Et russisk bombeangrep mot Kharkiv (Kharkov) drepte Boris Romantsjenko, en 96-år-gammel overlevende fra fire nazikonsentrasjonsleirer. Ifølge hans barnebarn ble både leiligheten og hans kropp fullstendig oppbrent av angrepet. Han ble stedt til hvile i Kharkiv den 24. mars.

Romantsjenko er nå én av anslagsvis 1 081 sivile drept siden Russlands invasjon av Ukraina, for litt over en måned siden.

Sammen med de anslagsvis 42 000 overlevende etter nazismen som fortsatt er i live i Ukraina hadde Romantsjenko gjennomgått 1900-tallets mest traumatiske opplevelser. Nå er de igjen fanget opp i nok en forferdelig krig. Flertallet av dem er for svake og syke til å klare å søke trygghet i bombetilfluktsrommene der de bor. Romantsjenko selv hadde ikke forlatt leiligheten sin på mange måneder, selv før krigsutbruddet, i frykt for Covid-19-smitte.

Romantsjenko ble født inn i en bondefamilie i Øst-Ukraina, i Tsjernigov-regionen, allerede da en del av Sovjetunionen. Hans familie overlevde så vidt den forferdelige hungersnøden i 1932 og 1933, forårsaket av Stalins kriminelle politikk med tvangskollektivisering.

21. juni 1941 invaderte nazistene Sovjetunionen, og overrente raskt store deler av det som nå er Hviterussland, Baltikum og Ukraina. I løpet av de fire neste årene skulle nazikrigen resultere i anslagsvis 27 millioner sovjetborgeres død. Blant dem var minst 5 millioner ukrainere, derav nesten 1,5 millioner ukrainske jøder [engelsk tekst].

Romantsjenko ble i 1942, som 16-åring, deportert av nazistene som tvangsarbeider til Dortmund i Tyskland, for å jobbe i ei kullgruve. Han mintes seinere: «De [nazistene] satte sammen lister over alle gutter og menn fra 16 til 60 år, og etter hvert sendte de alle til Tyskland for at de ikke skulle melde seg med i partisanbevegelsen.»

Disse massedeportasjonene var innrettet både mot å bryte den voksende motstanden i befolkningen og for å adressere den dramatiske mangelen på arbeidskraft i den tyske krigsøkonomien. I Tyskland ble de tvunget til å utføre slavearbeid for nazistenes krigsøkonomi, enten direkte for tyske selskaper eller i konsentrasjonsleirer, som ofte enten var tilknyttet hæren eller en spesifikk tysk næringsvirksomhet. Dette gigantiske maskineriet av slavearbeid omfattet ifølge samtidige estimater, på høydepunktet i 1944, 8,5 millioner arbeidere fra hele det okkuperte Europa (omtrent en fjerdedel av Tysklands totale arbeidsstyrke).

Mellom 3 og 5,5 millioner mennesker, deriblant mange mindreårige ungdommer som Romantsjenko, ble brakt til Tyskland fra de okkuperte områdene i Sovjetunionen og Øst-Europa – det store flertallet av dem fra Reichskommissariat Ukraina. De ble nedsettende kalt «Ost-arbeiter» («arbeidere østfra»).

Bare dager etter Romantsjenkos ankomst til Dortmund framprovoserte ei ulykke ved gruva, som drepte en arbeider, tilstrekkelig kaos til at Romantsjenko og noen få andre kunne ta initiativet og forsøke å flykte. De ble imidlertid tatt, og som straff ble de sendt til konsentrasjonsleirer.

Romantsjenko ble først sendt til Buchenwald, i januar 1943. Seinere beskrev han sine opplevelser fra Buchenwald: «Krematoriene arbeidet med den økte belastningen [av kropper] fordi ernæringen var så elendig. De besørget bare nok til at folk på en eller annen måte kunne bevege seg rundt. Den gangen veide jeg bare 34,5 kilo.»

Forsøk på å flykte eller yte motstand ble hardt straffet. «Den mest grufulle hendelsen jeg opplevde var da de hengte 80 personer, de hadde funnet eksplosiver hos dem og [etter å ha drept dem] vendte SS-vaktene deres kropper opp, og så måtte vi gå forbi og se på dem.»

Fra Buchenwald ble han overført til konsentrasjonsleiren Peenemünde, som var tilknyttet den tyske hærens våpenkontor (Heereswaffenamt). Der ble konsentrasjonsleirfanger som Romantsjenko tvunget til å jobbe med nazistenes program for produksjonen av V-2-missiler.

Etter noen måneder ble han videre overført til leiren Dora-Mittelbau (også kjent som Nordhausen), som var del av et massivt konsentrasjonsleirkompleks i det sentrale Tyskland, som også først og fremst ble anvendt til nazistenes V-2-missilprogram. I Dora-Mittelbau måtte de fleste fanger utføre tungt arbeid under bakken, berøvet ikke bare for tilstrekkelig mat men også for dagslys, som gjorde det til en av de konsentrasjonsleirene som bokførte den høyest dødeligheten. (Fra 12 000 til 20 000 innsatte anslås å ha omgått der i løpet av krigen.)

Kort før krigens slutt, i mars 1945, ble Romantsjenko nok en gang overført, da til konsentrasjonsleiren Bergen-Belsen. Da denne leiren ble frigjort av britiske og amerikanske tropper veide Romantsjenko, dengang 19 år gammel, bare 39 kilo.

Etter krigen arbeidet han først for den sovjetiske militæradministrasjonen og meldte seg deretter til tjeneste for Den røde armé, som hadde spilt hovedrollen i å frigjøre Europa fra nazismen. Han var stasjonert i Øst-Tyskland til 1950.

Romantsjenko kom tilbake til Sovjet-Ukraina i en alder av 24, ble ingeniør og jobbet for en bedrift involvert i produksjon av landbruksteknologi. De siste tiårene har Romantsjenko spilt en aktiv rolle i å holde liv i det offentlige minne om nazismens redsler. Han var den ukrainske representanten ved minnestedet til Buchenwald-Dora, og snakket ofte på fjernsyn om hans opplevelser, iført både hans uniform fra konsentrasjonsleiren og medaljene fra Den røde armé. Han gjorde alt han kunne for å forhindre at krigens og fascismens redsler skulle gjenta seg.

Hans drap i et bombeangrep nå har framkalt berettiget raseri og redsel blant millioner, som føler at alle de uløste spørsmålene i det 20. århundre – krig, fascisme og diktatur – gjenoppstår med full kraft. Dette er et sterkt vitnesbyrd om den kriminelle karakteren av krigen i Ukraina som føres av Putin-regimet.

Mens Kreml, som utnytter den velbegrunnede frykten i den russiske befolkningen for en ny verdenskrig og fascisme forsøker å framstille deres invasjon som en videreføring av Den røde armés kamp mot Nazi-Tyskland i den andre verdenskrig, er det i realiteten en krig ført av et kapitalistisk oligarki som har oppstått fra ødeleggelsen av nettopp gevinstene fra Oktoberrevolusjonen, som de sovjetiske massene forsvarte mot fascismen.

Putin-regimet har, beleiret av imperialismen, igangsatt invasjonen på en desperat og hensynsløs måte for å forsvare deres nasjonale interesser for på en eller annen måte å kunne oppnå en avtale med imperialismen. I Russland selv vender Putin-regimet seg stadig mer aggressivt til politisk undertrykking og promoteringen av høyreekstrem nasjonalisme og militarisme, der masser av arbeidere av de økonomiske sanksjonene blir drevet ut i nød og fattigdom.

Ikke bare er krigens mål reaksjonære. I sin karakter og med de metodene den utkjempes tjener krigen til å desorientere, splitte og forvirre arbeidere, ikke bare i Russland og Ukraina, men over hele verden.

Romantsjenkos forferdelige død er et eksempel på det.

