I nok en vesentlig bestrebelse for å eskalere NATOs stedfortrederkrig mot Russland griper USA og landets NATO-allierte til påstander om en massakre angivelig begått av russiske styrker i Kiev-forstaden Butsja for å undergrave ethvert forsøk for en fredelig løsning av krigen.
«Jeg ble kritisert for å kalle Putin en krigsforbryter,» sa USAs president Joe Biden på mandag. «Vel, sannheten er den, dere så hva som fant sted i Butsja. Han er en krigsforbryter.» Biden la til: «Vi må fortsette å besørge Ukraina de våpnene de trenger for å slåss.»
Den amerikanske regjeringen, sammen med media, går fram etter prinsippet: Først konklusjonen, så etterforskningen. Biden, som mer enn ett år etter 6. januar-kuppforsøket ikke kan få bestemt seg for om Trump er skyldig i en forbrytelse eller ikke, har allerede bestemt at Russlands president Vladimir Putin er skyldig i «krigsforbrytelser» i Butsja.
De foreliggende fakta beviser imidlertid ikke konklusjonen. Russiske tropper trakk seg ut av Butsja rett etter at Kreml lovet dramatisk å redusere deres styrker i retning av Kiev under fredsforhandlinger forrige tirsdag. Over flere dager ble det ikke rapportert om betydelige sivile tap. På lørdag gikk ukrainske styrker – deriblant medlemmer av nynazistene i Azov-bataljonen – inn i byen, og en flom av rapporter ble sluppet løs i den vestlige pressen om påståtte grusomheter.
Bildene som vises vidt og bredt indikerer bare at lik ble funnet, men ikke hvem som drepte hvem, når og under hvilke omstendigheter. Mens det har framkommet videobevis av ukrainske styrker som henretter og torturerer ubevæpnede personer, har det ikke framkommet tilsvarende bevis mot russiske tropper.
Gitt USAs systematiske bruk av falske påstander om grusomheter for å berettige kriger over hele verden, og i fravær av klare og overbevisende bevismateriale, er det ingen grunn til å anse påstandene om en massakre i Butsja som noe annet enn krigspropaganda, innrettet på gjøre befolkningen rasende for å berettige militær eskalering.
Selv om det skulle fastslås at russiske tropper skjøt mot sivile – og det er ikke etablert – ville ikke det umiddelbart bety at de handlet under instruks fra den russiske regjeringen.
I løpet av de siste 30 årene med endeløse kriger – og man kan selvfølgelig gå enda lenger tilbake – har det amerikanske militæret begått utallige grusomheter: Skyting mot sivile, droneangrep på bryllupsfester, helikopterangrep på sykehus, massakrer av hele byer. I denne tiden med universelt hukommelsestap, er det igjen nødvendig å påminne alle om at USA i Abu Ghraib torturerte fanger på den mest barbariske måte og deretter forsøkte å ødelegge bevisene? Eller at landet av denne grunn, og mange andre, ikke engang anerkjenner Den internasjonale straffedomstolen (ICC) som den insisterer på at motstanderne må stilles for?
Om disse forbrytelsene noen gang skulle erkjennes av amerikanske medier tilskrives de alltid av media til feiltak eller «dårlige epler». Ingen ledende offisiell embetsfunksjonær har noen gang blitt tiltalt. Men her, på grunnlag av noen få bilder, er det allerede konkludert med at Putin er skyldig i krigsforbrytelser, til og med «folkemord». Under en slik logikk, hvorfor er ikke alle amerikanske presidenter, inkludert Biden, bak lås og slå?
Utover det åpenbare elementet av hykleri, er det et annet juridisk konsept som må utnyttes for å evaluere de motstridende påstandene mellom USA og Russland: «Cui bono?»
Hvem tjener på intensiveringen av krigen? Her er svaret, helt åpenbart, den amerikanske regjeringen. Bidens konklusjon om krigsforbrytelser, avlevert på en nesten tilfeldig måte, er ment for å utelukke forhandlinger. USA vil ikke at krigen skal ta slutt. Bidens erklæring i Warszawa i forrige måned, om at Putin «ikke kan forbli ved makten» var ikke en «gaffe» [en diplomatisk blunder], som det ble presentert av amerikanske medier, men uttrykte faktisk amerikansk politikk overfor Russland, som er regimeskifte.
Alt dette finner sted midt under en mediekampanje som forlanger at krigen må «vinnes». I en artikkel publisert på tirsdag erklærte Financial Times-spaltisten Janan Ganesh: «Amerika vil bli den ultimate ‘vinneren’ av den ukrainske krisen.» Magasinet Economist har på sin side bedt om «en avgjørende seier» mot Russland i Ukraina.
Grusomhetspåstander er et kritisk viktig element i USAs krigspropaganda. Hver aggressive krig som noen gang ble lansert av USA var bygget på påstander om grusomheter begått av dem som var mål for amerikansk militær intervensjon. I hvert eneste tilfelle, enten den første Gulf-krigen, Afghanistan, Syria eller Libya, manuset er det samme: Regjeringen som er målrettet av USA har myrdet sivile og truer med å drepe flere, med mindre USA griper inn.
Så, når USAs intervensjon fører til massedrap på sivile i enda større skala i landet som blir «reddet», da går pressen rett og slett videre til heseblesende å rapportere om «grusomhetene» begått av de neste målene for amerikansk imperialisme.
I tillegg til å eskalere USA-NATO-konflikten mot Russland bruker amerikanske embetsfunksjonærer det antirussiske krigshysteriet i den liberale øvre middelklassen for å promotere en massiv militæroppbygging der det endelige målet er Kina, ikke mindre enn Russland. På tirsdag kunngjorde Det hvite hus en ny avtale mellom partnerskapet Australia-UK-US (AUKUS) for å produsere en ny generasjon atomvåpen rettet mot Kina.
Under slike betingelser er det nødvendig ikke å la seg påvirke av strømmen av krigspropaganda i media. USA startet denne krigen, og provoserte den russiske regjeringen til en reaksjonær og desperat invasjon av Ukraina. Etter å ha startet konflikten er den amerikanske styringsklassen – der pådriveren er geopolitiske interesser og en stadig dypere økonomisk, sosial og politisk krise – fast bestemt på å se den hele veien til enden, uansett de katastrofale konsekvensene.
Et sentralt mål for USAs krigspådriver er arbeiderklassen hjemme, som vil forlanges skal «ofre» sine sosiale interesser for å promotere krigsbestrebelsen. Arbeidere må motsette seg både den katastrofale invasjonen av Russland og USA-NATO-konfliktens krigspådriver og mobilisere på tvers av landegrensene, mot kapitalistsystemet som er rotårsaken til krig og ulikhet.