Den første runden av parlamentsvalgene i Frankrike førte til et stort framskritt for Jean-Luc Mélenchons nye valgallianse Ny Union for Sosial og Folkelig Økologi (NUPES) [‘la Nouvelle Union Populaire Écologique et Sociale’] og et ydmykende tilbakeslag for president Emmanuel Macrons koalisjon Sammen! [‘Ensemble!’]. Andre og siste valgrunde finner sted søndag 19. juni.
Valget var også preget av rekordtall for velgerfravær i førsterunden av et fransk parlamentsvalg. Fraværet var på 51,5 prosent, ifølge estimater fra Ifop-Fiducial, og slo den tidligere rekorden på 51,3 prosent, satt i 2017.
Per de seine kveldstimer i går lå NUPES og Ensemble! omtrendt likt med 25,6 prosent av stemmene. Marine Le Pens nyfascistparti Nasjonal Samling (RN) [‘Le Rassemblement national’] hadde fått 18,7 prosent oppslutning, og den tradisjonelle høyresidens gaullistparti Republikanerne (LR) [‘Les Républicains’] fikk 11,3 prosent. Partiet Gjenerobring [‘Reconquête’], lansert av nyfascistideologen Eric Zemmour, som ble massivt promotert av kapitalistmedia før presidentvalget i april, falt ned til 4,25 prosent.
Det virker lite sannsynlig at noe parti skal komme ut av neste ukes andre valgrunde med et nødvendig flertall av Nasjonalforsamlingens 577 seter, for å danne regjering. Ifølge ulike medieestimater vil Ensemble! ende med fra 255 til 295 seter, NUPES med 150 til 210, LR med 50 til 80, og RN fra 20 til 45. Ensemble! vil sannsynligvis få flere parlamentseter med færre stemmer, ved at alliansen vinner mange mindre landlige valgkretser, mens NUPES-velgerne i all hovedsak er konsentrert i et mindre antall storby-valgdistrikter.
NUPES hadde fordel av bekymringer over inflasjonen og et voksende venstreorientert sentiment blant arbeidere og ungdommer. Mélenchon kom under valgkampen med mange løfter mot inflasjonen, som det å fryse naturgassprisene og å senke pensjonsalderen tilbake til 60, som den tidligere var. Massestøtten for slike politiske tiltak tilbakeviser argumentene fremmet av offisielle media de siste årene som forklaring på framveksten av nyfascistpartier, der media har hevdet at arbeidere dreier uimotståelig over til det ytre høyre.
Flyplass- og helsetjenestearbeidere streiket i forrige uke i Frankrike og over hele Europa, mot lave lønninger, innstramminger og den morderiske offisielle håndteringen av Covid-19-pandemien. Ytterligere streiker er planlagt på arbeidsplasser på tvers av hele Europa de kommende ukene, deriblant muligheten for en historisk jernbanearbeiderstreik i Storbritannia.
Mélenchon erklærte i går kveld at Macrons bevegelse var «slått og gått opp i liminga», og oppfordret det franske folk til å «oversvømme» stemmelokalene neste søndag, for å velge NUPES til makten, og ham til statsminister.
Han erklærte: «Sannheten er at presidentpartiet, etter første runde, er slått og har gått opp i liminga. For første gang i Den femte republikk oppnår ikke en nyvalgt president flertall i det påfølgende parlamentsvalget. Jeg oppfordrer vårt folk, gitt dette resultatet, og den ekstraordinære muligheten det tilbyr våre personlige liv og vårt felles fedrelands skjebne, til å oversvømme stemmelokalene neste søndag.»
Mens nåværende anslag viser at Mélenchon ikke vil få noe flertall i Nasjonalforsamlingen, er Macrons flertall så absolutt i faresonen. Knappe syv uker siden Macrons gjenvalg, med god margin mot nyfascistkandidaten Marine Le Pen, er det åpenbart at presidenten ikke har noen betydelig velgerstøtte. «De rikes president», som nå forbereder sosialinnstramminger for € 80 milliarder og samtidig pøser våpen inn i NATO-krigen mot Russland i Ukraina, er faktisk bredt foraktet.
Mange «Ensemble!»-kandidater ble enten slått eller tvunget til andre-runde-dueller i deres valgkretser. Den nåværende regjeringen, ledet av statsminister Elisabeth Borne som ble utnevnt av Macron kort etter at han vant presidentvalget, står overfor en dyp krise gitt ministrenes upopularitet.
Statsministeren selv ble tvunget til en andre runde-duell med NUPES-kandidaten Noé Gauchard, i Normandies 6. valgkrets i Calvados.
