Spanias koalisjonsregjering av Sosialistpartiet (PSOE) og Podemos har vedtatt en reaksjonær arbeidslivslov som angriper arbeiderklassen. Den ble designet av fagforeningene, big business og det Podemos-ledede arbeidsdepartementet; overvåket av Den europeiske union (EU); vedtatt med takksigelser til den parlamentariske støtten fra høyrepartier, og har fått velsignelser fra Spanias finansaristokrati.

Reformen viderefører den som ble vedtatt i 2012 av det daværende regjeringspartiet, det høyreorienterte Folkepartiet (PP) [Partido Popular], som var det til da hardeste angrepet spanske arbeidere hadde vært utsatt for siden slutten av fascistdiktaturet til Francisco Franco i 1978.

PP-reformen førte til at Spania ble et av EU-landene med flest midlertidige arbeidskontrakter. Den førte til massive nedleggelser av arbeidsplasser, lønnskutt og hundretusenvis av ungdommer som forlot landet på søk etter arbeid andre steder. Det eksplisitte målet etter den globale 2008-finanskrisen var å kutte lønninger og derved få økt eksportene, for å heve styringsklassens profitter.

Den nye loven validerer effektivt sett PPs reform. Til tross for bestrebelsene fra Podemos, PSOE og liberale medier som El País, eldiario.es og Público, på å markedsføre den nye arbeidslivsreformen som «progressiv», er sannheten den at nøkkelaspekter av PP 2012-loven opprettholdes. Disse omfatter:

• Reduksjonen av erstatning for usaklig oppsigelse fra 45 ned til 33 dager per år arbeidet, med maksimalt tak på 24 måneder, i stedet for de tidligere 42;

• Muligheten til å si opp arbeidere ved ganske enkelt å påstå forutsigbare tap i framtiden;

• Kollektive oppsigelser forenkles gjennom forordningen Expediente de Regulación de Empleo (ERE). Disse krever ikke lenger administrativ autorisering, og selskaper har sparket titusenvis av arbeidere med anvendelse av ERE;

• Arbeidsgiveres anledning til å kutte lønninger, endre arbeidstider, endre ansattes arbeidssted eller stillingsbeskrivelse, ved å påstå «økonomiske, tekniske, organisatoriske eller produksjonsmessige årsaker».

• Arbeidsgiveres anledning til å trekke seg fra kollektive tariffavtaler.

• Arbeidsgiveres anledning til å pålegge arbeidere på deltidskontrakter overtid, en mekanisme som letter utbytting, svindel og prekære vilkår.

Kontinuiteten fra PPs arbeidslivsreform er slik at Mariano Rajoy, den høyreorienterte statsministeren som hadde tilsynet med loven, sa til den konservative avisa ABC at PSOE og Podemos «lot arbeidslivsreformen være der den var».

Juan Ramón Rallo, en nyliberal økonom, skrev i El Confidencial digital: «Ærlig talt, jeg mener det er gode nyheter at denne reformen har gått gjennom. Som jeg sa tidligere, den konsoliderer alle de sentrale elementene i arbeidslivsreformen fra 2012, og gjør dem, fra nå av, til en delt konsensus fra [ytrehøyrepartiet] Vox over til Podemos.»

Loven ble støttet av forskjellige høyreorienterte partier, som Borgerne [Ciudadanos], det regionalistiske Navarra-partiet UPN, og det katalanske nasjonalistpartiet PdeCAT [katalansk: Partit Demòcrata Europeu]. Den spanske høyresidens to største partier, PP og Vox, stemte mot lovproposisjonen, ikke fordi de var uenige i innholdet, men fordi de håpet at en avvisning ville framprovosere en krise i regjeringskoalisjonen.

Vesentlige fraksjoner av Spanias finansaristokrati har stått fram til forsvar for reformen. Ana Patricia Botín, administrerende direktør i Spanias største bank Santander, sa: «Jeg mener det er veldig viktig det som nå er avtalt, og at det ble gjort ved konsensus, det er absolutt positivt,» med henvisning til at fagforbundene og big business-forbundet CEOE [Confederación Española de Organizaciones Empresariales] godtar reformen. Botín er fullstendig klar over at den forrige arbeidslivsreformen bisto spanske banker i fjor til å tjene mer enn € 20 milliarder, etter å ha sagt opp 19 000 ansatte.

Den vesentlige endringen i den nye loven er relatert til regler som begrenser de fleste midlertidige kontrakter til maksimalt tre måneder. Vikarbyråene vil nå måtte tilpasse arbeidernes vilkår til de som gjelder i det foretaket de er utleid til. Men gitt at arbeidsgivere imidlertid ofte handler uredelig med arbeidskontrakter, klar som de er over at det er knapt med arbeidslivsinspektører, og at de som utøver funksjonene er overbelastet – faktisk i den grad at de det siste året gjentatte ganger har truet med å gå til streik – vil disse tiltakene sannsynligvis bare ha begrenset innvirkning.

Framfor alt forsøker den nye loven å styrke fagforeningsbyråkratienes rolle, som fagforbundene Comisiones Obreras (CCOO) og Unión General de Trabajadores (UGT), i kollektive forhandlinger.

Mens sektorielle tariffavtaler fra nå av vil ha forrang over selskapsavtaler eller regionale avtaler, vil kollektivt forhandlede tariffavtaler bli det sentrale instrumentet for å forhandle lønns- og arbeidsvilkår. Dette har ingenting å gjøre med å styrke arbeidernes evne til å forhandle med arbeidsgivere. Snarere har det som mål å få styrket fagforeningenes rolle som arbeidslivets politistyrker, bestående av byråkrater fra den øvre middelklassen som håndhever lønnsnedskjæringer, overtallighetsvurderinger og oppsigelser, og usikre arbeidsbetingelser.

Fagforeningene har nylig bevist deres legitimering og troverdighet. I metallarbeiderenes 9-dager-lange streik i Cádiz, som involverte 22 000 arbeidere, var det fagforforbundene CCOO og UGT som solgte ut streiken, og aksepterte lønninger under inflasjonsraten, etter at de bisto til PSOE-Podemos-regjeringens nådeløse undertrykking med bruk av opprørspoliti og semi-militære stridsvogner. De kavet deretter for i all hast å få demobilisert eller avbrutt streiker over hele landet, livredde for at arbeidernes militans skulle komme ut av deres kontroll.

Midt under en rask stigning av inflasjonsraten og fattigdom som rammer brede deler av arbeiderklassen, ser styringsklassen på fagforeningene som kritisk viktige for å få knust motstand og få innført lønnsnedskjæringer. Av denne grunnen overøste staten nylig CCOO og UGT med millioner av euro. I 2021 mottok disse antiarbeiderklasseorganisasjonene 56 prosent mer enn tidligere – et tillegg på € 3,5 millioner. Statsens bistand til fagforeningsbyråkratiet steg i det siste statsbudsjettet fra € 9 millioner i 2020 opp til nå € 17 millioner. Dette inkluderer ikke subsidier på lokalt, regionalt og europeisk nivå, som utgjør ytterligere mange millioner.

Fagforbundene og Podemos hadde faktisk aldri til hensikt å tilbakekalle 2012-reformen. Yolanda Díaz – Podemos’ de facto partileder, nåværende arbeidsminister, og pådriveren for den nye loven – uttalte på CCOO-kongressen som ble avholdt i oktober 2021, at hun ville «oppheve arbeidslivsreformen til tross for enhver motstand». Spania hadde imidlertid allerede forpliktet seg overfor EU til å bevare denne loven. I gjenytelse skulle Spania motta € 70 milliarder fra EUs redningsfond, the Next Generation Plan, for å dele ut til landets konserner og banker.

EUs arbeidslivsplan, kjent som The Operational Agreement, ble 10. november undertegnet av den spanske regjeringen. Den sier klart at «den faktiske frigjøringen av midler til medlemslandene vil skje i rater, og de vil være betinget av tilfredsstillende oppfylling av milepæler og målsettinger.» Blant de milepælene som allerede er oppnådd, er arbeidslivsreformen fra 2012, som også ble pålagt av EU, og som den spanske regjeringen derfor lovet ikke å røre ved.

Dette avslører Pablo Iglesias’ kommentarer fra 2020, daværende Podemos-leder og visestatsminister i PSOE-Podemos-regjeringen, som svindel og bedrag. Han støttet i juli 2020 EUs redningspakke, som besørget € 750 milliarder for bankene og storselskapene, der han sa: «EU ser ut til å ha lært leksa etter den forrige krisen, denne gangen vil vi ikke få noen innstramminger, men derimot en ambisiøs plan for finanspolitiske stimuli.»

Declan Costello, mannen som ledet teamet som i desember overvåket Spanias forpliktelser for utbetaling av midlene, er faktisk den tidligere lederen av EU-kommisjonens misjon til Hellas. I den rollen hadde Costello tilsyn med de brutale innstrammingspakkene som ble implementert i Hellas av Podemos’ allierte, partiet Syriza, som under statsminister Alexis Tsipras ruinerte den greske arbeiderklassen.

Denne siste arbeidslivsreformen avslører Podemos for hva det er: Et prokapitalistisk parti med en historikk i regjering som inkluderer prioriteringen av profitt over liv midt under en pandemi som har ført til mer enn 122 000 overtallige dødsfall i Spania, som overøser storselskaper og banker med milliarder av euro, og som er spydspiss for krigstrusler mot atomvåpenbestykkede Russland midt under Ukraina-krisen.

En genuin kamp mot angrepene innebygget i disse arbeidslivsreformene kan bare forberedes gjennom et opprør fra arbeiderklassens side mot fagforeningene og PSOE-Podemos-regjeringen. Dette innebærer en kamp mot diktatene utstedt av bankene og politi-stat-maskina, som reiser det sentrale politiske spørsmålet – framfor alt spørsmålet om et revolusjonært perspektiv og lederskap. Dette fordrer å få bygget en spansk seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) for å fremme perspektivet av en internasjonal, revolusjonær kamp av arbeiderklassen for å ta politisk makt, ekspropriere finansaristokratiet og bygge et sosialistisk samfunn, som et alternativ til det bankerotte kapitalistsystemet.