Onsdagens store nedsalg på Wall Street, der aksjekurser i store detaljhandelsselskaper opplevde deres største nedgang siden Black Monday-børskrasjet i oktober 1987, var som respons på klare indikasjoner for at den amerikanske og den globale økonomien raskt beveger seg inn i resesjon.

Wall Street har falt siden rekordhøydene nådd ved begynnelsen av året, der stigende rentenivåer har rammet høyteknologiselskaper som fikk deres oppgang næret av tilnærmet gratis penger fra [den amerikanske sentralbanken] US Federal Reserve. Men denne forsyningen blir nå kuttet, der Fed hever rentenivåene som respons på den høyeste inflasjonen på 40 år, for å slå ned på arbeidernes lønnskrav.

Som konsekvens har den teknologitunge børsindeksen NASDAQ i år falt med mer enn 25 prosent, blant tegn på at lufta er i ferd med å gå ut av spekulasjonsbobla, og høyner i sin tur risikoen for en vesentlig krise i finanssystemet.

Men onsdagens nedsalg, der indeksen Dow tapte mer enn 1 100 poeng på sin verste dag på nesten to år, falt S&P med 4 prosent og NASDAQ var ned med 4,7 prosent, som markerte en kvalitativ ny vending med voksende frykt for at en resesjon tar tak.

Target-aksjene, en av de største amerikanske detaljistene, stupte med 25 prosent etter at selskapet rapporterte kostnader som har økt med $ 1 milliard på grunn av høyere bensinpriser og transportkostnader.

Samtidig ble selskapet rammet av arbeiderklassefamiliers reduserte utlegg, der de har sett seg nødt til å omdirigere økende deler av deres fallende reallønninger til dekning av essensielle varer, som mat og bensin, konfrontert med en inflasjonsspiral som har sett prisene for disse varene stige raskere enn den offisielle inflasjonsraten på 8,5 prosent.

Target-krasjet ble gjenspeilet av Walmart, som så deres aksjer falle 6,8 prosent etter å ha falt med 11 prosent dagen før.

Tallrike uttalelser fra Federal Reserve-styreleder Jerome Powell og andre offisielle embetsrepresentanter har gjort det klart at, om nødvendig, vil Fed indusere en resesjon av en målestokk lik eller enda større enn den som ble iverksatt av styreleder Paul Volcker på 1980-tallet, som skapte massive sosiale og økonomiske ødeleggelser.

Powell gjorde det klart, der han tirsdag talte på en konferanse, at sentralbanken ville presse på med sine rentehevinger for å undertrykke voksende lønnskrav.

«Det å få gjenopprettet prisstabilitet er en nødvendighet, som ikke er til diskusjon. Det er noe vi må gjøre. Det kan bli noe smerte involvert,» sa han.

Powells kommentarer understreker den essensielle klasse- og sosialdynamikken som gjennom flere tiår har formet og bestemt Fed-politikken.

Da finanssystemet i 2008 imploderte på grunn av de to foregående tiårenes voldsomme spekulasjoner, næret av Feds besluttsomhet om å opprettholde aksjemarkedet etter oktober 1987-krakket, innførte sentalbanken sitt QE-regime, kalt kvantitative lettelser, der den pøste billioner inn i finanssystemet.

Dette førte til en massiv omfordeling av rikdom opp til de øverste sjikt av samfunnet, med aksjeporteføljer som steg til rekordhøye nivåer samtidig som arbeidere ble rammet av vidtrekkende ødeleggelser av arbeidsplasser og reallønnsreduksjoner pålagt dem av fagforeningene.

Da Covid-19-pandemien brøyt ut i 2020 og finansmarkedene frøys til av frykt for at nødvendige folkehelsetiltak ville få innvirkninger for Wall Street, skyflet Fed ytterligere $ 4 billioner inn i finanssystemet. Regjeringen reddet storselskapene, og det ble iverksatt en pådriver for rask gjenopptakelse av arbeid, i strid med all vitenskap, for å sikre at profittstrømmen ikke ble avbrutt.

Regjeringers nekting rundt om i verden, etter USAs ansporing, for å iverksette meningsfulle tiltak av en internasjonal målestokk for å eliminere Covid-19, førte til en krise i forsyningskjedene som resulterte i eskaleringen av inflasjon, fôret av den endeløse tilførselen av penger til Wall Street-spekulantene.

Men klassekampen, i flere tiår undertrykt av fagforeningene, gjenoppstår nå med bølgene av streiker og sosiale protester i USA og rundt om i verden.

Den samme klassedynamikken som skapte krisen er på gang, om enn i en annen form, der Fed og andre sentralbanker forflytter seg til å pålegge en resesjon for å knuse denne bevegelsen.

I Storbritannia, hvor inflasjonen har nådd 9 prosent, den høyeste raten av alle de store økonomiene, har sentralbanksjef Andrew Bailey, governor for Bank of England, insistert på at rentehevingene vil fortsette, uansett hva det vil koste, samtidig som han advarte for en «apokalyptisk» stigning i matvareprisene. «Vi må få [inflasjonen] tilbake til målet. Og det er helt klart,» fortalte han det britiske parlamentet denne uka.

Feds tilstramming av den pengepolitiske orienteringen har allerede innvirkninger for den globale økonomien. Stigende rentenivåer medfører økonomisk stagnasjon, samtidig som fallet i innenlandske valutaer vis-à-vis dollar øker gjeldsbyrder og hever inflasjonen, spesielt for mat.

Institute of International Finance, ei verdensomspennende gruppe av 450 finansselskaper, advarte denne uka for at verdensøkonomien i beste fall i år vil flate ut, og med risikoen for resesjon «høynet» da en «uordnet tilstramming av finansielle betingelser» er under veis.

Mindre utviklede land blir allerede rammet, samtidig som de sliter med effektene av Covid-19 og nå eskaleringen av matvareprisene på grunn av USA-NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina, hvilket fører til massive sosiale protester og streiker, der utbruddet mot Rajapakse-regjeringen på Sri Lanka så langt er det mest poengterte eksempelet.

De sosiale utbruddene der i landet er resultatet av globale prosesser på gang i alle land, og som vil intensiveres i den neste fasen av klassekrigen som føres av styringselitene, der de bestreber seg for å få arbeiderklassen til å betale for krisen de selv har skapt.

Det er ingen økonomisk oppgang i sikte. Trendene er de samme overalt. Den europeiske økonomien er stagnant og på randen av resesjon. Den japanske økonomien, verdens tredje-største, krympet i første kvartal med 1 prosent kalkulert på årsbasis. Den amerikanske økonomien krympet i samme periode med en årlig rate på 1,4 prosent.

Historien om de siste tiårenes økonomiske hendelser, og helt spesielt de to siste årene, er en sydende tiltale av profittsystemet.

Nektelsen av å handle mot Covid har ført til millioner av unødvendige dødsfall, og har skapt et oppsving i inflasjon som er ute av kontroll.

USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland har resultert i matkrisen som påtvinger hundrevis av millioner mennesker over hele verden sult, og sågar hungersnød.

Verdens sentralbankers utpumping av billioner av dollar har næret inflasjonsbrannen, samtidig som det har skapt ei massiv spekulativ boble, som truer å implodere når som helst.

Og på toppen av dette forflytter finanskapitalen seg nådeløst for å få arbeiderklassen til å betale, gjennom stadig lavere lønninger og kutt i sosiale tjenester, ved å indusere en resesjon med uante sosiale og økonomiske konsekvenser.

Nødvendigheten av at den globale arbeiderklassen besørger en internasjonal sosialistisk omorganisering av samfunnet er ikke en abstrakt oppfatning, eller bare et teoretisk postulat. Den stirrer på menneskeheten, ut av kaoset og ødeleggelsene generert av det kapitalistiske profittsystemet.