Skytingen i Uvalde i Texas den 24. mai har utløst en god del diskusjon. Omfanget av uhyrligheten og dybden av den offentlige reaksjonen antyder at man er godt på vei mot et «vippepunkt».

Mange mennesker i USA og andre steder reiser spørsmål om hendelsen. Hvordan kunne noe slikt, massakren av små barn, finne sted? Foreldre har blitt satt i den umulige situasjonen at de må prøve å forklare deres egne barn, potensielle ofre, hvorfor hendelser som dette finner sted.

Samtidig vet alle at det bare er et spørsmål om tid før nyhetene om det neste, og muligens enda verre, massedrap flimrer over fjernsyns- og dataskjermene. Hvor, når og hvor mange ofre, er de eneste ubesvarte spørsmålene. … Og så skytingen etter den igjen. Det å spent måtte vente på at den neste skoen skal falle har blitt en del av hverdagslivet i Amerika.

Texas-massakren av de uskyldige avslører en dyp patologi ved kjernen av det amerikanske samfunnet. Et stort antall forsøker oppriktig å forstå hvordan den nåværende livstilstanden i landet får en brøkdel av befolkningen til å hengsle av på denne morderiske måten. En politisering og en radikalisering er på gang.

I det store og hele ser imidlertid masser av mennesker ennå ikke den klare forbindelsen mellom den offisielle volden – de endeløse krigene og truslene om nye og bredere kriger, de nådeløse drapene utført av rettshåndhevelsen, etablissementets essensielle likegyldighet overfor én million døde i en pandemi som kunne forebygges – og måten de mest psykologisk mottakelige individene opplever, absorberer og sågar reproduserer den på.

«Mottageligheten» formidles gjennom den politiske og økonomiske situasjonen, så vel som det sosiale og kulturelle klima. Dette er ikke den første voldelige perioden i amerikansk eller verdens historie. Det som genererer en i sannhet skadelig «dobbel fortvilelse» hos visse unge mennesker er kombinasjonen av deres egne tilsynelatende elendige personlige utsikter, og den golde, motbydelige tilstanden i det offentlige liv de ser foran seg.

Fraværet av enhver massebasert, progressiv sosial (eller antikrig-) bevegelse, selv av en reformistisk art, har vidtrekkende konsekvenser. Mennesker, bortsett fra en håndfull, lever ikke for børskurser eller det siste innen militær maskinvare. Styringsklassen innbiller seg at den kan komme seg videre med endeløse håndgrep. Det demokratiske partiet tilbyr en afrikaner-amerikansk kandidat som garanterer historisk endring, en kvinnelig kandidat som angivelig taler for en underrepresentert halvpart av befolkningen, en «ærlig Joe» som lover den mest radikale administrasjonen siden New Deal. Hver av disse løgnene har bare forsterket kynismen og desillusjonen.

Media registrerer den folkelige avskyen over handlingene til skytteren i Uvalde, der de alltid prøver å få kanalisert den inn i de smaleste, og om mulig mest sosialt tilbakestående retninger. Når det imidlertid kommer til amerikansk militærvold i Irak eller Afghanistan, eller ei rekke andre steder, eller nå deres stedfortrederkrig i Ukraina, da slår pressen og fjernsynsnyhetene an en annen tone. I disse tilfellene videreføres glorifiseringen av drap og død uavbrutt, og ikke bare i de fascistiske Murdoch-eide mediekanalene.

New York Times publiserte nylig en typisk blodtørstig artikkel under headingen «Håndtering av Russlands døde, der de tårner opp i Ukraina», som hoverte over blodbadet. Artikkelen beskrev en ukrainsk soldats innsats for å samle likene av russiske krigsdøde.

Times fortsatte: «Dette er det beste arbeidet i verden» sa den ikke-navngitte soldaten, «om den dystre tilfredsstillelsen som var å finne i å samle sammen inntrengerens lik». Business Insider, nettstedet for finans- og forretningsnyheter rapporterte på sin side nylig: «En ukrainsk soldat i en frigjort småby sa det å drepe russiske styrker er ‘som en sport nå.’» Dette er bare en gjenspeiling av amerikansk propagandas nykoloniale «frigjørings»-bestrebelser, pepret med grusomheter, tortur og massedrap, i Midtøsten og Sentral-Asia.

Hvorfor skulle noen kunne forestille seg at den daglige glorifiseringen av å slakte andre mennesker som en legitim løsning på vanskelige problemer, sågar å foretrekke, ikke vil kommuniseres instinktivt til individer som befinner seg i det de selv oppfatter som umulige personlige dilemmaer?

Massedød har i løpet av de to siste årene også blitt «normalisert» gjennom Covid-19-katastrofen. Befolkningen har blitt fortalt, ved hver eneste korsvei, at den må «lære å leve» med pandemien, at den faktisk burde «komme seg over» enhver sentimentalitet om de syke og døde. Times, Wall Street Journal og resten av dem har gjort det til deres oppgave å male fram opprettholdelsen av profitter og næringsvirksomhet som et langt mer presserende anliggende. Igjen, hvilken etsende innvirkning har denne kontinuerlige devalueringen av menneskeliv, den selvtilfredse aksepten av at mange gamle, fattige og ellers sårbare mennesker vil bli virusets ofre, på folkelivets tekstur og kvalitet?

