Skrevet og regissert av Pedro Almodóvar

Madres paralelas (Parallelle mødre; engelsk tittel Parallel Mothers) er den siste filmen fra den produktive spanske forfatter-regissøren Pedro Almodóvar (født 1949). Filmens hovedroller spilles av Penélope Cruz, Milena Smit, Israel Elejalde og Aitana Sánchez-Gijón.

Fotografen Janis Martinez (Cruz), i begynnelsen av 40-årene, og Ana Manso (Smit), to-tiår-yngre, befinner seg aleine sammen på fødeavdelingen. De får sine babyer, begge jenter, på samme dag. Janis og Ana er begge aleinemødre. Arturo (Elejalde), far til Janis’ baby, er gift med ei kvinne syk med kreft, og Janis har påtatt seg eneforsørgeransvar for deres datter. Anas graviditet var resultat av ufrivillig sex, påtvunget av en skolekamerat. Den ene fødselen var ei lykkelig «ulykke», den andre ulykkelig.

Janis (oppkalt etter sangeren Janis Joplin) er barn av bohemske foreldre, Anas er ganske konservative. Sistnevntes mor er ei selvopptatt skuespillerinne, Teresa (Sánchez-Gijón), som drar på turné kort etter at Ana har nedkommet («Dette kan bli et vendepunkt i min karriere»).

Janis ble kjent med Arturo, en rettsmedisinsk arkeolog som har en ideell stiftelse, under et foto-oppdrag. Hun spurte om hans organisasjon kunne gjøre utgravninger av massegraver i landsbyen der hun er oppvokst og der hennes oldefar og andre ble gravlagt etter å ha blitt myrdet av fascist-frankist styrker under Den spanske borgerkrigen (1936-1939).

Når Arturo, som Janis har brutt all kontakt med, endelig får en anledning til å se sitt barn, utbryter han ganske ettertrykkelig: «Babyen er ikke min». Janis protesterer: «Hvorfor skulle jeg lyve?» Men en morskapstest, med resultater hun holder for seg selv, beviser at hun faktisk ikke er babyens biologiske mor.

I mellomtiden kommer Ana, nå servitør på en kafé og ytterligere fremmedgjort fra hennes familie, tilbake inn i Janis’ liv. Hennes spedbarnsdatter døde tragisk i søvne, offer for krybbedød. Janis ber Ana komme og jobbe for henne som barnepike og husholderske, og tilbyr henne mer penger enn hun for øyeblikket tjener. De to blir intime.

Teresa besøker og uttrykker sjokk over at hennes datter nå er ei «hushjelp». Hun syter: «Det var ikke derfor du studerte.» Ana avskjærer henne: «Jeg er voksen. Du gå din vei, så går jeg min.»

Når Arturo dukker opp igjen med de gode nyhetene at hans stiftelse skal utføre utgravningen i Janis’ landsby, blir Ana sjalu på ham og på prosjektet: «Du er besatt av den gropa.» Hun argumenterer, der hun gjentar den spanske høyresidens linje, at en slik operasjon bare vil «åpne gamle sår». Folk må i stedet «se mot framtiden». Janis avviser dette bryskt, og påpeker for den yngre kvinna at det er mer enn «100 000 savnet» fra borgerkrigen. Hun forklarer, mer tålmodig, at hennes generasjon har lovet deres mødre og bestemødre å få utført utgravingsarbeidet.

Janis avslører også en hemmelighet som sender Ana spinnende avgårde i en forvirret døs. Deres forsoning viser seg å bli vanskelig.

De siste sekvensene av Madres paralelas finner sted i landsbyen der Janis er oppvokst. Hun lytter til flere beretninger om forbrytelsene begått av fasciststyrker i løpet av borgerkrigens første måneder. I ett tilfelle, beskrevet av to kvinner, kom tre Falangister for deres slektning. «Han brukte natta på å grave sin egen grav.» Neste kveld kom fascistene tilbake for ham. «Han kom aldri tilbake.»

Filmen ender rørende på massegravstedet, med knokler fra borgerkrigens myrdede utstilt.

Når det gjelder den blodige spanske konflikten har WSWS forklart at minst «200 000 politiske opposisjonelle, intellektuelle og venstreorienterte arbeidere døde i en krig som herjet det meste av Spania.» Ytterligere 700 000 til 1 million personer «passerte under krigen og på 1940-tallet gjennom nesten 300 konsentrasjonsleirer. … Banket og ydmyket på daglig basis døde mange av underernæring og sult. Ytterligere en halv million rømte fra Spania som politiske flyktninger.» I løpet av de fire neste tiårene av Francos styre, «ble tusenvis arrestert, torturert eller myrdet av det hemmelige politiet. Streiker, politiske partier og fagforeninger ble forbudt, og demokratiske rettigheter var undertrykt.»

Almodóvar vender tilbake til visse kjente temaer i Madres paralelas, men han tar også opp nye. Da vi omtalte hans forrige film, Dolor y Gloria (2019), engelsk tittel Pain and Glory, kommenterte vi [engelsk tekst] at Almodóvar hadde begynt å «lage spillefilmer på midten av 1970-tallet, og kom til internasjonal prominens på 1980-tallet med verk som Begjærets lov (1987), Kvinner på randen av et nervøst sammenbrudd (1988) og Bind meg opp! Bind meg ned! (1989), og seinere, Levende kjøtt (1997), Alt om min mor (1999) og Snakk til henne (2002).»

