NATO spiller russisk rulett med atomvåpen

Tre uker inn i Ukraina-krigen tar alle involverte parter stadig større risikoer. Det hittil utenkelige, en utveksling av atomvåpen i Europa, blir åpenlyst tatt i betraktning og bygget opp som en trussel. Stemmer om forsiktighet, tilbakeholdenhet og appeller til sunn fornuft har stort sett forstummet. Til tross for den truende katastrofen er ikke NATO beredt til å inngå kompromisser.

I en fjernsynskringkastet tale dagen før invasjonen av Ukraina utstedte den russiske presidenten Vladimir Putin allerede denne trusselen: «Den som prøver å komme i veien for oss og skape ytterligere trusler mot vårt land og vårt folk må vite at Russlands respons vil komme umiddelbart og vil føre til konsekvenser uten presedens i historien. Alle nødvendige beslutninger er tatt. Jeg håper dere hører mine ord.»

Dette var en klar referanse til Russlands arsenal av nukleære våpen som ifølge Bulletin of the Atomic Scientists består av mer enn 6 000 stridshoder, hvorav 900 er umiddelbart operative, ifølge NATO.

NATO har imidlertid i stedet for å deeskalere situasjonen helt bensin på bålet. Alliansen har kategorisk avvist Putins anmodning om sikkerhetsgarantier, som sistnevnte – etter tiår med NATOs utvidelse østover, og omfattende NATO-manøvrer langs den russiske grensa og direkte NATO-innblanding i Ukraina og Georgia – må ha tatt som en eksistensiell trussel.

NATO har siden krigens begynnelse gjort alt som står i deres makt for å avskjære enhver mulighet for Putins retrett – alt fra drakoniske økonomiske sanksjoner til trusselen om å trekke ham for en internasjonal domstol. NATO fører ikke krig kun i navnet. Alliansen oversvømmer Ukraina med høyteknologiske våpen, konsentrerer deres egne tropper på grensa, og griper stadig mer direkte inn i krigen.

Så langt har alliansen unnveket en åpen militær aksjon mot Russland. Den 11. mars insisterte USAs president Joe Biden på Twitter at «Vi vil forsvare hver tomme av NATOs territorium, med den fulle makten av et forent og galvanisert NATO». Han avviste imidlertid direkte militærintervensjon i Ukraina, og skrev: «En direkte konfrontasjon mellom NATO og Russland er en tredje verdenskrig. Og det er noe vi må prøve å forhindre.»

Men selv denne forhindringen forsvinner raskt. Den ukrainske presidenten Volodymyr Zelenskyj, flere østeuropeiske regjeringssjefer, samt andre politiske størrelser i Europa og USA, oppfordrer ettertrykkelig til etableringen av en flyforbudssone, som vil være ensbetydende med at NATO offisielt går inn i krigen.

Thomas Enders 2018 på ILA Schönefeld [Foto: Matti Blume / CC BY-SA 4.0 / Wikimedia]

Thomas Enders, inntil 2019 administrerende direktør i Airbus og siden president for tankesmia Det tyske rådet for utenriksrelasjoner (DGAP), er i denne forbindelse spesielt aggressiv. «Det å etablere en slik flyforbudssone over det vestlige Ukraina er ikke bare gjennomførbart; det er nødvendig», skrev han i en artikkel for Politico. «Det er på tide for Vesten å avsløre Putins nukleære trusler for hva de virkelig er – en bløff for å avskrekke vestlige regjeringer fra militær intervensjon.»

Men, hva om Putins nukleære trusler ikke er bløff? Hva om han står for dem, fordi han har ryggen mot veggen? Kaliningrad ligger bare 530 kilometer fra Berlin. Kjernefysiske mellomdistansemissiler stasjonert der vil ta fire-og-et-halvt minutt for å nå den tyske hovedstaden med dens nesten fire millioner innbyggere. I mellom ligger Warszawa og mange andre byer.

Enders spiller russisk rulett med atomvåpen. Han risikerer kjernefysisk ødeleggelse av Europa og

store deler av kloden. Og for hvilket formål? Det er bare absurd å tro at målet er å la det bittert fattige Ukraina bli medlem av EU og NATO!

