Alexei Jarotskij: Litsom k proshlomu [Ansikt mot fortiden], Moskva 2018.

Alexei Jarotskij: Zolotaya Kolyma. Vospominaniia A. S. Yarotskogo o Kolyme v literaturnom kontektse [Golden Kolyma. A. S. Jarotskijs memoarer om Kolyma i dets litterære kontekst], St. Petersburg: Nestor-Istoriia, 2021.

Det gamle ordtaket «habeant sua fata libelli» – bøker har deres egen skjebne – gjelder for Alexei Jarotskijs memoarer. Jarotskij var en sovjetingeniør som på 1970-tallet skrev sine memoarer i to bind, om hans opplevelse av Oktober-revolusjonen, Borgerkrigen og Den store terroren. Bindene ble først nylig utgitt, henholdsvis i 2018 og 2021. Under betingelsene av NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, som har blitt ledsaget av et ekstraordinært angrep av propaganda og historieforfalskning, får disse memoarene, som under enhver omstendighet er bemerkelsesverdige, ytterligere betydning.

En av arvene etter stalinismen og Den store terroren er at svært få memoarer, og enda færre memoarer forfattet av vanlige mennesker, eksisterer om det som uten tvil var 1900-tallets største sosiale omveltninger – Oktober-revolusjonen og den påfølgende Borgerkrigen. Jarotskijs memoarer er et sjeldent unntak. Han ble utsatt for Den store terroren på 1930-tallet, etter å ha vært tidsvitne til arbeiderklassens maktovertakelse i Petrograd i oktober 1917 og i Ukraina den påfølgende Borgerkrigen, og han tilbrakte mange år av sitt liv i en arbeidsleir i Sibir.

Til tross for hans egne grufulle opplevelser forfattet Jarotskij sine memoarer som en sosialist og opponent mot stalinismen, og han forble dedikert til Oktober-revolusjonens idealer. Han forsto også at hans egne erfaringer var representative for millioner av andre, og at det hadde falt på de få bevisste overlevende fra terroren, som ham selv, å bevare det historiske minnet om både disse historiske begivenhetene og de opprinnelige Bolsjevik-lederne av revolusjonen, som han først ble kjent med som styrerne i landet, og siden som fanger i de stalinistiske arbeidsleirene.

Den første delen av hans memoarer ble utgitt i 2018, under tittelen Litsom k proshlomu (Ansikt mot fortiden), av Tatiana Isaeva, barnebarnet til den trotskistiske litteraturkritikeren Alexander Voronskij [engelsk tekst], og bind 1 dekker perioden fra 1917 til 1930.

Alexei Jarotskij ble født i 1908 i en relativt velstående familie av den russiske demokratiske intelligentsiaen i St. Petersburg. Som ung gutt opplevde han Februar-revolusjonen i 1917, og ikke minst den berømte demonstrasjonen på Mars-feltet for revolusjonens martyrer, og Bolsjevikenes maktovertakelse i oktober samme året (den 7. november etter vår nåværende kalender).

Som så mange familier fra intelligentsiaen ble Jarotskijs familie proletarisert i løpet av den revolusjonære omveltningen. De flyttet kort tid etter 1917-revolusjonen til Ukraina, og ble der under helheten av borgerkrigen. Der ble den unge Jarotskij vitne til det voldsomme utbruddet av antisemittisme under Borgerkrigen, da opptil 200 000 ukrainske jøder ble myrdet, de fleste av De hvite og forskjellige nasjonalistiske formasjoner. Han var også vitne til hvordan politisk makt i årevis gikk fram og tilbake mellom Den røde armé, De hvites hær og den tyske okkupasjonen, og han var også vitne til bondeopprøene under ledelse av anarkisten Nestor Makhno.

Ikke noe territorium ble så bittert kjempet over under Borgerkrigen som Ukraina, både på grunn av områdets geostrategiske betydning og dets komplekse sosioøkonomiske sammensetning. Mens Donbass øst for det som nå er Ukraina hadde de viktigste kullreservene i det tidligere Tsar-russiske imperiet og var hjemstavn for en stor industriell arbeiderklasse, var disse arbeiderne stort sett etnisk russiske. Det overveldende flertallet av den ukrainsktalende befolkningen levde derimot på landsbygda hvor de slet i sitt ansikts sved som småbønder.

Bolsjevikenes kamp for å vinne de ukrainske massenes troskap innebar derfor både en korrekt politisk linje i spørsmålet om nasjonaliteter – inkludert en anerkjennelse av deres lenge undertrykte nasjonale streben – og tildelingen av land til småbøndene. De fleste deler av Ukraina endret deres herskere mange ganger i løpet av Borgerkrigen – fra De røde over til De hvite, og tilbake til De røde – med anarkistopprør som også spilte en uforholdsmessig rolle i dette området under Borgerkrigen.

