De flere-uker-lange protestene i Peru ble i forrige uke utvidet av landets urbane og rurale arbeiderklasse, deriblant landsbruks- og gruvearbeidere, til ytterligere ei rekke samfunnssektorer på tvers av hele landet.

Uroen ble antent den 28. mars da cargotransportører begynte en landsdekkende streik og i to uker blokkerte hovedveier over hele landet. Deres viktigste forlangende var lettelse fra den nylig pålagte hevingen av drivstoffprisene med 37 prosent, som var utløst av krigen i Ukraina.

Streiken førte til ei bølge av protester over inflasjonen fra landbruksarbeidere, busstransportarbeidere i storbyene og urbane regioner, taxisjåfører og andre, da hovedsaklig sentrert i hovedstadsregionen, den vidstrakte millionbyen Lima.

President Pedro Castillo kalte ut militæret for å rydde veiene og få pålagt et portforbud. Titusener marsjerte i gatene i sentrum av Lima for å protestere mot portforbudet. Castillo måtte raskt heve disse tiltakene for å unngå å utløse ytterligere uroligheter.

I forrige uke eksploderte utbruddet av protester på tvers av hele landet, nå mot de skyhøye kostnadene for kunstgjødsel og drivstoff. «Peru er en krutt-tønne i ferd med å eksplodere,» erklærte den høyreorienterte avisa Expreso.

Tusener deltok i en to-dager-lang generalstreik i den sørøstlige regionen Cuzco. Der blokkerte demonstranter hovedveier med store kampesteiner og brennende bildekk.

Turisttoget fra byen Cuzco til de berømte inkaruinene Machu Picchu – en viktig økonomisk sektor i den regionen – stanset deres operasjoner og tvang mange turister til å avbryte deres turer.

Cuzcos revolusjonære agrarføderasjon Tupac Amaru (Fartac), arrangør av den regionale generalstreiken, truet med å gjenoppta streiken fra mandag 25. april. Befolkningen i Cuzco gikk imidlertid tilbake til streik enda tidligere, fredag den 22. april, da Castillo måtte haste til byen for å stogge uroen, der han holdt et improvisert statsrådsmøte.

Med millioner av mennesker i Perus fattige sørlige regioner av Andesfjellene som nå mangler midler til å kunne livnære deres familier, spredte Cuzco-streiken seg raskt til andre byer.

I Ayacucho fant det sted en 24-timers streik. Streikevakter og vegblokader forpurret transitten i byen Juliaca, et handelssenter som forbinder Bolivia med Cuzco, og med Arequipa, Perus nest største by- og industrisenter.

Bønder protesterte i Huancayo, som for to uker siden var sentrum for voldelige protester, og er hjemstavn for det nasjonalistiske «venstre»-partiet Perú Libre, som Pedro Castillo kandiderte for i fjorårets valg, og partiet som fikk ham innsatt i presidentvervet.

Tilsvarende, i regionen Ancash nord i Peru, blokkerte bønder Parco-brua som forbinder kysten til Callejón de Huaylas, over et dalføre i Andesfjellene i det nord-sentrale Peru.

Generell uro fortsatte også blant peruanske gruvearbeidere og i diverse gruvesamfunn.

Lokalinnbyggere fra Fuerabamba, beliggende i gruvedistriktet Huancavelica i Andesfjellene, invaderte lokaliseringen til det kinesiskeide megagruveprosjektet Las Bambas, landets tredje største kobberprodusent. Lokalinnbyggerne, los comuneros, har lenge hevdet at veien som krysser deres landområder og brukes av tunge lastebiler fullastet med kobbermalm, forurenser lufta og skader avlinger og deres lamaer og andre husdyr.

Som respons kunngjorde Las Bambas at de ville stanse produksjonen av kobber. President Castillo besluttet deretter å sende hæren ut mot de protesterende comuneros.

Protestene fra de omkringliggende lokalsamfunnene til Cuajone-gruva, hovedsaklig urbefolkninger som har krevd økonomisk kompensasjon fra eierselskapet Southern Copper Corp., og en andel av framtidige inntekter, hvilket ved slutten av februar førte til at gruvedriften ble nedstengt, endte først etter at regjeringen i forrige uke erklærte unntakstilstand og sendte soldater inn i området.