Samtidig gjør Uvalde-episoden styringseliten nervøs. Tross alt, den tildeler Amerika ei solid blåveis. På nettstedet til NBC News kommenterte Jacob Ware, forskningsmedarbeider for antiterrorisme ved tankesmia Council on Foreign Relations, den 29. mai, i klare ord: «Epidemien av skoleskytinger undergraver USA, både i landets alliertes og dets motstanderes øyne, skader landets evne til å besørge lederskap på menneskerettigheter, og øker landets sårbarhet for fiendtlig propaganda. … Tirsdagens skyting er spesielt sannsynlig å ville skade USAs anseelse hva angår å uttale seg mot russisk vold mot barn i Ukraina.»

Washington Post forsøkte i en lederartikkel samme dag, veiledet av denne generelle bekymringen, å få avledet oppmerksomheten fra USAs syke tilstand ved å inkorporere Uvalde-hendelsene inn i en universell, angivelig uforklarlig prosess der «unges liv» blir «avkortet». Post konkluderte med at unge mennesker «fortsetter å frarøves deres liv og framtid – ved omsorgssvikt, grådighet, orkestrert hat eller aggresjoner og vrangforestillinger – på steder fra Ukraina til Uvalde, Tex.»

Og faktisk, det er en sammenheng mellom dødsfallene i Uvalde og dem i Ukraina, i en konflikt bevisst provosert fram og nå oppildnet av Washington, men det er ikke noe Post, den personlige besittelsen til en av de rikeste menn i verden, velger å stave ut og forklare: Begge tragediene er knyttet til amerikansk kapitalismes brutale, forfalne tilstand, og utbruddet av dens endeløse vold, både på hjemmebane og i utlandet.

Etablissementets mediekommentatorers uttalelser om Uvalde-hendelsen fortsetter å være like banale og villedede som alltid. Den amerikanske styringselitedjevelen vil ikke frivillig klippe av sine egne klør – han er ikke engang i stand til å erkjenne dem.

Mye av oppmerksomheten har vært rettet mot rettshåndhevelsens passivitet og inkompetanse, eller det som verre er, som ble demonstrert i Uvalde. Mens media utvilsomt anvender dette elementet for å avlede oppmerksomheten fra andre foruroligende fenomener, har dette aspektet av katastrofen legitimt opprørt både småbyens familier og bredere lag av befolkningen.

Generelt sett, som orkanen Katrina og utallige «naturlige» og sosiale katastrofer de to siste tiårene har demonstrert, er den enorme militær-politimaskina, oppblåst til det ugjenkjennelige gjennom «krigen mot terror» og av oppbyggingen av «Homeland Security», komplett ubrukelig når det gjelder å beskytte befolkningen. Det er heller ikke dens formål. Dette apparatet er som regel bare godt for, i USA og på resten av planeten, undertrykkelse, og spesielt for å skyte ned de fattige, de forsvarsløse, de utilstrekkelig bevæpnede eller helt ubevæpnede.

I tråd med denne sosiale realiteten, klaget en Uvalde-forelder bittert over å ha blitt arrestert av US Marshals og påsatt håndjern, etter at hun innstendig formante politiet om å gjøre noe med den pågående massakren. Kvinna «sa hun så andre foreldre bli lagt i bakken, peppersprayet og elektrosjokket med taser. ‘Det gjorde de ikke mot skytteren, men de gjorde det mot oss,’ sa hun. ‘Slik føltes det.’»

En avskyelig, rovgrisk, ignorant styringsklasse presiderer over det amerikanske samfunnet. Det politiske lederskapet, i begge de store partiene, sammen med bankfolk og konserndirektører, er hatet av hver eneste ærlige del av folket. Media eksisterer bare for å sprøyte gift inn i det sosiale klima og utslette seriøs tenkning, og kneble eller overdøve kritiske røster.

Men massene av mennesker, som gjennomgår den ene verdensskakende opplevelsen etter den andre, konkluderer med at de har fått nok.

Ubønnhørlig, organisk, begynner en bevegelse å bryte gjennom det korrupte rammeverket. Dette finner sin initielle refleksjon skarpt i nedstemmingen av kontrakter påtvunget arbeidere av fagforeningene, finansoligarkiets kriminelle medskyldige.

Det utbredte raseriet og avskyen er et nødvendig og velkomment utviklingstrekk. Det viser allerede at politisk pessimisme både er uberettiget og gjennomgående reaksjonært. Men dette sunne sentimentet må heves, og få en bevisst radikal og antietablissmentskarakter, gjennom veksten av sosialistisk forståelse og innflytelse i arbeiderklassen. Betydelige framskritt vil bli gjort når det blir reist spørsmål ved selve fundamentet for kapitalismen i Amerika, og den utfordres på masseskala.