Som Jarotskijs memoarer så rørende viser ble imidlertid Den røde armés seier over De hvite og de ukrainske nasjonalistene oppnådd ikke bare på grunn av Bolsjevikenes nasjonalitetspolitikk og deres tildeling av land til bøndene. En vesentlig faktor i å bestemme utfallet av den revolusjonære krigen var revolusjonsutbruddet i Tyskland i november 1918. Fram til da hadde tyske tropper vært utstasjonert i Ukraina, hvor de støttet diktaturet til Hetman Pavlo Skoropadskyj, som ei motvekt til bolsjevismen og Den røde armé. Byen der Jarotskijs familie bodde var også under tysk kontroll, og familien ble tvunget til å innkvartere en tysk soldat. Jarotskij mintes den enorme innvirkningen av nyhetene om at soldater og arbeidere i Tyskland hadde dannet råd (sovjeter), og at Keiseren hadde rømt. Der han avviser den nasjonalistiske beretningen om Borgerkrigen som på 1970-tallet ble promotert av det sovjetiske byråkratiet, skriver han:

Det er moteriktig her [i Sovjetunionen på 1970-tallet] å skrive om hvordan de tyske okkupantene flyktet fra Ukraina under Den røde armé slag. Men jeg så noe ganske annet. …[da de hørte om revolusjonen i Tyskland] fant det sted et mirakel, de stemmeløse stumme rekkene [av tyske soldater] begynte plutselig å snakke, noe brøt løs under stålhjelmene, støy og skravling spredte seg gjennom rekkene. De leste et telegram om keiserens abdikasjon, om våpenhvile og revolusjon i Tyskland.

I løpet av tre eller fire dager brøyt den tyske hæren opp, et soldatråd (sovjet) ble opprettet i byen, røde sløyfer dukket opp på de nord-grønne uniformene, ei rifle hang allerede på skuldra med kolben opp. Tyskerne forlot. Herr Otto sa til min mor:

– Frau Jarotskaya, vi skal gjøre det samme hjemme nå, det er en revolusjon.

Dette var en enorm seier for Oktober-revolusjonens ideer: Tyskerne dro ikke som fiender, men som folk beredt for den revolusjonære kampen.»

Disse observasjonene viser ikke bare den enorme innvirkningen hendelsene i Tyskland hadde på utviklingen av den russiske revolusjonen; de demonstrerer også kraftfullt at perspektivet for den sosialistiske verdensrevolusjonen ikke bare var et slagord, men et levedyktig politisk program som hadde en enorm innflytelse og var en tiltrekningspol for massene, fra Sovjet-Russland og Ukraina og til Tyskland.

Jarotskij er full av beundring for periodens «leninistiske folkekommissærer [Leninski narkomy]». I Ukraina inkluderte disse personene Christian Rakovskij, en av Leo Trotskijs nærmeste venner og allierte, og flere andre framtidige ledere av Venstreopposisjonen. Han meldte seg inn i Den kommunistiske ungdomsorganisasjonen Komsomol og flyttet til Leningrad for å studere politisk økonomi, og for å bli ingeniør.

Hans jevnaldrende ved Det politekniske intsituttet, en av Sovjetunionens beste institusjoner for økonomistudier, var stort sett veteraner fra Borgerkrigen som var mye eldre og mer politisk erfarne enn ham. Blant dem var mange framtidig fremragende økonomer, som nesten alle seinere ble myrdet under Den store terroren.

Jarotskij finansierte hans studium ved hjelp av hans eldre bror, da allerede et partimedlem, så vel som med fabrikkarbeid om sommeren. Han opplevde også arbeiderklassens enorme sosiale makt. En stor demonstrasjon i kjølvannet av drapet på den revolusjonære veteranbolsjeviken Petr Voikov i Warszawa den 7. juni 1927, begått av en Hvit emigranter, gjorde et spesielt dypt inntrykk på ham:

Klokka fire om ettermiddagen ble det blåst i sirenene på alle fabrikkene i St. Petersburg og på alle damplokomotivene på alle jernbanestasjonene, portene ble åpnet og umiddelbart kom hele arbeiderklassen på Vyborg-siden [av elva Njeva] ut til demonstrasjonen. De blokkerte hele bredden av den tidligere anenyen Samsonovskii Prospekt, og la ut på vei til Finland-stasjonen, der et monument over Lenin nå står...

Jeg forsto hva dette var, hvilken makt den [arbeiderklassen] hadde, og hvor samstemmige disse menneskene var. (s. 229-230)

Etter Den kinesiske revolusjonens nederlag i årene 1925 til 1927 – et resultat av den opportunistiske politikken til den staliniserte Kommunistiske Internasjonale [Den tredje internasjonale] – utviste i desember 1927 den stalinistiske fraksjonen Venstreopposisjonens ledere fra partiet. Opposisjonen hadde kjempet under Leo Trotskijs ledelse – og fortsatte å kjempe etter 1927 – mot den nasjonalistiske og byråkratiske degenerasjonen av Bolsjevik-partiet. I en av de mest slående passasjene i boka erkjenner Jarotskij at på den tiden var de voldsomme politiske kampene i partiet for ham nesten uforståelige. Der han mintes hans tid som student, skriver han:

Jeg kom inn i en periode med heftige diskusjoner, mest med trotskistene på den tiden, men jeg hadde ennå ikke nådd det nivået av politisk utvikling, jeg forsto bare ikke hva de kranglet om. Nå forstår jeg hva stridighetene handlet om, men da gjorde jeg ikke det. Hele dette aspektet av livet gikk meg på den tiden hus forbi, jeg var rett og slett for ung, og likevel er det i dag helt klart at debattene den gangen skulle bestemme hele kursen for vårt land i mange tiår framover. (s. 220)

Hans erfaring ble uten tvil delt av mange arbeidere og ungdommer: Faktisk var en av det stalinistiske byråkratiets største forbrytelser at det systematisk undertrykte publiseringen og sirkulasjonen av opposisjonens dokumenter, så vel som artiklene Lenin hadde skrevet i hans siste kamp mot det gryende byråkratiet og mot Stalin. Som sovjethistorikeren Vadim Rogovin har vist, gjorde det stadig mer byråkratiske regimet enhver demokratisk diskusjon i partiet nesten umulig, og det skapte enorm forvirring og angst, selv blant de mest framskredne og dedikerte medlemmene av partiet innen arbeiderklassen og ungdommen. Mens det ble ført en voldsom kampanje på den sovjetiske pressens sider mot Trotskij og opposisjonen som helhet, risikerte arbeidere å bli utvist fra partiet om de ble funnet å lese noen av opposisjonens dokumenter.

Jarotskij ble uteksaminert i 1930, midt under den første femårsplanens pådriver for tvangskollektivisering, og den raske industrialiseringen. Som mange i hans generasjon var han full av entusiasme for de revolusjonære framskrittene med industrialiseringen av landet, og fast bestemt på å gjøre alt han kunne for å bidra til å bygge den sovjetiske økonomien. Innvirkningen av kollektivisering og den framvoksende Stalin-kulten desillusjonerte ham imidlertid raskt politisk.

Hans eldre bror hadde meldt seg frivillig for en av de mange ungdomsbataljonene som ble sendt ut på landsbygda for å håndheve kollektiviseringen av bondehusholdningene. Disse ungdommene, idealistiske kommunister som var overbevist om at de sloss for både arbeidernes og bøndenes beste, ble konfrontert med den grufulle virkeligheten skapt av politikken med tvangskollektivisering.

Basert på programmet om å bygge «sosialisme i ett land», og konfrontert med et enormt sosialt press fra de mer velstående sjiktene av bønder, som hadde hatt framgang på 1920-tallet, under Den nye økonomiske politikken (NEP), gjorde den stalinistiske ledelsen i 1928 en skarp helomvending. De forkynte behovet for både en rask industrialisering av det sovjetiske samfunnet og en massiv kollektivisering av de titalls millioner privattomtene som småbøndene eide. Trotskijs advarsler om at slik politikk, i fravær av et tilstrekkelig høyt nivå av teknologisk utvikling både i landbruket og av industrien bare kunne føre til katastrofe, ble raskt og tragisk bekreftet. Politikken med tvangskollektivisering kastet titalls millioner bønder ut i den ytterste nød og sult, med dødstall anslått i millioner, og brakte den sovjetiske landsbygda til randen av borgerkrig.

Jarotskij, som ble fortalt av hans bror om sistnevntes opplevelser på landsbygda, ble dypt foruroliget av brutaliteten involvert i kollektiviseringen, og spesielt av barns massedød av sult. Han var også forferdet over staliniseringen av det offentlige liv, og av Stalin-kulten. Plekhanov og Lenin var det vanskelig å venne seg til de ekstremt forenklede formlene: Hva er nasjonen: Den kommer først, den er nummer to, og den er det tredje. Det var helt klart, du hadde bare å huske det. Men når du først begynte å tenke, da var det ingenting igjen av denne geniale formelen [til Stalin]. (s. 271).

Da Jarotskij ble invitert til å bli med i partiet bestemte han seg imot det, selv om han hadde vært et entusiastisk Komsomol-medlem gjennom hele 1920-tallet, nå fordi han følte at han ikke lenger «ærlig» kunne bli med i partiet. Denne avgjørelsen skulle få vidtrekkende konsekvenser. Han ble raskt utvist fra Komsomol, og fordømt som en «klassefiende», som var en farlig betegnelse.

Midt under innledningen av en utrensking av økonomer og bredere sjikt av intelligentsiaen på begynnelsen av 1930-tallet, bestemte Jarotskij seg for å forlate Leningrad. Nå gift med Maria, datter av en jernbanearbeider, flyttet han til Moskva, hvor han fant seg arbeid som ingeniør hos Folkekommisiariatet for transport. Det var også der han skulle oppleve Den store terroren på 1930-tallet, temaet for det andre bindet av hans memoarer.

Fortsettelse følger