«Almodóvar er den mest kjente spanske filmskaperen i perioden etter Franco,» skrev WSWS. «Filmene hans har verdsatt seksuelle og psykologiske forskjeller, og frydefullt presentert begjær i ulike former. En beundrende kritiker skriver at i hans ‘feiring av flyt og prestasjon, i hans fiendtlighet mot faste posisjoner av alle slag, foregriper Almodóvar den kritikken av identitet og essens som seinere skulle bli så kjent i akademisk feminist-, minoritets- og queer-teori.’ Dette går for høy heder i noen hold.»

Forfatter-regissøren har tilbrakt mye tid med å undersøke og promotere ulike bestrebelser for å skape familier eller samlivsformer i opposisjon mot Spanias tradisjonelle, katolske ideal av kjernefamilien. Hans filmer har spesielt fokusert på relasjoner mellom kvinner, i ulike konfigurasjoner, og med ulik grad av følelsesmessig ekstremisme. Menn, spesielt fedre, har knapt noen tilstedeværelse.

Boxoffice Pro siterer Almodóvar der han nylig hevdet at familier «ikke lenger trenger å ha en religiøs dimensjon. De er strukturert gjennom kjærlighet og omsorg for deres barn, i stedet for noen form for plikt overfor kirken.» Det han tar til orde for, forklarer Almodóvar «er svært inkluderende familier, motivert av kjærlighet. … Familiekonseptet har utviklet seg mye de siste årene. I denne filmen består familien jeg bringer sammen i utgangspunktet av to aleinemødre, og den utvides til å omfatte en [hetero] mann og et annet barn. Det er en åpen familie der kjønn fortsatt eksisterer, men ikke tjener den samme funksjonen de hadde i den tradisjonelle katolske forstand.»

Dette er legitime anliggender, og gitt Almodóvars sosiale familiebakgrunn og personlige historie, der han vokste opp i det stillestående landlige Spania på 1950-tallet, under det ultra-repressive Franco-regimet, også fullt forståelige. De har imidlertid aldri vist seg dynamiske eller substantielle nok for det mest varige av drama (eller komedier). Man hadde alltid følelsen av at skulle villskapen, fargen, det teatralsk emosjonelle og de bevisst provoserende seksuelle «avvikene» fjernes fra den spanske regissørens filmer, da ville det ikke være så mye igjen.

Det er et problem her også. Noen av scenene mellom Janis og Ana er såvisst ganske søte. Smit har en betydelig sjarm og karisma, det samme har Sánchez-Gijón. Cruz og hennes karakter er fullt ut tilforlatelig, men heller flat. Generelt er den midtre delen av filmen, dominert av Janis’ «hemmelighet», ganske kjedelig.

I det lange løp, de dilemmaene som virket mest presserende eller livsviktige for Almodóvar har tapt hva enn av nødvendighet og pikanteri de måtte hatt på 1970- og 1980-tallet. Uansett, de har nå i all vesentlig grad blitt forbigått av begivenhetenes gang, deriblant den truende framveksten av det ekstreme høyre i Spania og av den dødelige pandemien. Det er til filmskaperens ære at han stilltiende har erkjent dette.

Med Madres paralelas finner for første gang historiske spørsmål deres vei inn i Almodóvars verk. På ett tidspunkt var faktisk et av hans krav på berømmelse nettopp at de ikke hadde noen slik tilstedeværelse.

En kommentator argumenterte for flere tiår siden at Almodóvars filmer var «stålsatt i Spanias post-Franco-subkultur. Regissøren taler for en ny generasjon som avviser Spanias politiske fortid, til fordel for jakta på umiddelbare gleder. ‘Jeg snakker aldri om Franco,’ sier han. ‘Historiene utfolder seg som om han aldri hadde eksistert.’ ... Hans postmoderne stil gjenspeiler disse ungdommenes ånd, de som er kjent som pasotas, eller ‘de som ikke kunne brydd seg mindre.’» Nå ser det ut til at han har endret oppfatning.

Almodóvar fortalte Timeout at han alltid hadde «ønsket å lage en film med et mer politisk standpunkt enn jeg hadde gjort tidligere. Alle mine filmer er politiske – for eksempel, følelsen av frihet i mine filmer. Men dette er mer eksplisitt. Jeg hadde ingen savnede personer i min egen familie, men det er et tema jeg alltid var følsom for.»

I intervjuet med Boxoffice Pro pekte filmskaperen på «en spent scene mellom Janis og Ana, der Janis forteller henne på en litt pedagogisk måte: ‘Du må vite hvilken type land du lever i, og hvilken type land dine foreldrene og besteforeldre har levd i.’ … Ifølge noen statistikker er det fortsatt rundt 140 000 personer det ikke er gjort rede for.» Det spanske samfunnet har ei «gjeld … til sitt eget folk, ofrene og deres familiemedlemmer».

Han observerte til Timeout at i dagens Spania «omskriver den ekstreme ytrehøyrefløyen fortiden. De forteller historien som den ikke var. Vox, det ekstremt høyreorienterte partiet, sier det var Republikanerne som erklærte borgerkrigen. Det er bare helt utrolig! Vi trenger utdanning, for å vite hva som egentlig fant sted.»

I en sosialt talende kommentar, med henvisning til innvirkningen av Covid-19-pandemien på produksjonen av Madres paralelas, sa Almodóvar spøkende til den samme intervjueren: «Nå er det ikke kokain som går opp våre neser, men bomulltestpinner!»

Vi avventer med interesse hans videre utvikling.