Portugals Sosialistparti (PS) [Partido Socialista], et av landets to sosialdemokratiske partier, ble returnert til makten i parlamentsvalget avholdt den 30. januar, der partiet overraskende vant et absolutt flertall.
PS vant 117 seter av de 230 i landets lovgivende forsamling, og i underkant av 42 prosent av de totalt avgitte stemmene. Dette er bare andre gang i landets historie at et enkeltparti har vært i stand til å regjere aleine. Den første gangen var i 2011, da det høyreorienterte Sosialdemokratiske partiet (PSD) [Partido Social Democrata] vant over 50 prosent av stemmene.
Samtidig så den småborgerlige Venstreblokka (BE) [Bloco de Esquerda], en mangeårig PS-alliert i parlamentet, stemmeoppslutningen kollapse, der BE gikk fra å være det tredje største partiet i nasjonalforsamlingen, benevnt Republikkens forsamling [Assembleia da República Portuguesa], til å bli det sjettestørste. Ved landets forrige valg, i 2019, vant BE 19 seter og nesten 10 prosent av de avgitte stemmene, der det nå stupte ned til bare fem seter med 4,5 prosent av stemmene.
Valgalliansen Forent Demokratisk Koalisjon (CDU) [Coligação Democrática Unitária], en valgallianse mellom Portugals stalinistiske Kommunistparti (PCP) [Partido Comunista Português] og miljøpartiet De Grønne (PEV) [Partido Ecologista - ‘Os Verdes’], så også et betydelig fall i deres oppslutning, der CDU gikk fra de 12 setene og 6,3 prosent av stemmene i 2019 ned til seks seter og 4,4 prosent i år. Alle de seks oppnådde setene gikk til PCPs kandidater, der PEV for første gang tapte all deres parlamentariske representasjon.
Valget fant sted mens pandemien fortsatte å rase i Portugal. Som med resten av verden har de to siste månedene antallet Covid-tilfeller eksplodert i landet, drevet av den langt mer smittsomme omikronvarianten av koronaviruset. Under valghelgen nådde det rullerende syv-dagersgjennomsnittet et toppnivå hittil med rundt 55 700 daglige tilfeller, med antallet dødsfall som steg til et gjennomsnitt mellom 40 og 50 hver dag ved slutten av januar, det høyeste nivået siden februar i fjor.
Rundt én million mennesker var på valgdagen i selv-isolering på grunn av Covid-infeksjon eller etter kontakt med et bekreftet positivt infeksjonstilfelle, ifølge landets helsemyndighetene – dvs. nesten 10 prosent av Portugals befolkning. De som befant seg i karantene ble imidlertid tillatt å forlate deres hjem for å gå ut å stemme, av frykt for at skyhøye infeksjonstall kunne føre til et massivt velgerfravær, i det som allerede var ansett som et bredt upopulært valg.
Mens velgerfraværet til slutt viste seg å være det laveste siden 2011-valget, var det likevel bare 57,9 prosent av de stemmeberettigede som leverte deres stemmeseddel, i et land der valgoppslutningen kontinuerlig har falt siden 2005. Regner man valgdeltakelsen inn i resultatene, fikk PS oppslutning fra mindre enn en fjerdedel av Portugals stemmeberettigede.
Det var ikke forventet at noe enkeltparti skulle oppnå et absolutt flertall, der meningsmålinger i forkant av valget hadde prognoser som indikerte stagnerende eller fallende oppslutning for PS mot deres 2019-resultat på 36,3 prosent. Resultat av rundspørringer indikerte en forventet tett strid mellom PS og PSD, der sistnevnte var forventet å øke sin parlamentariske representasjon.
Det førte til spekulasjoner om hvorvidt det kunne dannes en PSD-minoritetsregjering med støtte fra det fascistiske partiet Chega [på norsk: ‘Nok; det holder’]. PSD-lederen Rui Rio hadde imidlertid utelukket å danne en koalisjonsregjering med Chega, der han i en debatt erklærte: «Jeg vil ikke for enhver pris ha makt», og det er «fundamentale forskjeller [mellom Chega og PSD] som forhindrer en avtale».
Nyvalget ble utskrevet ved begynnelsen av november etter at statsminister Costas seks-årige PS-minoritetsregjering kollapset under massestreiker. Uka før hadde Costas regjering mislyktes i å få vedtatt 2022-budsjettet i parlamentet, der både BE og PCP uventet stemte mot det. Det var første gang et budsjett ble avvist siden Nellikerevolusjonen i 1974 veltet Estado Novo-regimet til fascistdiktatoren António Salazar.
BEs og PCPs stemmer mot 2022-budsjettet var ingen indikasjon på noen prinsipiell motstand mot innstrammingene PS-regjeringen planla å pålegge og allerede i årevis har iverksatt. Begge partiene har lojalt støttet hvert eneste PS-budsjett siden partiet kom til makten i 2015, og er fullt ut medskyldige i angrepene på arbeidernes levestandarder som har fulgt bedsjettene.
