Johnson-regjeringen skrur opp sin krigspropaganda samtidig som den detaljerer Storbritannias planer for militær eskalering i Øst-Europa og Ukraina, med Russland i siktene.

Statsminister Boris Johnson erklærte at krig med Russland var så godt som uunngåelig, i hans tale på Sikkerhetskonferansen i München, og i et intervju med BBC på søndag. Han gikk lenger enn noen annen av NATO-maktenes ledere, og fortalte BBC at Russland planlegger «for noe som kan bli den største krigen i Europa siden 1945, i kraft av dens store målestokk... Alle tegn tyder på at planen i noen forstand allerede er satt i verk.»

Som et ekko av USAs president Joe Bidens uttalelse på fredag, om at Putin «har tatt beslutningen» om å invadere Ukraina, og uten å framlegge et fnugg av bevis, sa Johnson at informasjon hadde kommet fra etterretningsbyråer, at et umiddelbart forestående russisk angrep på Ukraina vil bli mønstret fra Hviterussland. «Folk må forstå de store kostnadene i menneskeliv som dette kan medføre – ikke bare for ukrainere, men for russere.»

Johnson advarte i München for at «dersom dialogen mislykkes, og dersom Russland velger å bruke vold mot en uskyldig og fredelig befolkning i Ukraina, og å se bort fra normene for sivilisert opptreden mellom stater, og å se bort fra FN-pakten, da må vi her på denne konferansen ikke være i tvil om at det er i vår kollektive interesse at Russland til slutt mislykkes og bli sett å mislykkes.»

På hvert et trinn av NATOs provokasjoner har Johnson referert til det store antallet russere som ville dø i enhver krig. I München erklærte han: «Jeg frykter at en lynkrig vil bli etterfulgt av en lang og grufull periode med represalier og hevn og oppstander, og at russiske foreldre vil sørge over tapene av unge russiske soldater ...»

Han truet: «Dersom president Putin tror han ved disse handlingene kan drive NATO tilbake, eller intimidere NATO, da vil han finne ut at det motsatte er tilfelle. Storbritannia og våre allierte forsterker allerede forsvaret av NATOs østlige flanke.»

Johnson har posisjonert Storbritannia som amerikansk imperialismes angrepsbikkje. Sunday Times bemerket: «Embetsrepresentanter sier Storbritannia har større fleksibilitet til å presse på for ei hard linje mot Moskva, nå som landet er utenfor EU. ‘Vi er ikke lenger tvunget til å bekymre oss om de treigeste av EU-landene,’ sa en.»

Johnson detaljerte Storbritannias militæroppbygging bare noen noen få hundre kilometer fra Moskva: «Vi øker det britiske bidraget til øvelsen COLD RESPONSE ved å sende vårt nyeste hangarskip, HMS Prince of Wales, og 3 Commando Brigade.»

«Vi dobler vår tilstedeværelse i Estland til nesten 2 000 soldater; vi har økt vår tilstedeværelse i Polen til 600 soldater, ved å sende 350 marinesoldater fra 45 Commando; vi har økt vår tilstedeværelse i luftrom over Sørøst-Europa med ytterligere seks Tyfoon-jagere med base på Kypros; vi sender krigsskip til det østlige Middelhavet og Svartehavet; og jeg har satt i stand-by-beredskap ytterligere 1 000 soldater, for å kunne respondere på enhver humanitær nødssituasjon, som vi alle frykter er stadig mer sannsynlig.»

Johnson skrøyt av at Storbritannias støtte til Ukraina hadde eskalert siden 2014-kuppet ledet av nynazistbataljoner som med makt avsatte den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj: «Vi har hjulpet Ukraina, trent 22 000 soldater, og som svar på trusselen de siste månedene har vi har vært blant nasjonene som har levert defensive våpen i form av 2 000 antitanksmissiler.»

Statsministeren heiet på utvidelsen av NATO opp mot Russlands dørsterskel. I de «fantastiske årene» etter «oppløsingen av jernteppet», «etter at NATO i 1999 åpnet sine dører for 14 stater, og vi kan ikke tillate at vår åpne dør blir slengt igjen».

Utenriksminister Liz Truss overgikk til-og-med Johnson, i et intervju med Mail on Sunday, der hun hevdet at Putin forberedte seg på militært å overta ikke bare Ukraina, men halve Europa. «Han har vært veldig klar og tydelig – hans ambisjon fører ikke bare til at han tar kontroll over Ukraina, han ønsker å skru klokka tilbake til midten av 1990-tallet, eller til-og-med før den gang. De baltiske statene er i fare … også Vest-Balkan.»

«Putin har sagt alt dette offentlig, at han ønsker å skape Det større Russland, at han ønsker å gå tilbake til situasjonen slik den var før, da Russland hadde kontroll over store deler av Øst-Europa.»

De svimlende implikasjonene av at Storbritannia blir dratt inn i virvelsluket av «den største krigen i Europa siden 1945», som ville resultere i millioners død, blir systematisk skjult for befolkningen. Parlamentet har ikke vært samlet de 10 siste dagene, og aldri på noe stadium var det engang en antydning om at det skulle innkalles for å diskutere en krig Johnson insisterer allerede har begynt.

Ingen debatt kan tillates, selv under betingelser der det store flertallet av MP-ene fra alle partiene støtter NATOs provokasjoner mot Moskva. Regjeringen, de nominelle «opposisjonspartiene» og media vet alle:

1. At narrativet om en «russisk invasjon» er ei pakke løgner som brukes for å fremme de store imperialistmaktenes geopolitiske mål, for å kulminere i en eventuell oppstykking av Russland i utallige småstater, og deres påfølgende slavebinding.

2. At det ikke er noe støtte for en så skitten rovkrig i den britiske og internasjonale arbeiderklassen.

Sunday Times måtte påpeke: «Det er rådgivere rundt Johnson som mener Russland ‘har et poeng’ når landet protesterer mot Ukrainas ambisjon om å bli med i Nato. En kilde nær Johnson sa: ‘Ukraina i Nato er ikke noe USA ville tålt på egne grenser.’ Det er noe som er åpent for diskusjon.’»

Flokkimmunitetspolitikken til Johnsons foraktede regjering er nå ansvarlig for over 180 000 menneskers død. I løpet av de tre siste månedene har «partygate»-skandalen skaket hans premierskap. Et kritisk element i hans oppflamming av spenningene med Moskva er å få avledet de svimlende sosiale og politiske spenningene i Storbritannia utad, gjennom identifiseringen av en ekstern fiende. Sunday Times påpekte disse «ytterligere fordelene for Johnson», i en artikkel med headingen «Ukraina kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt for Boris Johnson», der Ukraina tar lockdown-«partyskandalen vekk fra forsidene».

Det overveldende prokrig-støttegrunnlaget innen Storbritannias styringselite ble understreket av responsen fra Labour-MP-er på oppropet publisert av Stop the War Coalition (STWC) 16. februar, som erklærte at «Storbritannia burde fremme diplomatiske forslag for å dempe spenningene og søke en løsning på krisen over Ukraina, i stedet for å skru dem opp.» Denne milquetoast-appellen sikret støtte fra bare 12 Labour-MP-er og tre peers fra [det øvre parlamentkammeret] House of Lords. MP-ene som undertegnet var alle fra den svinnende resten av Socialist Campaign Group, deriblant tidligere Labour-leder Jeremy Corbyn, som nå sitter i parlamentet som uavhengig, etter at han for over et år siden ble fratatt posisjonen som partiets whip [‘innpisker’] av den nåværende partilederen sir Keir Starmer der han anvendte heksejaktpåstandene om angivelig antisemittisme.

Sentimentet for krig innen styringskretsene er så frådende at mer enn halvparten av Socialist Campaign Group, som utgjør bare 34 av Labours totalt 198 MP-er, nektet å undertegne selv den tamme erklæringen budt fram av STWC.

En genuin antikrigbevegelse som motsetter seg imperialistaggresjon som truer hundretalls millioner av liv, kan aldri bygges av slike krefter. Den må bygges på et solid politisk grunnlag, og forankres i arbeiderklassen, den store revolusjonære kraften i samfunnet som er i stand til å beseire krigshisserne og sikre fred i verden.