Ifølge avisa El Comercio har det blitt dannet «kampkomitéer» i 15 av Perus regioner, som indikerer at klassekampen og protestene tiltar, og uunngåelig også konfrontasjoner med politiet og hæren.

Peruanerne står med ryggen mot veggen midt under den verste økonomiske krisen på to tiår. Dette følger etter mer enn to år med pandemien, som så langt har tatt livet av 212 486 personer, den nest høyeste dødeligheten per capita i verden.

Skyhøye mat- og drivstoffpriser risikerer å eskalere til en regelrett hungerkrise, spesielt på grunn av mangelen på kunstgjødsel.

Perus landbruksindustri står overfor et underskudd på 180 000 tonn urea, en viktig nitrogenholdig gjødseltype, som kan medføre at produksjonen av sentrale ernæringsprodukter som ris, poteter og mais kan falle så mye som 40 prosent med mindre en løsning blir funnet i løpet av de kommende månedene, ifølge Eduardo Zegarra, en landbruksøkonom og forsker ved tankesmia GRADE.

Verdens kunstgjødselpriser har steget etter at Russlands invasjon av Ukraina har presset opp prisene for naturgass, en hovedingrediens i det meste av nitrogenholdig kunstgjødsel, som har tvunget produsenter i Europa til å skjære ned volumene av deres produksjon. Sanksjoner mot Russland, en vesentlig lavprisleverandør av alle viktige typer næringsstoffer for landbruksproduksjon, forpurrer den globale handelen. I fjor sto Russland sto for 70 prosent av Perus import av kunstgjødsel.

Perus økonomi vil de neste månedene fortsette å krympe. Ifølge det økonomiske forskningsinstituttet Instituto Peruano de Economía (IPE) vil private investeringer falle fra 6 til 8 prosent. Og 61 prosent av landets innbyggere vil få problemer med å betale deres rentekostnader.

Regjeringens unntak av drivstoff fra ISC-beskatning (Impuestos Selectivos al Consumo; selektiv konsumbeskatning) og «familiekurva», pluss andre matvarer fra IGV (Impuestos Generales de Valor; Merverdiavgift), er for det meste til fordel for husholdninger i de to øverste femtedelene av inntektsskalen, heller enn massen av arbeidere og småbønder.

Avisa La República rapporterte, hva angår de fattigste peruanske familiene: «‘Fellesgryter’ [organisasjoner av overlevelsesgrupper blant de fattigste peruanerne] sliter med de stigende prisene for matvarer. Det å få tak i sukker, matolje, grønnsaker og kjøtt har blitt den rene odyssé for ledere av disse organisasjonene.»

Familiene har tømt deres pensjonsfond og sparemidler for å kompensere for inntektstap siden pandemiens første måneder, for å kunne betale husleier, skolepenger, mat, transport og andre viktige nødvendigheter og tjenester. Som resultat har landets pensjonsformue avtatt med rundt en tredjedel.

Inflasjonens innvirkning forventes bare å forverres. De siste 12 månedene var den på 7,45 prosent. For å dempe inflasjonen har sentralbanken El Banco Central de Reserva del Perú (BCRP) økt styringsrenten med 50 basispunkter (0,5 prosent), som igjen øker forbrukernes lånekostnader. Dette tiltaket vil særlig ramme mikro- og småforetak (mypes), som er hovedskaperne av arbeidsplasser i et land der den informelle sysselsettingen er på 76 prosent.

Den folkelige responsen på korrupsjonsskandaler, Pedro Castillos borgerlige regjerings markert manglende evne til å møte krisen, og hans nylige samkvem med ytrehøyreorienterte elementer kommer til uttrykk i de siste meningsmålingene. Ifølge meningsmålingsinstituttet Ipsos har godkjenningsraten for Costillo falt til 19 prosent, og for kongresspresident Maria del Carmen Alva, fra sentrum-høyre-partiet Acción Popular, til 15 prosent; 63 prosent sa de mente Castillo burde gå av. Den viktigste borgerlige avisa, El Comercio, utbasunerte: «Massiv avvisning av Pedro Castillo».

