Bekymringer begynner å bli reist i finansmedier og av økonomiske analytikere om innvirkningene av de omfattende sanksjonene pålagt Russland, for det globale finanssystemet både umiddelbart og på lengre sikt.
Kombinert handling fra USA og EU har ekskludert syv store russiske banker fra det internasjonale finansielle transaksjons- og meldingssystemet SWIFT – Society for Worldwide Interbank Financial Telecommunication. Banker involvert i oljemarkedet ble ekskludert fra bannlysingen, men trekk vurderes nå for å kutte av russisk eksport.
Enda mer signifikant enn SWIFT-tiltaket er forbudet mot Russlands sentralbank og dens valutatransaksjoner. Sentralbanken har blitt forhindret fra å anvende en stor del av sine utenlandske valutareserver (FX; ‘foreign exchange reserves’), anslått til totalt $ 630 milliarder, fra å støtte opp rubelen og landets finanssystem.
Selv om sentralbanken nominelt eier sine FX-reserver holdes de i vesentlig grad som digitale posteringer på andre bankers kontoer. Disse kontoene er nå frosset, i praksis regelrett ekspropriert.
En artikkel i Financial Times (FT) bemerket: «Denne digitaliseringen skiller eierskap fra kontrollen over FX-reserver. Russland eier dem, men vestlige utstedere og datastyrte innehaverne av disse eiendelene [‘assets’] kontrollerer tilgangen til dem. … Fra en kilde til økonomisk styrke under fredstid, ble FX-reserver til kilden til et krasj under krig.»
Selv om tiltakene mot Russland ikke er unike – USA har anvendt dem mot andre, mindre land tidligere – har de aldri før blitt satt inn av en slik målestokk. Russland, med et BNP på rundt $ 1,7 billioner, er verdens 12. største økonomi og medlem av G20.
Så langt har ikke verdens finanssystem blitt negativt påvirket – USAs sentralbanksjef Jerome Powell sa i forrige uke at markedene «fungerte bra». Men det er fortsatt tidlig etter påleggingen, og det er bekymringer om påfølgende effekter.
En artikkel i Wall Street Journal påpekte at sanksjonene kunne fjerne en direkte kilde for vestlige bankers kortsiktig finansiering, og med det spre frykt blant dem. Det kunne gjøre dem «nølende med å låne til hverandre, fordi de ikke vet hvem som kan ha noen eksponering mot Russland».
Credit Suisse-analytikeren Zoltan Pozsar anslo nylig i et notat til kunder at den russiske statsbanken og russiske enheter i den private sektoren, til sammen har lånt ut rundt $ 200 milliarder i FX-swap-instrumenter. Ytterligere $ 100 milliarder i russiske penger er satt inn i banker utenfor landets grenser. Pozsar kommenterte at totalt $ 300 milliarder er et betydelig beløp, og nok til å kunne påvirke diverse finansiering.
Han sa sammenkoblinger i finanssystemets «rør» kunne generere uventede sjokk og blokkeringer av pengeflyten, som under 2008-kollapsen av den amerikanske investeringsbanken Lehman Bros.
Kollapsen av det amerikanske $ 3 milliarder-hedgefondet Long-Term Capital Management, i september 1998, blir også husket. Fondet måtte den gang reddes av New York-avdelingen av US Federal Reserve, fordi dets sammenfall, som var resultat av feilslåtte veddemål på rubelen, truet med å framprovosere en krise for hele det amerikanske finanssystemet.
FT-spaltisten Gillian Tett skrev nylig at det var «bekymring for at noen fond investert i framvoksende markeder vil dumpe deres ikke-russiske assets for å dekke tap på frosne russiske beholdninger», samtidig med snakk om at noen overbelånte hedgefond hadde blitt stående på feil fot, og «minner fra 1998-kollapsen av Long-Term Capital Management blir gjenopplivet.»
Økonomihistorikeren Adam Tooze har kommentert at akkumuleringen av russiske FX-reserver, oppgjør for landets olje- og gasseksport, er en finansieringskilde i vestlige markeder og «del av de komplekse transaksjonskjedene som nå kan settes i fare av sanksjonene».
Bekymringer på lengre sikt, om den framtidige retningen for det internasjonale pengesystemet og verdensøkonomien, blir også reist. En lederartikkel i magasinet Economist med overskriften «En ny tid av økonomisk konflikt» sa implikasjonene av sanksjonene mot Russland var «enormt store» og markerte en «ny æra med høyrisiko økonomisk krigføring, som ytterligere kan splitte verdensøkonomien».
Ett anliggende som har blitt tatt opp er at sanksjonene, som demontrerer amerikansk imperialismes enorme økonomiske makt, fordi dollaren fungerer som verdens viktigste valuta, vil føre til en bipolar finansverden – den ene delen basert på dollar, og den andre på den kinesiske renminbi.
Det er ingen realistiske utsikter til at renminbi kan innta noe i nærheten av dollarens globale rolle, gitt det faktum at det kinesiske finanssystemet er kontrollert av staten mens amerikanske markeder derimot er åpne og likvide. Enn videre, renminbi anvendes for tiden til å finansiere bare 2 prosent av verdenshandelen. Selv om det er spådommer at andelen kan stige opp til 7 prosent i løpet av de neste årene, er valutaen total overskygget av dollarens posisjon, som finansierer 59 prosent av den.
