Biden-administrasjonen og Det demokratiske partiet går i front for en kampanje for krig mot Russland, som bringer hele kloden til randen av en tredje verdenskrig.

På CNNs søndags-fjernsyn-intervjuprogram «State of the Union» opptrådte senator Robert Menendez fra New Jersey, Demokratenes leder av Senatets utenrikskomité, skulder ved skulder med komitéens rangerte Republikaner, James Risch fra Idaho, for å demonstrere to-parti-enheten mellom de to big business-partiene mot Russland.

Menendez avfeide advarselen fra Ukrainas president Volodymyr Zelensky om at USAs snakk om en forestående russisk invasjon av hans land var uberettiget. «Han ønsker å skape et skinn av ro, hva angår hans økonomi,» sa Demokraten, «så jeg forstår det.»

Han hyllet lovgivningen støttet av begge partiene som autoriserer Biden-administrasjonen til å pålegge «alle sanksjoners mor … som i siste instans vil knuse Russlands økonomi, og den videreførte dødelige bistanden vi skal sende dem, hvilket betyr at Putin må bestemme seg for hvor mange likposer med russiske sønner og – sønner skal returneres til Russland …»

«Dette er mer enn bare Ukraina,» advarte Menendez. «Vi kan ikke ha et München-øyeblikk igjen. Putin vil ikke være tilfreds med bare Ukraina, dersom han tror vesten ikke vil respondere.» Demokratenes øverste representant for utenrikspolitikk var bare én av dusinvis av Demokrater som har sammenlignet Putin med Hitler, og har forfektet tiltak som ubønnhørlig fører til en militærkonfrontasjon mellom Russland og USA, landene som besitter de to største arsenalene av atomvåpen.

Det er to innbyrdes sammenhengende politiske og sosiale prosesser på gang i den stadig mer hysteriske kampanjen mot Russland: 1) Oppløsingen av Det demokratiske partiets antikrigfraksjon, som oppsto under og i etterkant av Vietnamkrigen; og 2) den proimperialistiske utviklingen av den velbeslåtte middelklassen, som i tillegg til Wall Street og militæret selv, danner en sentral sosial støttebase for Det demokratiske partiet.

Det demokratiske partiet har alltid vært et parti av den amerikanske kapitalistklassen. En Demokrat var president og øverstkommanderende under første verdenskrig, andre verdenskrig, Koreakrigen og første halvdel av Vietnamkrigen. Men da antikrig-massebevegelsen samlet seg i løpet av 1960-årene, tok Det demokratiske partiet på seg rollen for å overta og inneslutte antikrigsentimenter innenfor rammeverket av borgerlig politikk.

En betydelig fraksjon av Det demokratiske partiet kom ut mot Vietnamkrigen, assosiert med figurer som James Fulbright (Arkansas), formann for Senatets utenrikskomité; Indiana-senator Vance Hartke; Eugene McCarthy, Minnesota-senator og presidentkandidat i 1968; Idaho-senator Frank Church; Connecticut-senator Abe Ribicoff; og Tennessee-senator Al Gore Sr. South Dakota-senator George McGovern vant i 1972 Det demokratiske partiets nominasjon til president på et antikrigprogram.

Senator Church ledet Church-komitéen, opprettet i 1975 for å etterforske overgrep og ulovlige aktiviteter utført av amerikanske etterretningsagenturer over hele verden. Selv inn på 1980-tallet var de fleste Demokrater imot amerikansk militærintervensjon mot den nicaraguanske revolusjonen, og andre radikale bevegelser i Mellom-Amerika. Så seint som i januar 1991 stemte 45 Demokrater i Senatet mot resolusjonen som innvilget George H. W. Bush fullmakt til å starte den første Gulfkrigen mot Irak – akkurat nok til å sikre vedtak, med marginen 52-47.

Administrasjonen til Bill Clinton (1993 til 2001) markerte et betydelig skifte. Clinton valgte Al Gore Jr., en av de ti Demokrat-senatorene som hadde stemt for Gulfkrigen, som sin kandidatpartner, og hans administrasjon brukte militærmakt aggressivt i Bosnia, Serbia, Afghanistan, Irak, Sudan, Somalia og på Haiti. Da Gore ble Demokratenes presidentkandidat i 2000 valgte han en annen haukete senator, Joe Lieberman, som hans kandidatpartner.

Innen 2002, da autorisasjonen for bruk av militær makt igjen ble forelagt Senatet, nå for å innvilge administrasjonen til George W. Bush fullmakt til å føre en ny amerikansk krig mot Irak, var balansen innen Det demokratiske partiet snudd.

Avstemmingsresultatet blant Demokratene i Senatet var 29-21 for resolusjonen, sammenlignet med resultatet 45-10 mot tilsvarende resolusjon i 1991. Formannen for Senatets utenrikskomité, som støttet resolusjonen og besørget dens vedtak, var Joe Biden fra Delaware – nå USAs president. Da det brøyt ut massedemonstrasjoner mot krig, i Amerika og over hele verden, vendte Det demokratiske partiet dem ryggen, og omfavnet krigspådrivet til Bush, Cheney, Rumsfeld og Powell.

Ytterligere to betydelige skritt til høyre fulgte. I 2008-kampanjen for Det demokratiske partiets presidentnominering, angrep Barack Obama ustanselig Hillary Clinton på hennes stemme for Irak-krigen i 2002. Han var taus om hans egne tette bånd til de amerikanske etterretningsagenturene, som legemliggjorde de dype forbindelsene mellom Det demokratiske partiet og Wall Street-militær-etterretningskomplekset.

President Obama dumpet raskt antikrigretorikken til kandidat Obama, og anvendte USAs militærmakt like aggressivt som tidligere administrasjoner. Han eskalerte krigen i Afghanistan da han gjennomførte nedtrekket i Irak i det tempo Bush hadde satt, og lanserte nye kriger via NATO i Libya og via islamske proxyer i Syria og Jemen. Obama sendte deretter amerikanske styrker tilbake inn i Irak mot ISIS. Amerikanske styrker gjennomførte dronemissilkrigføring i en stadig bredere geografisk skala, fra Pakistan gjennom Sentral-Asia og Midtøsten, og over Nord-Afrika.

Obama-administrasjonen var del av den bredere opphøyelsen innen Det demokratiske partiet av kandidater med bakgrunn fra etterretningsbyråene og militæret, som World Socialist Web Site refererer til som CIA-Demokratene [engelsk tekst].

Det siste kapittelet i Det demokratiske partiets oppgivelse av enhver påstand om motstand mot krig kom i løpet av Trump-administrasjonen. Hovedaksen, sågar den eneste aksen for Demokratenes opposisjon til Trump, var antiRussland-kampanjen basert på den falske påstanden at Trump enten var ei russisk nikkedukke eller Vladimir Putins regelrette agent. Denne kampanjen førte til etterforskningen utført av spesialråd Robert Mueller, som ikke kom opp med noe bevismateriale, og deretter til den første riksrett-tiltalen mot Trump, basert på hans pressing av Ukraina for å få dem til å grave opp dritt om Biden, ved å tilbakeholde en forsendelse av amerikanske våpen, hvilket over tid forpurret de lenge pågående amerikanske planene om å eskalere konflikten med Russland.

Samtidig, og tilknyttet omdanningen av Det demokratiske partiet, er det proimperialistiske skiftet

som fant sted i middelklassen, og spesielt dens mest privilegerte sjikt. Da antikrigbevegelsen oppsto på 1960-tallet ble den dominert av seksjoner av middelklassen, spesielt på universitetscampusene. Opphevingen av den militære verneplikten i 1973 var del av styringsklassens bredere strategi for å integrere en del av middelklassen inn i det politiske etablissementet, blant annet gjennom dyrkingen av identitetspolitikk.

Utover selskaps- og finansaristokratiet har en seksjon av den øvre middelklassen – de øverste 5 til 10 prosentene i det amerikanske samfunnet – beriket seg stort i løpet av den fire-tiår-lange Wall Street-boomen, som er avhengig av amerikansk kapitalismes dominerende globale posisjon. Balkankrigen på 1990-tallet, promotert av Clinton-administrasjonen som en krig for «menneskerettigheter», var et vendepunkt. Som WSWS den gang skrev [engelsk tekst]:

Det objektive modus operandi og de sosiale implikasjonene av den langvarige aksjebørsboomen har gjort det mulig for imperialismen å rekruttere en ny og hengiven støttebase blant deler av den øvre middelklassen. Det reaksjonære, konformistiske og kyniske intellektuelle klimaet som råder i USA og Europa – promotert av media og det stort sett servilt tilpassede og korrupte akademisk samfunn – gjenspeiler det sosiale utsynet til et svært privilegert sjikt av befolkningen, som ikke i det minste er interessert i å oppmuntre til en kritisk evaluering av det økonomiske og politiske grunnlaget for deres nyervervede rikdommer.

Disse sosiale prosessene finner deres refleksjon i alle styringsklassens offisielle institusjoner. I media kan man ikke finne en eneste stemme som stiller spørsmål ved, enn si opponerer mot, at den offisielle regjeringsløgna brukes til å berettige krig mot Russland fra et venstreorientert ståsted. Det er ingen ekvivalent til CBS-ankermannen Walter Cronkite, som så berømt erklærte hans motstand mot Vietnamkrigen, i kjølvannet av Tet-offensiven i 1968. I de godt betalte mediesnakkehodene, så vel som i de privilegerte sjiktene i akademia, finner imperialismen en absolutt hengiven støttebase.

Pseudo-venstreorganisasjoner som Democratic Socialists of America (DSA) spiller en sentral rolle i å støtte amerikansk imperialisme og kanalisere opposisjon inn bak Det demokratiske partiet. Det liberale magasinet American Prospect rapporterte i helgen at senatorene Bernie Sanders og Elizabeth Warren, så vel som kongressrepresentantene Alexandria Ocasio-Cortez, Ilhan Omar, Ayanna Pressley og Rashida Tlaib alle enten nektet å svare eller de avsto fra å ringe tilbake, som respons på spørsmål om USAs politikk i Ukraina.

Slike transformasjoner er et verdensomspennende fenomen. I Tyskland kom partiet Die Grünen, som ble dannet av miljøvernere og antikrigaktivister på 1970-tallet, i 1998 endelig til makten som del av en koalisjonsregjering, og De Grønnes utenriksminister Joschka Fischer, en tidligere radikal «gatekriger», sto i spissen for utsendingen av tropper til det tidligere Jugoslavia, den første utplasseringen av tyske styrker utenfor landets grenser siden Det tredje riket. Lignende politiske

metamorfoser fant sted i Frankrike, Storbritannia, Italia, Canada, Australia, Spania og andre land.

Motstand mot krig er og må bli sentrert i arbeiderklassen. Meningsmålinger viser overveldende folkelig opposisjon mot USAs intervensjon i enhver militær operasjon i Ukraina eller Øst-Europa. Men denne opposisjonen finner ikke noe uttrykk i det offisielle amerikanske to-parti-systemet. Kampen mot imperialistkrig kan ikke føres gjennom Det demokratiske partiet eller gjennom noen av det kapitalistiske politiske etablissementets institusjoner. Denne kampen fordrer en uavhengig mobilisering av arbeiderklassen, på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk program.