Marine Le Pens parti Rassemblement national (RN), Nasjonal Samling, la på et folkemøte i Paris den 13. april fram en aggressiv utenrikspolitikk. Den nyfascistiske kandidaten til det franske presidentskapet oppfordret til å avslutte samarbeidet med Tyskland, og til å nekte algeriere visum, mens hun truet muslimer i Frankrike med voldelig politirepresjon.

Parti de l’égalité socialiste (PES) i Frankrike har oppfordret arbeidere og unge mennesker til å mobilisere for en aktiv boikott av andre runde av presidentvalget mellom Le Pen og den sittende presidenten Emmanuel Macron. Gitt begge kandidatenes reaksjonære karakter er den eneste veien videre å avvise dem begge, og bygge en uavhengig bevegelse blant arbeidere og ungdom mot den neste regjeringen. PES baserer denne opposisjonen på marxistisk internasjonalisme og kampen for internasjonal arbeiderklasseenhet.

Le Pens krigerske bemerkninger berettiger politikken foreslått av PES til arbeidere og ungdom i valget. Macron støtter en hensynsløs NATO-politikk som truer Russland med krig, etter Russlands president Vladimir Putins invasjon av Ukraina. Dette gir Le Pen muligheten til å kritisere Macron og å posere som en mindre krigersk størrelse enn den sittende presidenten; men dette er bare falsk og demagogisk posering.

På den ene siden antyder Le Pen at hun vil søke en mindre aggressiv politikk overfor Russland og også Kina, som for tiden fungerer som Russlands viktigste internasjonale allierte. «Så snart den russisk-ukrainske krigen er over,» sa Le Pen, vil hun oppfordre til «en strategisk tilnærming mellom NATO og Russland».

Om Kina kritiserte hun også USAs utenrikspolitikk, som «for aggressiv mot Beijing». Hun fortsatte, med å si at Washington «trenger fiender for å binde sine allierte under sin dominans». Hun hevdet at dersom hun ble valgt, vil Frankrike forfølge «relasjoner med Beijing som likeverdige».

Disse uttalelsene tar sikte på å sette Macron i klem og utfylle hennes populistiske demagogi gjennom presentasjonen av en militærpolitikk som er mindre hensynsløs enn den nåværende presidentens. Masser av arbeidere vet faktisk at Sovjetunionen spilte hovedrollen i å frigjøre Frankrike fra naziokkupasjonen. Mediekritikk av Le Pen som forlanger at Paris tilslutter seg Washington og Berlin i en fullskala konfrontasjon med Russland framprovoserer bred folkelig mistillit og uro.

Men Le Pens utenrikspolitikk er ingen fredspolitikk, like lite som hennes løfte om å returnere til den tidligere pensjonsalderen på 60 år står for en politikk for sosial likhet. Le Pen foreslår ganske enkelt å målrette andre fiender, mest konkret Tyskland, hovedmakten innen Den europeiske union (EU), og Algerie, den tidligere franske kolonien som vant sin uavhengighet i heroisk kamp i en blodig kolonikrig som varte fra 1954 til 1962.

Le Pen begynte med heftig å kritisere Tyskland som en uforbederlig hindring for fransk imperialismes militær- og energiinteresser.

«Tyskland hevder seg selv som den absolutte negasjonen av den franske strategiske identiteten,» sa Le Pen. Hun la til at «uforsonlige strategiske forskjeller» skiller Paris og Berlin, og la til: «Jeg vil ikke la Tyskland ødelegge vår atomenergi.»

Le Pen foreslo et brudd med Berlin, mens Macron har trappet opp samarbeidet med Berlin i forsøk på å gjøre EU til en aggressiv militærmakt. «Vi vil stoppe alt samarbeid med Berlin, [inkludert] fransk støtte til Tysklands krav om en permanent plass i FNs sikkerhetsråd,» sa hun. Hun anklaget Berlin for ikke å samarbeide med Paris om militærprosjekter, som et nytt europeisk jagerfly eller ei stridsvogn.

Bevæpningen av Europa mot Russland og Kina, ledsaget i Berlin av forsøk fra styringseliten på å legitimere nazistenes minne, er dypt reaksjonær. Men forsøkene fra ulike representanter for fransk imperialisme, som Le Pen, på å konstruere en uavhengig politikk er ikke et progressivt alternativ. Le Pen motsetter seg Macron, ikke fordi hun avviser militarisme eller en verdenskrig, men fordi hun har ei annen målliste.