Som Economist imidlertid bemerket vil sanksjonene ha langsiktige effekter, med implikasjoner som er «skrekkelige».
«Jo mer de [sanksjonene] anvendes, jo flere land vil forsøke å unngå å stole på den vestlig finansen. Det vil gjøre trusselen om eksklusjon mindre kraftfull. Det vil også kunne føre til en farlig fragmentering av verdensøkonomien. På 1930-tallet var frykt for handelsembargoer forbundet med et rush over til autarki og økonomiske innflytelsessfærer.»
Selv om den redaksjonelle lederartikkelen ikke trakk fram poenget, denne fragmenteringen var en av de økonomiske drivkreftene bak utbruddet av den andre verdenskrig.
Kina vil uten tvil nøye granske implikasjonene av de russiske sanksjonene, fordi i en krig, eller til-og-med en konflikt over Taiwan eller et annet anliggende, da kan USA og vestmaktene fryse landets FX-reserver, som beløper seg til $ 3,3 billioner. Andre land, som India, «vil kunne bekymre seg for at de er mer sårbare for vestlig press,» sa Economist.
En artikkel skrevet av Wall Street Journal-skribenten Jon Sindreu sa at sanksjonene mot Russland, som viste at reserver akkumulert av sentralbanker ganske enkelt kan tas vekk, reiste spørsmålet: «Hva er penger?»
Han bemerket at i kjølvannet av Asia-finanskrisen i årene 1997 og 1998 har skremte utviklingsland forsøkt å beskytte seg ved å akkumulere deres beholdninger i utenlandsk valuta, og med det hevet beholdningene fra mindre enn $ 2 billioner til rekordnivået $ 14,9 billioner i 2021.
«Nylige hendelser framhever feiltakelsen i denne tenkningen: Sett bort fra gull, disse assets er noen andres gjeldsansvar – noen som kort og godt kan bestemme at de ikke er verdt noe,» sa Sindreu.
På 1800-tallet og inn i første del av 1900-tallet opererte verdens finanssystem på gullstandarden. Dét systemet kollapset med utbruddet av den første verdenskrig, og forsøk på å gjenopprette det på 1920-tallet mislyktes, som i sin tur førte til sammenbrudd av internasjonale handels- og økonomiske relasjoner på 1930-tallet, og i noen tilfeller til en gjenopptakelse av byttehandel [‘barter’].
Et nytt system for internasjonal finans ble utviklet i 1944, på Bretton Woods-konferansen, hvor det ble bestemt at den amerikanske dollaren skulle fungere som den globale valutaen, med forbehold om at dollarbeholdninger kunne innløses mot gull, til en kurs på $ 35 per unse.
Bretton Woods-systemet ble avsluttet i august 1971. USAs president Nixon fjernet ensidig gullstøtten fra US dollaren, på grunn av vokende underskudd i landets handels- og betalingsbalanse, som reflekterte starten på USAs økonomiske nedgang fra landets absolutte dominans etter krigen.
Siden den gang har verdensøkonomien fungert utelukkende på grunnlag av US dollaren som en fiat-valuta, [o. anm.: fiat; latin for ‘en erklæring’] dvs. en valuta som ikke har støtte i gull eller noen annen vare som legemliggjør arbeidskraft, som er den ultimate verdikilden innen kapitalistsystemet.
Penger innen kapitalistøkonomien er ikke bare et middel til å finansiere handel og finansielle transaksjoner, men er også en verdiforlagring [‘store of value’]. Med dollaren der den fungerer som en fiat-valuta har denne verdiforlagringsfunksjonen blitt opprettholdt gjennom en slags fiksjon, eller en sirkularitet. Dollaren er ivrig ettertraktet fordi den blir sett på som et verdilager, og den er et verdilager fordi den trengs som betalingsmiddel for internasjonal handel og finanstransaksjoner.
Nå settes det spørsmålstegn ved grunnlaget for dette systemet, som har fungert de siste 50 årene.
Som Sindreu uttrykte det: «Hele reisverket av ‘penger’ som et universelt verdilager risikerer å bli erodert av forbud mot nøkkeleksporter til Russland, og boikotter av den typen selskaper som Apple og Nike annonserte denne uka.»
Om valutabalanser blir «verdiløse datamaskinoppføringer», da blir det en forflytning tilbake til gull.
Han bemerket at én av hindringene for Kinas push for å internasjonalisere landets renminbi har vært frykten for at tilgangen til valutaen alltid ville være i fare for å bli opphevet av politiske hensyn. «Det er nå tydelig at dette til en viss grad faktisk er tilfelle, for alle valutaer.»
Hans konklusjon var: «For en gangs skyld er kanskje den gamle tropen ikke et så dårlig råd: Kjøp gull. Mange av verdens sentralbanker vil helt sikkert gjøre det.»
Akkurat der den USA-ledede NATO-militærkrigen mot Russland nå markerer et nytt stadium i geopolitiske relasjoner, som direkte reiser trusselen om verdenskrig, har anvendelsen av finansen som våpen gjenreist alle motsetningene som ligger ved kjernen av den kapitalistiske økonomien, inkludert i hele kapitalistøkonomiens verdi- og pengesystem.