Shanghai, Kinas største by, ble onsdag morgen i det store og hele gjenåpnet etter en to-måneders nedstenging som med suksess slo tilbake et utbrudd av den virulente omikron-subvarianten B.2 av Covid-19. Begivenheten var en triumf for folkehelsemobilisering, ettersom utbruddet, som ved midten av april nådde en topp med nesten 30 000 avdekkede infeksjoner per dag, krevde færre enn 600 menneskers liv, for det meste eldre og uvaksinerte.
I løpet av disse to månedene ble de fleste kontorer, fabrikker og andre arbeidsplasser stengt, selv om produksjonen fortsatte i visse sentrale bransjer, da med arbeidere som oppholdt seg døgnkontinuerlig på anleggene og sjelden forlot, i en prosess kjent som et lukket-sløyfe-system. Skoler gikk over til nettbasert undervisning, massetransporten var praktisk talt tom for passasjerer, og de få butikkene som forble åpne fikk kun tilby varer avlevert utenfor, på take-away-basis. Selve byen ble stengt av fra resten av landet, og besøkende fikk bare slippe inn etter en 14-dagers karanteneperiode.
Innbyggerne oppholdt seg for det meste i deres hjem, med internett som hovedforbindelsen til omverdenen. Matleveranser og forsyninger av andre nødvendigheter ble organisert gjennom landets omfattende nettverk av boligblokker og nabolagskomitéer, seinere erstattet av regjeringen.
På onsdag brukte nesten én million passasjerer T-banenettet igjen på vei til jobb, med butikker og kjøpesentre som raskt gjenåpnet for livlig virksomhet. Nærmere 330 000 biler fylte byens gater og trafikkbilde. Shanghais landemerke Yuyuan Garden Malls åpnet igjen med normale åpningstider. Supermarkeder hadde åpne dører for lokalkunder. Selv Shanghais topp-bilprodusent, SAIC Motor, rapporterte at produksjonen var på 80 prosent av kapasiteten.
Mer enn 22,5 millioner innbyggere (90 prosent av Shanghais befolkning) befinner seg nå i lavrisikodistrikter, som betyr at disse bydelene har blitt erklært frie for infeksjon i mer enn to uker. Stringent to-ukentlig Covid PCR-testing opprettholdes, med det offentlige helsetjenesteapparatet fortsatt i full beredskap. Som en innbygger som uttalte seg til South China Morning Post bemerket: «Bysirener og trafikkstøyen er tilbake til nivåene før nedstengingen, men dette er Shanghai som vi kjenner byen, på godt og vondt.»
Det er umulig å overdrive den politiske betydningen av den vellykkede kampen mot Covid i Shanghai. Det kan ikke lenger være noen debatt om hvilken politikk som burde følges for å beskytte verdens befolkning mot denne dødelige infeksjonen.
Som den andre av Marx’ velfortjent berømte Teser om Feuerbach erklærer: «Spørsmålet om hvorvidt objektiv sannhet kan tilskrives menneskelig tenkning er ikke et spørsmål om teori, men et praktisk spørsmål. Mennesket må bevise sannheten i praksis, det vil si, virkeligheten og kraften, denne-sidigheten av dets tenkning.»
Kinas eksempel beviser at zero-Covid er effektivt, selv mot den mest smittsomme varianten av koronavirus som så langt har oppstått. Utbruddet i Shanghai hadde tilsynelatende to årsaker: infeksjoner brakt inn fra utenfor Kina, uunngåelig gitt byens rolle i verdensøkonomien, og en lemfeldig håndheving av zero-Covid-politikken av byens embetsfunksjonærer, som ble omgjort av Beijing etter at antallet infeksjoner begynte å skyte i været.
Og likevel, på den verste dagen av pandemien i Kina, ved midten av april, nådde syv-dagersgjennomsnittet av Covid-infeksjoner 26 109. I den samme periodeen traff USA et lavpunkt med 27 000 nye daglige infeksjonestilfeller, etter at omikron-bølgetoppen avtok, og før framveksten av den neste bølga, drevet av B.2-subvarianten. Nå skyver de daglige infeksjonstilfellene i USA seg over 110 000 igjen, mens daglige lokalsamfunnsinfeksjoner i hele Kina i går var på 68. I Shanghai var tallet kun 11 Covid-tilfeller. Det siste Covid-dødsfallet fant sted for seks dager siden.
Mer generelt, i løpet av pandemien overgikk forventet levealder i Kina for første gang den i USA. Til tross for at USA er rikere og har en mer teknisk kapabel medisinsk infrastruktur, har ulikhetene i tilgangen til helsetjenester, den stadig dypere sosiale krisen uttrykt i «dødsfall av fortvilelse» (opioid-dødsfall, selvmord, andre narkotika- og alkoholrelaterte dødsfall) og framfor alt, med tapet av 1 million liv på grunn av en pandemi som kunne vært fullstendig forhindret, til sammen ført til en uforlignelig nedgang i forventet levealder, som er en av måleindikatorene for ethvert samfunns levedyktighet.
Som kontrast har Kina begrenset det totale antallet Covid-rapporterte dødsfall til 5 226. Og ifølge WHO-rapporten som nylig ble utgitt om overtallige dødsfall, så Kina det negative tallet på 52 000 overtallige dødsfall. Med andre ord, innsatsen for å takle pandemien førte også til liv reddet som ellers ville gått tapt på grunn av andre, ikke-Covid-relaterete årsaker.
På et folkehelsenivå er bestrebelsen for å begrense infeksjonen forårsaket av et så svært virulent luftbårent patogen som omikron, i en by med 26 millioner innbyggere tett pakket sammen, en bemerkelsesverdig hyllest til initiativene som er tatt for å eliminere sykdommen fra metropolen.
Det øser kaldt vann over de uopphørlige påstandene i den borgerlige pressen om at befolkningen har å akseptere å måtte leve med viruset, og med uendelig gjentatte infeksjoner, så vel som utsiktene til Long Covid om de er heldige nok til å overleve den akutte sykdommen.
Faktisk fortjener bestrebelsene i Shanghai både ros, intense kliniske studier og en assimilering. Gitt globaliseringen og klimaendringer er virusers anledning til å hoppe over og inn i menneskelige populasjoner forutsett å tilta. Ikke bare er en internasjonal pandemiberedskapsinfrastruktur av kritisk nødvendighet, det er også forståelsen av hvordan disse komplekse pandemitiltakene skal anvendes for å inneslutte og kontrollere patogener, som demonstrert i Shanghai. Dynamisk zero-Covid er essensen for inneslutting og kontroll av enhver sykdom som truer menneskelige populasjoner.
Likevel, i stedet for å applaudere Kinas suksess har responsen fra amerikanske korporative medier vært desidert negativ, om ikke åpenlyst fiendtlig. New York Times, etter å ha brukt flere uker på å framstille nedstengingen som en fåfengt bestrebelse fra kinesiske myndigheters side for å oppnå det umulige – å slå tilbake omikron – gjennom repressive og antidemokratiske metoder, var ikke åpen for noen innrømmelse av at politikken som ble ført i Shanghai har vært korrekt.
De skildret befolkningen i Shanghai som om den nettopp hadde lidd ødeleggelser fra en orkan eller et jordskjelv, eller led av granatsjokk etter et måneder-langt militært bombardement, og nå pustet lettet ut over opphøret av masselidelsen, heller enn at de feirer en seier over et livstruende virus.
Times-reportere fant sågar fram til en Shanghai-student som fortalte dem: «Jeg føler det som at skaden fra pandemitiltakene er verre enn skaden av selve viruset.» Reporterne hadde tilsynelatende i oppgave å finne minst én person av en milliard i Kina, som kunne gjenta ordene til Times-spaltisten Thomas Friedman, som innviet den amerikanske kampanjen mot nedstenginger to-år-tilbake ved å advare mot at «kuren ikke må bli verre enn sykdommen».
Ikke én eneste gang har Wall Streets offisielle medier diskutert den økonomiske katastrofen som ville rammet kloden dersom Kina hadde latt politikken «lære å leve med viruset» diktere deres strategi. Under omikron-bølga sist vinter steg antallet dødsfall utenfor Kina, og det samme gjorde arbeideres fravær fra jobben. I løpet av en periode på seks måneder ville Kina ha sett 1,6 millioner dødsfall, et sammenbrudd av landets helsevesen og en fullstendig destabilisering av samfunnet.
De korporative medienes respons er utelukkende drevet av interessene til Wall Street og amerikansk imperialisme. De ville gjerne sett Kina lide et sammenbrudd i møte med omikron, både for å få slutt på politikken med zero-Covid, som utgjør en stående tiltale mot imperialistregjeringenes likegyldighet overfor deres egne borgeres massedød, og for å påføre Kina et betydelig materielt slag, landet Washington anser som sin største strategiske trussel.
Den anstendige, humane responsen på gjenåpningen av Shanghai ville være todelt: Samtidig med gratuleringen av det kinesiske folk for en episk bragd; at man også tar opp saksanliggendet, hvorfor er USA, Tyskland, Storbritannia og alle andre land ute av stand til å gjennomføre en slik livreddende kampanje?
Hong Kong står for sin del overfor ei ny bølge av infeksjoner, fordi byen ikke følger zero-Covid-politikken, nå med de mer smittsomme og patogene omikron-subvariantene BA.4/5. Sør-Afrika gjennomgikk ei femte bølge av infeksjoner, til tross for å ha en nesten 100 prosent befolkningsimmunitet. Det hvite hus har advart for at USA kommende høst og vinter kan se 100 millioner nye infeksjoner, med stigende tall for dødsofre.
WSWS har forklart nødvendigheten av en strategi for eliminering. Kina, et land med 1,4 milliarder innbyggere, har vist at med initiativ kan selv disse svært smittsomme patogenene innesluttes og kontrolleres, og elimineres. Likevel vil Kina møte enda mer press for å droppe sitt forsvar, gitt resten av verdens fullstendige ignorering av den langsiktige trusselen som SARS-Cov-2 utgjør.
Det er en dyp politisk og strategisk lærdom å trekke av dette: Det er mulig for et land å bekjempe Covid, men det er ikke mulig å eliminere viruset i ett enkelt land isolert, fordi verden er et sammenflettet globalt samfunn. Kampen mot pandemien er inherent internasjonal i omfang, og den fordrer mobiliseringen av den eneste klassen med interesser som ikke er knyttet til nasjonalstaten: Den internasjonale arbeiderklassen.
Som del av kampen for å utvikle arbeiderklassens revolusjonære politiske bevissthet lanserte World Socialist Web Site i november i fjor en kampanje for en Globale Arbeideres Gransking av Covid-19-pandemien. [Norsk oversettelse av det initielle oppropet her]. En gransking av den kinesiske arbeiderklassens erfaringer med å gjennomføre zero-Covid-politikken er av avgjørende betydning for arbeidet med denne granskingen.