Årskonferansen for den tyske forfatterforeningen PEN, som fant sted i den tyske byen Gotha ved midten av mai, var en affære verdt å merke seg. Konferansen kom bare måneder etter at den internasjonale forfatterforeningen i oktober i fjor feiret sitt 100-årsjubileum. Ifølge medieoppslag utartet konferansen i Gotha til tumulter, gjensidige fornærmelser og bitre utrop. Presidenten for PEN Tyskland, Deniz Yücel, trakk seg under møtet, etter bare syv måneder i vervet.

Yücel er en journalist som har fått renomé som en motstander av den tyrkiske presidenten Recep Tayyip Erdoğan. Yücel ble på Gotha-møtet gjenvalgt til sin stilling med et knapt flertall, men trakk seg umiddelbart deretter da hans motstander, PEN-generalsekretær Heinrich Peuckmann, også ble gjenvalgt, han med betydelig flere stemmer. Yücel kastet inn håndkleet på en spektakulær måte – sprang med et brøl opp under møtet, og ropte ut at han ikke lenger ønsket å være «figurhodet for denne bratwurst-kiosken (utsalg for den tyske pølsa).

Striden startet i mars på den internasjonale litteraturmessa Lit.Cologne, holdt i byen Köln. På dette møtet forlangte Yücel at flere våpen måtte sendes til Ukraina, og etablering av en flyforbudssone – et krav som ville ført til direkte NATO-involvering i krigen mot Russland.

I et protestbrev beskyldte fem tidligere PEN-presidenter i Tyskland – Christoph Hein, Gert Heidenreich, Johano Strasser, Josef Haslinger og Regula Venske – Yücel for misbruk av hans funksjon som PEN-president. De sa hans initiativ ikke var avtalt med PEN-ledelsen, og også var i strid med det internasjonale PEN-charteret, som forplikter medlemmene til å «arbeide med den ytterste handlekraft for idealet om at menneskeheten skal leve i fred». De fem tidligere presidentene krevde at han derfor måtte gå av. Ytterligere 36 PEN-medlemmer uttrykte seinere også deres motstand, og meldte inn et forslag for å stemme Yücel ut av vervet.

Et flertall av tyske medier stilte seg på Yücels side, der de frydefullt refererte hans vulgære utbrudd i Gotha, og avfeide hans kritikere som trangsynte.

I et intervju med Süddeutsche Zeitung (SZ) fordømte Yücel PEN som en «gjeng filistinere og gærninger» som vasser rundt i deres «anegalleri», basert på organisasjonens historiske bånd til ledende litterære størrelser som «Alfred Kerr, Dolf Sternberger og Heinrich Böll». Ifølge Yücel hadde PEN blitt tatt som gissel «av en gjeng selvrettferdige, latterlige vil-gjerne-være-litterater».

SZ-skribenten Cornelius Pollmer, som hadde intervjuet Yücel, skrev i en kynisk kommentar om «scener rundt et av de mest spektakulære intellektuelle standpunkt noen gang inntatt». Han beskrev PEN som et «sakte uttørkende fundament av seniorborgere» og Yücel som en «tragisk helt».

Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), Tysklands ledende dagsavis for overklassen, hadde overskriften «Hauptsache laut gebrüllt» (Hovedsak – høylytte utrop), og hadde ingen problemer med Yücels aggressive opptreden, men harselerte i stedet over andre PEN-medlemmers slette manerer. Der Spiegel-redaktør Jan Fleischhauer fant sammenligningen med en «bratwurst-kiosk» forlystelig, og beskrev Yücels oppfordring om en flyforbudssone som en prisverdig intervensjon fra en «kampvillig intellektuell».

Under overskriften «Bratwurstbude zum Schämen» (‘Bratwurst-kiosk til skam’) siterte avisa taz én observatør som refererte til den «giftige maskuliniteten til ei gruppe gamle vesttyske herremenn» som dominerer PEN. Etter bokmessa Lit.Cologne skrev taz: «Det pågår en krig i Europa! Dere kan ikke trekke dere tilbake til ‘idealet om en menneskehet som lever i fred.’»

Sist og ikke minst, Die Zeit-skribenten Jana Hensel beskrev Gotha-konferansen som «tortur». Hun skrev at der følte en seg som om man var på «tribunene på en fotballstadion til en klubb i femte-divisjon», eller på «en AfD-partikonferanse» (det høyreekstreme partiet Alternative für Deutschland). Spesielt skilte antiYücel-leiren seg ut, med deres «piping og tilrop, etsende avbrytelser, eller trusler om rettslige skritt», skrev Hensel. På slutten av artikkelen gikk hun så langt som til å si at Yücel sto «i tradisjonen av Heinrich Heine, Georg Büchner, Ludwig Börne», som også hadde lidd under «filistinerne».