Fra 2015 til 2019 styrte PS-minoritetsregjeringen takket være en allianse kjent som en geringonça (en «raritet» eller «improvisert løsning») med BE, PCP og PEV – en tillit-og-leveranse-ordning der stalinistpartier og partiene fra pseudo-venstre ble enige om å støtte regjeringen i alle vesentlige avstemminger. Siden 2019-valget har BE og PCP fortsatt å støtte PS, utenfra regjeringen, uten noen form for skriftlig avtale på plass mellom dem.
Siste-øyeblikk-beslutningen fra BE og PCP om å stemme mot budsjettet kom samtidig med ei bølge av streiker som feide over hele Portugal, og involverte titusenvis av arbeidere fra mange forskjellige bransjer. Jernbanearbeidere, farmasøyter, lærere, t-banearbeidere, brannbekjempere, sykepleiere, embetsfunksjonærer og fengselsbetjenter, alle deltok de i kamphandlinger i perioden fra september til-og-med november, der de i all hovedsak forlangte økte lønninger konfrontert med en betydelig økning av levekostnadene. Redd for den voksende harmen fra arbeiderklassen etter år med synkende levestandarder, følte BE og PCP seg tvunget til å stemme mot den regjeringen de ellers støttet, for å opprettholde narrespillet om angivelig å være imot innstramminger og for å få kvalt den sosial opposisjonen.
Under selve valgkampen krøyp BE for PS-regjeringen der den bønnfalte Costa om å bringe dem tilbake til en formell koalisjon. «I fem år gjorde BE budsjettene mulig for PS-minoriteten basert på avtaler om å løse landets problemer,» erklærte BE-lederen Catarina Martins i november. «Dette er vår velvillighet.»
** image 2; caption: Catarina Martins [Kilde: Somos Bibliotecas/CC BY 3.0/Wikimedia]
Mens taktisk avstemming for å forhindre en høyreekstrem koalisjon av PSD og Chega kan ha spilt en viss rolle i den økte stemmen for PS, på bekostning av regjeringspartiets pseudo-venstre-støttespillere, ligger røttene for BEs og PCPs disintegrering i bredere prosesser.
BE og PCP er dypt diskrediterte etter år med åpen støtte til PS-regjeringens høyreorienterte politikk. De har ikke lenger noen troverdighet som et angivelig «alternativ» til PS, etter å ha jobbet hånd i hanske med regjeringen i syv år for å få innført innstramminger og brutt ned streiker. Mange velgere kan ikke ha sett noen grunn til å stemme for partier som i alt annet enn navnet er PS-rekvisitter.
Den andre hovedmottakeren av kollapsen av støtte til pseudo-venstre-partiene har vært det høyreekstreme partiet Chega, som økte sine parlamentseter fra ett til 12. Partiets stemmeandel, selv om den fortsatt var liten, økte med en faktor på nesten seks, fra 1,3 prosent ved 2019-valget til 7,2 prosent i år.
Chega framsto nå som det tredje største partiet etter PSD, som oppnådde 76 seter (tre færre enn i 2019) med 29,3 prosent av stemmene. Mens Chega vant en mindre prosentandel av stemmene enn i fjorårets presidentvalg – da deres kandidat og partilederen André Ventura fikk nesten 12 prosent og over 100 000 flere stemmer – har partiet oppnådd betydelige gevinster i løpet av de tre årene siden det ble grunnlagt.
Ventura feiret partiets stemmeoppsving, der han i en tale på valgkvelden erklærte: «For en flott, flott, flott kveld.» Han fortsatte: «António Costa, nå går jeg etter deg», der han uttalte at han ønsker å bygge et «flott høyreorientert alternativ for å erstatte PS ved makten ... Vi skal bli opposisjonen i Portugal.»
Chegas evne til å posere som det eneste «opposisjonspartiet» i Portugal skyldes den reaksjonære rollen som Venstreblokka og PCP har spilt. Eksemplet over hele Europa med de tallrike småborgerlige «venstrepopulistiske» partiene viser hvor bankrott ethvert perspektiv orientert mot å presse styringsklassen til å vedta en «progressiv» politikk er.
Uansett hvor disse pseudo-venstre-tendensene har kommet til makten, enten det var Syriza i Hellas, der er Podemos i Spania eller Venstreblokka i Portugal, har de alle vist deres fiendtlighet mot arbeiderklassen, der de lojalt har utført innstrammingsdiktatene til bankene, big business og Den europeiske unionen (EU). Arbeidere i Portugal, Europa og internasjonalt må bryte definitivt med disse pro-kapitalistiske organisasjonene og bygge seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale i hvert land, for å slåss for sosialisme.