et skolebibliotek.»

Hun observerte også at «dersom du ikke liker ei bok, så ikke kjøp den/les den. Men hvorfor agitere for å gjøre den utilgjengelig for andre, som ikke deler dine forkjærligheter? Det ser ut til å være hovedanliggendet. I røde delstater er bøker forbudt; i de blå delstatene er bøker truet innenfra forlagshusene.»

Oates indikerte at hun fant det «rørende, eller ironisk, at den gang vi alle ga ut bøker, da trakk Mailer, [Philip] Roth, [John] Updike, [William] Styron til seg praktisk talt 100 % av den litterære oppmerksomheten; resten av oss var små satellitter. Nå finner jeg meg selv i å forsvare dem. Hvor overrasket/forferdet de ville vært!»

Som del av angrepet på Mailers forfatterskap har kommentatorer pekt på episoden i 1960 da han knivstakk sin andre kone (av seks), Adele Morales, med en pennekniv under en fyllekrangel, og skadet henne alvorlig. (Morales fremmet ingen kriminalanklage.) Oates stakk ut nakken da hun tvitret at «som mange flere-ganger-gifte menn endte Norman Mailer til slutt med ei mye yngre, tilbedende & i det hele tatt ganske så fantastiske kone (Norris Church), som alle likte. Skjørtejegere slites etter hvert ut, det tar bare litt tid, & dersom du er heldig, er du den siste kona.»

Amerikanske medier forsøker å dekke over sensurbestrebelsene rettet mot Mailer, ved å peke på det faktum, som denne AP-overskriften gjør, at «Samlingen av Norman Mailers forfatterskap finner ny utgiver». AP-beretningen, i tråd med tittelen, hevder at selv om «nyhetene at Random House ikke publiserer den nye samlingen førte til påstander på sosialmedier at Mailer ble ‘kansellert’, forblir bøkene hans allment tilgjengelige gjennom Random House og Library of America, som har gitt ut permanent innbundne utgaver av hans verk. ‘The White Negro’ kan enkelt finnes på nettet, inkludert i magasinet Dissent, hvor essayet først ble trykt.»

Hva om en annen utgiver ikke hadde steppet inn? Mailers bøker vil kanskje ikke umiddelbart forsvinne, eller for den saks skyld noen sinne, men det vil ikke være resultat av noen demokratisk forpliktelse fra forlagenes side, og langt mindre fra de hudfarge- og kjønnsbesatte fanatikerne.

Episoden, i likhet med som dem som involverer Allen og Bailey, har dystre implikasjoner. Som vi bemerket i det sistnevnte tilfelle, er det «like mye ment å skulle intimidere både kunstnere, biografer og akademikere. Budskapet som blir sendt er klart: Enhver innflytelsesrik figur som stryker den offentlige opinion mot hårene, kan fordømmes og dumpes på tilsvarende måte.» Vi fortsatte: «Hvorfor skal denne høysinnede kampanjen stoppe her? Enhver forfatter eller kunstner som har et personlig liv som på noen som helst måte framprovoserer misbilligelse fra moralismens korsfarere, risikerer ‘permanent fjerning.’»

Spørsmålet om Mailers verks kunstneriske og sosiale verdi er ikke det sentrale anliggendet her. WSWS kronikerte i detalj hans nedgang fra venstreorienteringen i hans tidlige verk, The Naked and the Dead (1948) og Barbary Shore (1951), som til tross for deres problematiske elementer, fortsatt er særdeles vel verdt å lese, og til hans seinere, ofte selvdestruktive klovnerier. Underveis er det uten tvil viktige, sannferdige og opposisjonelle deler av hans enorme produksjon av skjønnlitteratur og journalistikk. Objektivt sett, Mailer var uansett et produkt og et offer for bestemte historiske omstendigheter, de stillestående og reaksjonære etterkrigsårene i USA, med deres antikommunisme som statsreligion.

Mailers Barbary Shore ble ganske så modig forfattet under påvirkning av den emigrerte polske venstreorienterte forfatteren Jean Malaquais [Wladimir Malacki, 1908-1998], som en gang var medlem av den franske trotskistbevegelsen. Malaquais’ bemerkelsesverdige bok Les Javanais (1939), oversatt til engelsk som Men From Nowhere, vant ros fra Leo Trotskij i et upublisert essay, «En mesterlig debutroman: Jean Malaquais’ Les Javanais» (1939). Mailer beskrev seinere Malaquais som hans «mentor», og indikerte også at han avsluttet Barbary Shore «med en politisk posisjon som var en fjern mutasjon av trotskisme». Faktisk var det en heller motløs versjon av statskapitalistisk, Tredje leir-politikk. (Malaquais hadde faktisk ikke sans for Mailers roman, selv om de to forble venner i mange år.)

Ikke desto mindre, Mailer ble utsatt for giftige og generelle angrep fra de borgerlige mediene i USA, ikke så mye for den klaustrofobiske romanens kunstneriske feilgrep, satt i et pensjonat i Brooklyn, som var reelle nok, som for hans fortsatt uttalte interesse for sosialisme [engelsk tekst].

Anmeldelsen i magasinet Time, eksempelvis, oste av kynisme og fiendtlighet. Kritikeren søyt: «Mailers nye roman er hentet fra 30-tallets litterære kirkegård, da ‘sosial bevissthet’ var på moten. I likhet med alle andre av denne skolens bøker, prøver boka å legge skylden for menneskelig ondskap på enhver parkbenk-anarkists favorittskurk, ‘systemet.’» Barbary Shore var «plassert på styltene» til forskjellige «feilslutninger», deriblant forestillingen at «Den russiske revolusjonen ble ‘forrådt’, dvs. Lenin var OK, men Stalin ødela alt.»

I Commentary ga eksistensialisten (og den tidligere venstreorienterte) William Barrett (Irrational Man, 1958) utløp for hans spesielle versjon av virulent antimarxisme. Med henvisning til én hendelse, som involverte romanens hovedperson, hevdet Barrett at «Mailer ser her ut til å minnes Trotskijs beretning, i hans History of the Russian Revolution, om massedemonstrasjonen som utløste Februarrevolusjonen (merk, ikke Oktoberrevolusjonen). Dette er den typen heroisk politiske drøm vi pleide å ernære oss av da vi var ungdommer på 1930-tallet. Proletariatet kravlet seg aldri til noen ære bortsett fra på sidene i Trotskijs bok, som må bedømmes ut fra det vi nå vet var intet mindre enn en romanse med, og en forfalskning av Den russiske revolusjonen.»

Disse angrepene og andre besørger en viss fornemmelse av det enorme presset de som forsøkte å forfølge en kurs uavhengig av amerikansk imperialistisk «demokrati» og stalinisme, ble utsatt for. Som nevnt i vår nekrolog fra 2009 opprettholdt ikke Mailer kursen lenge.

Nå er Mailer truet av en annen type høyreorientert angrep, under dekke av å skulle forsvare kvinner og beskytte offentligheten mot «kriminelle». Én tweet observerte helt briljant: «Norman Mailer knivstakk kona si to ganger med en rusten pennekniv, og sa til tilskuerne ‘Ikke rør henne. La tispa dø.’ Det var bare takket være akuttoperasjoner at hun overlevde, og at han unnslapp å bli ‘slettet’ av fengsel, fordi hun ikke ville reise noen tiltale*. F--- Norman Mailer.»

Mailers handling var utilgivelig, men den fant åpenbart sted innen konteksten av den generaliserte demoraliseringen som rammet brede lag av den en gang venstreorienterte intelligentsiaen i etterkrigstiden. En konkret vurdering av problemene i utviklingen av kunst og samfunn, er i dag i mange tilfeller erstattet av «høysinnet» puritanisme og dydighet.

Forøvrig, som vi har hevdet ved flere anledninger tidligere, det er en alvorlig feil å identifisere individuelle kunstneres personlige feil og tilkortkommenheter, til og med dem som er seriøse, med betydningen av deres verk som helhet. «En viss separering må foretas», som vi argumenterte for [engelsk tekst] i tilfellet maleren Paul Gauguin, «mellom kunstneren og hans eller hennes biografi, en separering som nesten alltid gjøres, for eksempel når det gjelder en representant for vitenskapen. Den seriøse kunstneriske personligheten er ofte bedre enn ham eller henne selv. Vilkårlig og ahistorisk moralisering er i slike tilfeller verre enn ubrukelig.»

Det å «slette» alle de som beskyldes eller blir funnet skyldige i forbrytelser, fra kunstneres rekker, som burde sees og leses, ville nødvendigvis innebære å fjerne størrelser som poeten François Villon, beskyldt for drap og ran; dramatikeren Christopher Marlowe; maleren Caravaggio, dømt til døden for å ha drept en mann i et slagsmål; gullsmeden og billedhuggeren Benvenuto Cellini; poeten Paul Verlaine; dramatikeren Oscar Wilde; maleren Egon Schiele; romanforfatteren Jean Genet, forfatter av The Thief’s Journal [‘Tyvens dagbok’]; Beat-forfatterne William S. Burroughs og Gregory Corso, og mange flere.

Det virkelig «kriminelle» elementet, sammensatt av tidligere embetsfunksjonærer og generaler, bankfolk og administrerende direktører, får i mellomtiden deres elendige bøker publisert hele tiden, og ingen så mye som blunker.

Sensureringen av Mailers verk har et tvers igjennom reaksjonært, antidemokratisk innhold.