Bakgrunn for affæren

Hvem var så disse «filistinerne» som gjorde livet så vanskelig for Yücel? Og hvordan kan tyske litterære storheter som Heinrich Heine og Georg Büchner skånes for denne skittkastingen?

Krigen i Ukraina har fått de allerede eksisterende spenningene i forfatterforeningen til å eksplodere. Mange tyske journalister og kulturarbeidere fører en hysterisk krigskampanje mot Russland, og velkjente forfattere og journalister som er medlemmer i PEN er også involvert.

Deniz Yücel, født i Flörsheim i 1973, begynte hans karriere som journalist for det ukentlige tidsskriftet Jungle World, hvor han fortsatt er medredaktør. Deretter gikk han videre til avisa taz, som tradisjonelt har vært tett med partiet Die Grünen. Til slutt gikk han videre til den høyreorienterte dagsavisa Die Welt, utgitt av Springer-pressen, som korrespondent i Tyrkia. På bakgrunn av et intervju i 2017 med en kurdisk PKK-sjef ble han av det tyrkiske rettsvesenet tiltalt og dømt for terroristpropaganda, og tilbrakte ett år i fengsel i Tyrkia. Han ble løslatt i februar 2018, etter forhandlinger som involverte den tyske regjeringen.

Nå, i sammenheng med krigen i Ukraina, bruker Yücel sitt image som en motstander av politisk undertrykkelse for å støtte krigshissingen fra NATO og amerikansk imperialisme.

Under en paneldiskusjon på sidelinja av Gotha-konferansen forsvarte han den ukrainske ambassadøren til Tyskland, Andrij Melnyk, en mann som ærer nazikollaboratøren Stepan Bandera fra den andre verdenskrigen, som en helt. Melnyk er «Ukrainas stemme» og gjør en «god jobb», sa Yücel. Stepan Bandera var ansvarlig for drap av titusenvis av jøder, polakker og sovjetborgere under den andre verdenskrig.

Svenja Flasspöhler, ansvarlig redaktør for Philosophie Magazin, som hadde reist hennes frykt for en atomkrig, ble latterliggjort av Yücel der han erklærte at hun ikke var beredt til å hjelpe Ukraina, fordi hun var bekymret for små atombomber. Han trakk bare på skuldrene av hennes henvisning til taktiske atombomber, som kan ha mange ganger så stor eksplosiv kraft som Hiroshima- og Nagasaki-bombene.

Yücel responderte med å erklære at heller ikke russisk litteratur var uskyldig, på oppfordringene fra ukrainske PEN-forfattere om å forby verk av de russiske litterære gigantene Dostojevskij, Turgenev og Tolstoj, fordi de angivelig «brutaliserte den russiske sjelen». Yücel forsøkte å understreke sin argumentasjon ved å sitere den russiske forfatteren Saschar Prilepin som eksempel, som for 10-år-siden ble hyllet som en motstander av Putin, men nå slåss for Putin som en militsleder i Donbass. Prilepin hadde berettiget sin holdningsendringen etter lesing av verk av den russiske nasjonalpoeten Alexander Pusjkin (1799-1837).

På dette tidspunktet var tålmodigheten over for tidligere PEN-president Johano Strasser: Man kunne like godt erklære at «fordi Hitlers soldater hadde Goethe-bøker i deres oppakning», måtte man boikotte Goethe, som medskyldig for nazistenes forbrytelser.

Yücel baktalte til slutt det anerkjente antikrigslagordet «Aldri mer fascisme, aldri mer krig!» Han hevdet at etter frigjøringen av konsentrasjonsleiren Buchenwald, den 11. april 1945, hadde fanger derfra bare forlangt «Nie wieder Fascismus!» [‘Aldri mer fascisme!’], men ikke «Nie wieder Krieg!» [‘Aldri mer krig!’]. Dette hadde han gått i dokumentene og fått bekreftet, hevdet han.

Dette er kvalifisert uriktig. Den berømte «Schwur von Buchenwald» [‘Buchenwald-eden’] lyder faktisk: «Vi innstiller først kampen når også den siste skyldige står foran folkets dommere. Nazismens og dens røtters tilintetgjøring er vårt slagord. Oppbyggingen av en ny verden av fred og frihet er vårt mål. Dette skylder vi våre drepte kamerater og deres slektninger.»