Siden nyhetene kom om hans drap har imperialistmaktene og Zelenskyj-regjeringen forsøkt å utnytte det legitime raseriet over Romantsjenkos død til de mest faretruende formål. Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj anvendte den til å bønnfalle, nok en gang, for enda større NATO-intervensjon i konflikten, en handling som direkte truer en tredje verdenskrig.

Han kalte drapet et eksempel på «russisk fascisme» som visstnok var verre «enn Hitler» – som var ansvarlig for det industrielle mordet av 6 millioner europeiske jøder, og titalls millioner europeiske arbeidere. Zelenskyj kom med disse uttalelsene der hans egen regjering er beroende på nynazistiske styrker som Azov-bataljonen, som åpenlyst glorifiserer nazibevegelsen og ukrainske nazikollaboratører, for å slåss mot den russiske hæren med NATO-våpen. Samtidig løper høyreekstreme paramilitære og vigalenteenheter berserkergang over hele Ukraina, og terroriserer befolkningen.

Men ingen steder slo det kyniske forsøket på å utnytte Romantsjenkos død for imperialistkrigsmål ann en så dyster tone som i Tyskland, der Bundestag holdt et minutts taushet for Romantsjenko. Dette er parlamentet som inkluderer representanter for det nyfascistiske partiet Alternative für Deutschland (AfD), der partilederen Alexander Gauland offentlig har latterliggjort nazismens forbrytelser som «fugleskitt», og et parlament som nettopp vedtok det rekordhøye krigsbudsjettet på € 100 milliarder, en tredobling av Tysklands forsvarsutlegg – noe ikke engang Hitler våget å prøve seg på, etter å ha kommet til makten i 1933.

** image 3; caption: En bulldoser fra den britiske hæren skyver lik ned i ei massegrav ved Belsen, 19. april 1945, © Oakes, H (Sgt), No 5 Army Film & Photographic Unit. [Kilde: Public domain, via Wikimedia Commons]

Den lenge forberedte gjenoppblomstringen av tysk militarisme har blitt ledsaget av en systematisk hvitvasking av nazismens forbrytelser, særlig av Humboldt Universitetets Jörg Baberowski, som tilbake i 2014 hevdet at «Hitler ikke var ond». Siden har han fått statlig støtte. Med mindre arbeiderklassen stopper det, konsekvensene av det vulkanske gjenoppbruddet av tysk imperialisme vil overgå til-og-med nazismens gru og redsler under den andre verdenskrig.

Arbeidere må avvise med forakt disse forsøkene på å utnytte Romantsjenkos død til å fremme imperialistiske krigsforberedelser mot Russland. Så kriminell og reaksjonær som Putins krig i Ukraina er, sammenligningene med Hitler og Nazi-Tyskland er falske. De bagatelliserer til syvende og sist omfanget av fascismens forbrytelser, og kan bare arbeide for å desensibilisere og desorientere arbeidere, nettopp i det øyeblikk da fascistiske styrker bygges opp og bevæpnes over hele verden – der Ukraina nå er i sentrum for denne prosessen.

Framfor alt annet må arbeidere forstå Romantsjenkos død som en nøktern påminnelse om at det 20. århundre har forblitt, helt faktisk, uferdig. Stikk i strid med de borgerlige forståsegpåerne fra 1990-tallet og deres påstander, oppløsingen av Sovjetunionen og ødeleggelsen av de gjenværende gevinstene fra den sosialistiske revolusjonen i 1917 i Russland markerte ikke «slutten på historien». Tvert imot. Tretti år seinere er kapitalismen igjen i ferd med å kaste menneskeheten ut i en katastrofe. «Sosialisme eller barbari», dikotomien som den store marxisten Rosa Luxemburg formulerte, reises nå skarpere enn noen gang før.

Den eneste relevante måten å hedre Romantsjenkos minne på er gjennom kampen for å bygge en sosialistisk bevegelse i den internasjonale arbeiderklassen, fast bestemt på å sette en stopper for imperialistkrig, fascisme og Covid-19-pandemien.