Le Pen baserer seg ikke på en massebevegelse av fascistiske paramilitære militser basert i småborgerskapet, som Hitler eller det 20. århundres fascister. Slike bevegelser eksisterer foreløpig ikke, og masser av arbeidere og unge mennesker forflytter seg til venstre. Men hennes valgpolitikk har lagt fram en ultraautoritær politikk for den nåværende politi-statsmaskina, basert på det 20. århundres franske ytre høyres tradisjoner.

Hennes trusler mot Tyskland gjenspeiler de enorme militære spenningene som stiger innen NATO og EU, midt under trusselen om krig med Russland. Hun baserer hennes linje på betydelige deler av den franske styringseliten, i den øverste militærledelsen og forsvarsindustrien. Hun gjenspeiler også de fascistiske partiene som, før de samarbeidet med nazistene, utmerket seg i perioden fra 1870 til 1940 ved deres germanofobi, antimarxisme og antisemittisme.

Le Pen har appellert til de tusener av offiserer, både pensjonerte og aktive, som signerte oppfordringer om et kupp i nyfascistmagasinet Valeurs actuelles [‘Aktuelle verdier’]. Disse oppfordringene kom fra antivaksinegeneraler som var fiendtlig innstilte til en vitenskapelig kamp mot Covid-19, og velvillig innstilte til det mislykkede kuppet i 21. april 1961, mot Algeries uavhengighet. Ei stor gruppe offiserer rundt dem truet i fjor med å gripe militært inn inne i selve Frankrike.

Macron har vært taus om disse truslene, mens Jean-Luc Mélenchon, kandidaten til partiet Ukuelige Frankrike, La France insoumise (LFI), bare oppfordret Macron om å kontrollere hans generaler. Ingen kandidater i presidentvalgkampen advarte mot truslene hæren utgjør for det franske folket, eller mot landene den okkuperer i Afrika. Men forberedelser til imperialistkrig i utlandet går tydelig hånd i hånd med forberedelser til klassekrig hjemme.

Etter inneværende års tilbaketrekning av franske tropper fra Mali, etter massedemonstrasjoner mot den franske militære tilstedeværelsen der, legger Le Pen fram en aggressiv politikk i Afrika også ment å berettige undertrykkelse av arabiske og afrikanske immigranter innen Frankrike selv.

Le Pen har truet med å utvise alle algeriere som ikke følger franske «skikker» og lover. Hun sa: «Algeriere som allerede lever i Frankrike og oppfører seg i henhold til fransk lov, som respekterer våre skikker og elsker Frankrike, de har ingen grunn til ikke å få bli. De andre, riktignok en minoritet, vil måtte dra.»

Hun oppfordrer også til en «klar og utilslørt» dialog med Algerie, der Paris uten unnskyldning vil erkjenne Frankrikes imperialistforbrytelser, som henfall til massemord, tortur og internering i konsentrasjonsleirer under Algerie-krigen. Hun sa: «Det å erkjenne fortiden, dens strålende elementer og dens mørkere områder, det betyr ikke anger. Jeg ønsker å etablere vennskapelige relasjoner med Algeries befolkning.»

Hun truet også med å blokkere for algeriske statsborgeres innreise til Frankrike, selv om millioner av franskmenn av algerisk opprinnelse er vertskap for deres slektninger i Frankrike, og selv ønsker å kunne reise til Algerie. Hun foreslo å «betinge ethvert nytt visum som innvilges til algeriske statsborgere, enhver autorisasjon av pengeoverføringer, ethvert erverv av eiendom i Frankrike utført av algeriske dignitærer, til at Algeries konsulat i Frankrike igjen erkjenner» algeriere ansett som «uønsket», og utvist fra Frankrike.

Det faktum at hoveddelen av mediekritikken av Le Pens agenda fokuserer på hennes mindre aggressive politiske orientering overfor Russland, understreker hele den franske styringsklassens reaksjonære utvikling. En antivax-pandemipolitikk, nykolonikriger i Afrika og trusselen om militær intervensjon i selve Frankrike, støttes enstemmig av styringseliten, inkludert innen Macrons kretser.

Som PES forklarer i sin oppfordring til boikott viser dette nødvendigheten av å bygge en bevegelse blant arbeidere og ungdom mot både Le Pen og Macron. Som del av denne kampen vil PES intensivere partiets felles kamp med sine tyske kamerater i Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), som slåss mot tysk opprusting og legitimeringen av fascistisk militarisme. I sin kamp mot imperialistkrig og militær represjon følger PES det marxistiske aksiomet at kampen mot imperialisme begynner med å motsette seg imperialismen i ens eget land.