Yücels forfalskning hadde et klart formål. Han hevdet at fordi Hitler hadde blitt beseiret av de allierte stridsmaktenes forente krigsinnsats var det nå nødvendig å føre en krig mot det «fascistiske Russland». Denne likestillingen av Hitlers utryddelseskrig mot Sovjetunionen – der nesten 30 millioner sovjetborgere, derav utallige ofre fra Ukraina, så vel som millioner av jøder, ble myrdet – med Putin-regimets krig mot Ukraina utgjør en frekk bagatellisering av nazistenes forbrytelser.

PEN ved et vendepunkt

PEN står i dag ved et vendepunkt. PEN står for «Poets, Essayists, Novelists.» Da den internasjonale forfatterfagforeningen International Writers’ Union ble grunnlagt i London i 1921, noen år etter den første verdenskrig, og midt under revolusjonære kamper, var formålet å samle forfattere over hele verden, uavhengig av opphav, religion eller nasjonalitet, til en forpliktelse for internasjonal fred. Prinsippene i det internasjonale charteret, som medlemmene må signere, fastsetter at målene er fred, internasjonal forståelse og kampen mot politisk forfølgelse og sensur.

Den tyske seksjonen, grunnlagt i 1924, ble raskt involvert i de politiske kampene i Weimar-republikken. Den ledet i 1930 en kampanje mot forbudet mot visningen av antikrigfilmen «Alt stille på vestfronten», basert på romanen forfattet av Erich Maria Remarque. Da Hitler kom til makten ble mange tyske forfattere tvunget til å flykte fra landet, deriblant daværende PEN-president Alfred Kerr, sammen med Lion Feuchtwanger, Ernst Toller og Heinrich Mann. Sistnevnte ble president for eksilorganisasjonen som ble grunnlagt i 1934.

I Nazi-Tyskland prøvde PEN å tilpasse seg og innordne seg med omstendighetene. Organisasjonen foretok seg ingenting da nazistene i 1933 foretok deres seremonielle bokbål – Bücherverbrennung. På initiativ av Gottfried Benn og Hanns Johst ble organisasjonen i 1934 omgjort til en nasjonal tysk forfatterforening som bedrev pro-nazi-krigspropaganda og antisemittisk agitasjon. Etter den andre verdenskrig ble det tyske PEN-senteret gjenopprettet, men splittet seg snart i en øst- og en vesttysk seksjon.

Den tidens mest kjente tyske forfattere – Günter Grass, Siegfried Lenz og Heinrich Böll (PEN-president fra 1970 til 1972) – spilte alle viktig roller i opparbeidingen av nazitiden. Et gjenforent tysk PEN ble først dannet igjen i 1998, og organisasjonen er i dag også åpen for representanter for andre profesjoner, deriblant journalister som Deniz Yücel.

Litteraturen er i dag igjen konfrontert med sosiale omveltinger, klassekamp og krig. Kapitalismen viser igjen sitt sanne ansikt, tretti år etter Tysklands gjenforening og Sovjetunionens oppløsing, i form av opprørende nivåer av sosial ulikhet, utbytting, politivold, samtidig som menneskehetens framtid er truet av en tredje, nukleær verdenskrig.

Deniz Yücels bestrebelser for å integrere PEN inn i tysk imperialismes krigspolitikk mislyktes på forfatterforeningens konferanse. Den høylytte intervensjonen fra Yücels motstandere, og den betydelige applausen som kom til uttrykk da han trakk seg, overrasket imidlertid mange av dagens medierepresentanter, som er av den oppfatning at deres egne daglige løgner om Ukraina-krigen og NATOs rolle gjenspeiler flertallets oppfatninger i Tyskland.

Scenene av opprørt forargelse og tumulter i Gotha gjenspeiler faktisk den helt motsatte sinnsstemningen i den tyske befolkningen, der flertallet bestemt avviser den offisielle politikken og medias framstillinger. De samme uansvarlige representantene for styringsklassen oppildner nå i kjølvannet av de mange titusener av koronavirusdødsfall på grunn av prioriteringen av profitt, til en omfattende krig, der kostnadene påføres arbeiderfamilier. Det faktum at mange PEN-medlemmer uttrykte deres motstand er en utvikling som bare kan ønskes velkommen.