Men det populære slagordet har vært «ut med dem alle», som reflekterer en avvising av hele det borgerlige regjeringsoppsettet.

Det er faktisk utbredte oppfordringer til Castillo om å trekke seg. Ifølge Financial Times vil mange andre at han skal «oppfylle hans løfter fra valgkampen om å få valgt en konstituerende forsamling for å utarbeide en ny grunnlov, nasjonalisere gassindustrien og implementere landbruksreformer,» en plattform den peruanske høyresiden i fjor kalte kommunisme.

Under kabinettmøtet i Cuzco sist fredag sa Castillo, desperat i møte med den massive misbilligelsen, at han ville sende et lovforslag til Kongressen om å innlemme et referendum sammen med stemmeseddelen for regionalvalgene i oktober, om å utarbeide en ny grunnlov. Castillo vet godt at Kongressen ikke vil si seg enig, og forslaget er bare et stunt for å dempe de folkelige urolighetene. Prat på kabinettmøtet fra gruveminister Carlos Palacios om å senke kontraktsprisene ved Perus gigantiske naturgassfelt Camisea var på samme måte ikke annet enn store svulstigheter.

Realiteten er at helheten av den peruanske kapitalistklassen står overfor en styringskrise. Den er ikke i stand til å besørge noen betydelige reformer.

Den internasjonale pseudo-venstre-siden, deriblant publikasjoner som Jacobin og Counterpunch, presenterte i fjor Castillo som kandidaten for et «marxistisk» parti, og som en venstrevekkelses skinnende ridder. Men etter ni måneder i presidentembetet har han ikke gjort noe for å utfordre det nasjonale borgerskapets og den internasjonal kapitalens interesser. Katastrofen var så åpenbar at ved årets slutt opphørte de med bryderiet det var å skrive mer om ham.

Andre såkalte «venstre»-grupper i Peru er så forfalne og politisk bankerotte at de bare tilbyr de peruanske massene ei blindgate. Oppfordringer til en mobilisering den 7. april, fra det stalinistiske og Kommunistparti-kontrollerte Sentralfagforbundet CGTP, Confederación General de Trabajadores del Perú, og det maoistiske lærerfagforbundet SUTEP, El Sindicato Unitario de Trabajadores en la Educación del Perú, gikk ubemerket hen.

På tilsvarende måte søker kollektivene og organisasjonene som leder ulike arbeiderkamper – som Fartac i Cuzco – bare en innordning med regjeringen. Flere har en historikk for å samspille med transnasjonale selskaper og for å fylle deres egne lommer.

Det som fordres er å fremme et sosialistisk handlingsprogram for arbeiderklassen for å forsvare dens sosiale og demokratiske rettigheter, for å forene alle sektorer av den urbane og rurale arbeiderklassen, og for å avvikle den råtne borgerlige staten og erstatte den med en ny arbeiderstat.

Dette fordrer at arbeiderklassen etablerer sine egne kamporganisasjoner, uavhengige av alle fraksjoner av borgerskapet og fagforeningene: Demokratisk valgte aksjonskomitéer på fabrikker og arbeidsplasser, i arbeiderbydeler og rurale områder, på tvers av hele landet.

Arbeiderklassen må garantere arbeid for alle. Den må støtte kanselleringen av arbeidernes gjeld, og all gjeld som fattige og marginaliserte småbønder og småbedriftseiere har pådratt seg, og den må opprettholde subsidier for kunstgjødsel.

Denne kampen til peruanske arbeidere mot felles klassefiender må koordineres med kampene til deres klassebrødre og -søstre i Latin-Amerika og internasjonalt, for å få brutt den økonomiske dominansen til globale selskaper, banker og finanshus, få en slutt på kapitalismen, få avviklet den forvorpne borgerlige staten og erstatte den med en ny arbeidernes stat.

En sosialistisk revolusjon fordrer et revolusjonært lederskap. Arbeiderklassen må bygge sitt eget revolusjonære parti basert på lærdommene fra de revolusjonære arbeiderklassekampenes historie. Dette betyr byggingen av en seksjon av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale.