Åpningsseremoniene for Vinter-OL 2022 ble fredag arrangert i Beijing. To-tusen-ni-hundre idrettsutøvere er samlet fra 91 land og regioner over hele verden for å konkurrere i lekene.
Det globale OL-spillet, lekenes feiring av ekstraordinær atletisk dyktighet realisert gjennom konkurranse og solidaritet, beholder evnen til å bevege seere over hele verden. Det er en fantastisk grasiøsitet til kunstløp, og en elektrisk intensitet i slalåm. Man aner, om enn ensidig, sannheten i Hamlet’s verselinjer som beskriver menneskeheten som «uendelig i evner, i form og bevegelighet hvor uttrykkelig og beundringsverdig» [‘infinite in faculties, in form and moving how express and admirable’].
Nasjonalisme har alltid forvrengt denne lekenes humane kjerne, og fragmentert konkurransens universalitet bak nasjon-statenes bitre rivalisering. Imperialistkrig og stormaktsrivalisering skjemmer OL, og gjør sport til en form for politikk med andre midler. Uforholdsmessige pengesummer som jager etter enda større profitt – reklame, sponsorkontrakter – oversvømmer spillene, og presser menneskeligheten, noen ganger til-og-med livet, ut av idrettsutøverne.
Forvrengningen har sjelden eller aldri vært så uttalt som den er nå. Vinter-OL 2022 i Kina arrangeres i en verden preget av sykdom, og står på kanten av global konflikt. Det er en aura av uvirkelighet innenfor den olympiske bobla, der like utenfor dens grensers sikkerhet Washington kverner ut propaganda og løgner for å berettige krig med Russland over Ukraina, og for å angripe Kinas Zero-Covid-folkehelsetiltak som autoritære, ja sågar fascistiske.
Idrettsutøvere fra hele verden drar fra land i massedødens grep til det ene landet på planeten hvor viruset effektivt sett har blitt eliminert. Over 900 000 amerikanere har dødd av Covid på mindre enn to år, ifølge offisielle tall, mens dødstallet i Kina, en nasjon med fire ganger så mange innbyggere, er mindre enn fem tusen.
Global kapitalisme, med USA ved kjernen, er uforsonlig uvillig til å treffe de nødvendige tiltakene for å redde menneskeliv. Millioner har dødd av et virus der spredningen kunne vært fullstendig forhindret. Pandemien har fundamentalt destabilisert sosiale relasjoner, og i arbeiderklassens utviklende kamper, der livet står på spill, ser styringseliten et glimt av revolusjonsspøkelset.
Det er kapitalismens krise, behovet for å undertrykke uro og sikre pålitelige profittkilder som har drevet Washington til krigsvanvidd. I løpet av den siste måneden har USA, med NATO på slep, stablet opp et berg av grunnløse påstander og løgner, alle rettet mot å provosere fram en krig med Russland over Ukraina, en krig som dersom den brøyt ut uunngåelig ville renne ut over grenser og antenne en global brannstorm. Uten en pause for trekke pusten spyr Washington ut en strøm av galle mot Kina, en uendelig serie baktalelser, hver mer avhengslet enn den forrige. Kina kalles «fascist», et «folkemordregime», undertrykkende for sitt folk, og en kaldblodig morder av valper og hamstere.
De farlige geopolitiske interessene som utspilles rundt OL kom til uttrykk i toppmøtet som ble holdt før åpningsseremoniene. Kinas president Xi Jinping og Russlands president Vladimir Putin møttes for å hanskes med den gjensidige trusselen de begge står overfor fra amerikansk imperialisme.
De utstedte en lang fellesuttalelse som erklærte: «Russland og Kina står opp mot forsøk fra eksterne krefter på å undergrave sikkerhet og stabilitet i deres felles tilstøtende regioner.» De uttrykte en felles intensjon «om å motvirke innblanding fra eksterne krefter i suverene lands indre anliggender under ethvert påskudd, [og] motsetter seg fargerevolusjoner.» Disse erklæringene er poengtert rettet mot Washingtons og NATOs krigsintriger.
Uttalelsen fortsatte med å si, vi «motsetter oss ytterligere utvidelse av NATO og oppfordrer Den nordatlantiske alliansen til å forlate sine ideologiserte kald krig-tilnærminger.» Putin bekreftet Russlands støtte til prinsippet ett-Kina, og erklærte at Taiwan er en uadskillelig del av Kina, og uttrykte opposisjon mot alle former for taiwansk uavhengighet. Mest bemerkelsesverdig var at Putin og Xi inngikk en avtale om salg av russisk olje og gass til Kina til en verdi av anslagsvis $ 117,5 milliarder [NOK 1 029,9 milliarder].
USA iscenesetter en diplomatisk boikott av OL. Jen Psaki, Det hvite hus’ pressesekretær, erklærte at boikotten var som respons på det «pågående genocid, og forbrytelsene mot menneskeheten i Xinjiang». Påstanden om at Kina er engasjert i folkemord mot uigur-befolkningen er ei løgn hentet ut av løse lufta. Washington bruker Goebbels og Hitlers spilleplan, der de anvender teknikken for «den store løgna», og insisterer gjentatte ganger på en usannhet av så spektakulær størrelse at ingen trekker den i tvil.
Biden-administrasjonen forsøkte å orkestrere en global kampanje av offisielle boikotter som skulle involvere andre regjeringer. Et lite antall nære amerikanske allierte fulgte opp, men bestrebelsen var stort sett forgjeves. Sluttresultatet var at åpningsseremoniene ble berøvet tilstedeværelsen av det sedvanlige følget av høytstående amerikanske embetsrepresentanter.
Dette er et OL som boikottes av krigsskaperne. Normalt er det pasifister som ikke vil reise til et land som fører krig, men nå er det hele motsatt.
Det er en objektiv logikk i løgnretorikken spunnet av Washington og deres føyelige selskapsmedier. Hver må overgå det som kom forut. Overskriftene og de redaksjonelle sidene til de store avisene rundt om i verden er gjennomsyret av krigspropagandaens ånd.
En ytringskronikk i Washington Post på mandag hevdet at Kina er en «fasciststat». Fox News snakker om «Genocid-OL». Economist avbildet ei ung kvinne med dobbelt amerikansk og kinesisk statsborgerskap som valgte å konkurrere for Kina, som en «Cold Warrior» som ble stjålet av ei kinesisk hånd med spisepinner. Den sjåvinistiske og åpenlyst rasistiske målrettingen av Kina har enorme konsekvenser. Antiasiatiske hatforbrytelser økte med 339 prosent i USA i fjor.
Washington hadde håpet deres provoserende retorikk ville oppmuntre idrettsutøvere til å boikotte åpningsseremoniene, men det gjorde nesten ingen. Åtti prosent av det amerikanske teamet deltok, og flertallet av de fraværende befant seg enten på avsidesliggende lokaliseringer eller var i karantene med Covid. I et forsøk på å dekke over disse provokasjonenes totale fiasko kunngjorde på torsdag Nancy Pelosi, House Speaker i Representantenes hus, at hun «frarådet» olympiske idrettsutøvere fra å protestere under åpningsseremoniene i Beijing, og sa det ikke var «verdt risikoen for represalier fra en hensynsløs kinesisk regjering».
Hver løgn fra Washington setter virkeligheten på hodet. De beskylder det ene landet i verden som har tatt de nødvendige folkehelsetiltaken for å stoppe spredningen av Covid for å begå «menneskerettighetsbrudd», mens nesten én million amerikanere er døde av viruset. De fordømmer Kina for å undertrykke informasjon, mens de prøver å stoppe rapporteringen av daglige infeksjonstilfeller og det totale antallet døde av viruset i USA.
Washington erklærer sin dype bekymring for uigurene, og forlanger deretter at Kina opphever sin Zero-Covid-politikk. Hvor mange uigurer ville dødd om Beijing fulgte Washingtons diktat? Dersom Kina virkelig hadde et ønske om å utføre genocid da kunne ikke landet ha funnet mer effektive virkemidler enn å implementere Biden-administrasjonens innenrikspolitikk.
Kina forblir et land ridd av dype motsetninger. Landets ekstraordinære økonomiske vekst er drevet av den intense utbyttingen av arbeiderklassen, og fundamentene for landets utvikling hviler på den blodige massakren av arbeidere på Tiananmen – Den himmelske freds plass. Påstandene og fordømmelsene av Kina fra Washingtons side er ei pakke løgner, men Kina er ingen oase av frihet og demokrati.
Kina forblir fanget av de fundamentale problemene som ble reist av 1949-revolusjonen, som fra begynnelsen av ble deformert av dens stalinistiske ledelses nasjonalistiske politikk. Det er umulig for de kinesiske massene å frigjøre seg fra imperialismens trusler annet enn gjennom en arbeiderklasserevolusjon i de framskredne kapitalistlandene. Pandemiens ubarmhjertige objektive logikk har vist at det er umulig å eliminere Covid på en nasjonal basis. Utbrudd vil gjenta seg igjen og igjen, og vil kreve aggressive tiltak for å kunne begrenses.
Den eneste måten å få en slutt på pandemien og dens velde av massedød, er gjennom en globalt koordinert politikk for å eliminere viruset, en politikk som bygger på de vitenskapelige folkehelsetiltakene som har blitt iverksatt i Kina. Suksessen eller fiaskoen for Zero-Covid ligger i den internasjonale arbeiderklassens hender.
Hovedskyvet i alt av Washingtons propaganda er at Kina må avslutte landet Zero-Covid-politikk. Hver eneste dag denne politikken vedvarer avsløres det for verdens arbeiderklasse at det finnes et alternativ til global massedød. Vinter-OL har satt dette alternativet i sentrum for verdens oppmerksomhet.
Da åpningsseremoniene startet i Beijing publiserte New York Times en artikkel med overskriften «Zero-Covid i Kina» som kom med følgende ekstraordinære uttalelse: «Kinas strategi ville åpenbart ikke vært mulig i et land som vektlegger individuelle rettigheter like mye som det USA gjør.»
Konklusjonen som følger ubønnhørlig av denne erklæringen er at «individuelle rettigheter», slik de er forstått av den amerikanske styringsklassen, er i et motsetningsforhold til – og er så absolutt ansett for å være viktigere enn – beskyttelse og redning av liv. Men hva med de «individuelle rettighetene» til de én million amerikanerne som har dødd på grunn av regjeringens nekting av å implementere effektive folkehelsetiltak? Den eneste «rettigheten» som er igjen for en død person er retten til å bli begravet.
Essensielt sett, når Times snakker om «individuelle rettigheter», da er avisa bare opptatt av kapitalistenes «rett» til å utbytte arbeidskraft, høste profitter og akkumulere massiv personlig rikdom. Der den oppfatningen av «individuelle rettigheter» dominerer over retten til å leve, der er politikken for Zero-Covid – dvs. forebygging av virusoverføring, og eliminering og utrydding av Covid-19 – «åpenbart», som Times rett ut innrømmer – ikke mulig.
Dette er en knusende eksponering – av finanskapitalens autoritative stemme – av dagens prioriteringer i det amerikanske samfunnet. New York Times, i sitt angrep på Zero-Covid-politikken, har uforvarende kommet med et kraftig argument for sosialistisk revolusjon.