Enders taler for en styringsklasse som har mistet fortøyningene, som står overfor kapitalistsystemets uløselige motsetninger og igjen streber etter erobring og diktatur; og ser krigen i Ukraina som en mulighet til å realisere det største opprustingsprogrammet i Tyskland siden Hitler.

Han taler for en styringsklasse som bare i Tyskland ofrer 250 liv hver dag til en pandemi som – hvilket Kina har vist – kan kontrolleres; og som, til tross for rekordhøye antall infeksjoner, opphever all Coronavirus-beskyttelser, driver sosial ulikhet til uforlignelige ekstremer og bare kan opprettholde sitt overbelånte finanssystem ved å erklære krig mot arbeiderklassen.

For tre år siden uttalte Enders, tidligere leder av Europas største våpenselskap, Airbus, seg for «en åpen, ikke-ideologisk, strategisk debatt» om en militær- og stormaktspolitikk for Tyskland, et land han sammenlignet med en vegetarianer i en «verden full av rovdyr».

I ukeavisa Die Zeit erklærte han for to år siden: «Vi trenger å snakke om atomvåpen.» Tiden var «moden for et dristig skritt i retning av en ny europeisk sikkerhetsarkitektur,» skrev han. Dette ville inkludere «vår egen nukleærparaply». Dersom Europa skulle lære «maktens språk» igjen, «for ikke å bli knust mellom de gamle og de nye stormaktene», da måtte kontinentet «bli en militærmakt igjen». «Konstruksjonen av en mektig europeisk forsvarsunion» er «helt utenkelig uten kjernefysisk oppbakking.»

Krigen i Ukraina tjener til å realisere disse militaristiske målene. Den ukrainske befolkningen, som bærer støyten av krigen, er bare en brikke på imperialistmaktenes sjakkbrett. De vil lide samme skjebne som irakerne, afghanerne og libyerne, som så deres land synke ned i kaos og elendighet etter å ha blitt «frigjort» av USA og landets NATO-allierte.

De katastrofale konsekvensene av oppløsingen av Sovjetunionen for tretti år siden åpenbarer seg nå fullt ut. Putin, den tidligere stalinistiske hemmelige etterretningsagenten, var blant dem som fullt ut støttet oligarkens plyndring av økonomien, drømte om deres rikdommer som skulle komme, og som hånet begrepet «imperialisme» som en oppfinnelse av Lenin – eller enda verre, Leo Trotskij.

Bolsjeviklederne hadde insistert på at kriger var uunngåelige så lenge arbeiderklassen ikke styrtet kapitalismen. Trotskij skrev i 1940 at imperialistkrig henter «ubønnhørlig sin opprinnelse fra internasjonale kapitalistiske interessers motsetninger. I motsetning til de offisielle fablene designet for å dope folket er krigens hovedårsak, som for alle andre sosiale onder arbeidsledighet, høye levekostnader, fascisme, kolonial undertrykkelse, det private eierskapet av produksjonsmidlene, sammen med den borgerlige staten som hviler på dette grunnlaget.»

Nå anvender imperialistmaktene Putins reaksjonære krig mot Ukraina for å kvele Russland økonomisk, selv med fare for å utslette menneskeheten. De konfiskerer sågar yachtene til russiske oligarker, dem de med deres hemningsløse berikelse en gang hyllet som en «frihetens seier».

Oligarkene vil selvsagt få tilbake deres yachter såframt de snur seg mot Putin. De ukrainske oligarkene får beholde deres båter; tross alt cruiser også Jeff Bezos, Bill Gates og Elon Musk verdenshavene ombord på yachter til $ 500 millioner.

Faren for krig kan bare stoppes med remediet klassekamp. Arbeiderklassen, som må bære byrdene av krig, sanksjoner, pandemi og finanskrise og som uunngåelig blir kastet ut i konflikt med det bankerotte kapitalistsystemet, må forene seg internasjonalt og slåss for et sosialistisk program.

Loading