Innenriksminister Gérald Darmanin, en sympatisør av fascistbevegelsen Action française, som utarbeidet en «antiseparatisme»-lov rettet mot islam, ble tvunget til en andre runde-duell i den 10. valgkretsen i nord.
Amélie de Montchalin, minister for økologisk overgang, står overfor et sannsynlig tap i 6. valgkrets i Essonne, mot NUPES-kandidaten Jérôme Guedj, fra det big business-orienterte Sosialistpartiet (PS) [‘Le Parti socialiste’].
Tidligere utdanningsminister Jean-Michel Blanquer ble eliminert i den første valgrunden. Han var bredt foraktet for å ha bidratt til å innføre en tiår-lang lønnsfrys for lærerne, og for å avvise anvendelsen av vitenskapelige folkehelsetiltak for bekjempelsen av Covid-19-smitteoverføringen på skolene, til tross for forlangender fra foreldre og lærere. Der han endte med 18,9 prosent av de avgitte stemmene klarte han ikke å oppnå en oppslutning på 12,5 prosent av de totalt registrerte velgerne i hans valgkrets, som er terskelnivået nødvendig for å gå videre til andre valgrunde.
Det faktum at mange statsråder eller ledende politikere enten ble eliminert eller tvunget til en andre runde-duell mot ukjente kandidater, understreker det politiske regimets bredere mangel på legitimitet, og de etablerte partienes kunstige karakter. Ingen av dem har noen reell støtte blant de bredere velgermassene.
Det er også tilfelle for nyfascistpartiene. RN-presidentkandidat Marine Le Pen ble tvunget inn i en andre runde-duell i Hénin-Beaumont, av NUPES-kandidaten Marine Tondelier. Eric Zemmour, som i april var høyreekstrem presidentkandidat, og i de tidlige stadiene av presidentvalgkampen fikk en oppslutning på nesten 20 prosent av velgerne, ble nå eliminert i første valgrunde i regionen Var.
Slike tilbakeslag for statsråder, og for nyfascister med enorm mediestøtte, peker på en dyp motstand som oppstår blant arbeidere mot styringsklassens diktat. Som i presidentvalget tar denne utviklingen i første omgang form av en økende oppslutning for Mélenchon, som arbeidere bruker for å signalisere deres raseri mot Macron.
Verken Macron eller det ytre høyre kan imidlertid bekjempes ved å velge NUPES, eller for den del andre representanter til Nasjonalforsamlingen, i håp om at Mélenchon da skal fungere som statsminister under Macron.
Underliggende for den mønstrende klassekampen og den voksende motstanden mot Macron er kapitalismens internasjonale krise, som imidlertid ikke kan løses innenfor Frankrikes grenser. Det er et dypt sosialt raseri mot den globale bølga av inflasjon, drevet fram av tiår med statlige utdelinger av redningspakker til de superrike, av Covid-19-pandemien og mot NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Ved å tilby seg å tjene som statsminister under Macron, som i kraft av presidentembetet kontrollerer utenrikspolitikken, har Mélenchon gjort det klart at han ikke motsetter seg Macrons EU-bankredninger, politikken for Covid-19-masseinfeksjon eller støtten for krig. Mélenchon støtter heller ikke mobiliseringen av arbeiderklassen mot denne politikken.
Selv om Mélenchon i den første runden av presidentvalget vant nesten 8 millioner stemmer, konsentrert i arbeiderklassens områder i Frankrikes største byer, har han ikke kalt for noen streik eller protester mot Macron, som kunne stengt ned den franske økonomien. Før parlamentsvalgene erklærte han til-og-med hans eksplisitte motstand mot en revolusjonær politikk, der han uttalte: «Jeg er ikke for å organisere en politisk oppstand i dette landet.»
I stedet dannet han NUPES-alliansen med big business-partiet PS og det stalinistiske Kommunistpartiet i Frankrike (PCF). Selv der NUPES nå vinner millioner av stemmer, er det imidlertid svakhetene og motsetningene i denne strategien som kommer til syne.
Velgernes rekordfravær under gårsdagens valg understreker at brede lag av arbeidere ser med mistillit og desillusjonering på Mélenchons utstrakte hånd til PS og PCF, som begge har mange tiår av erfaringer med å pålegge arbeiderklassen innstramminger. Bemerkelsesverdig er at til tross for NUPES’ valgresultat er Marin Le Pens RN også satt til å gjøre et gjennombrudd den 19. juni, og vinne et antall seter i Nasjonalforsamlingen.
Ei bølge av opposisjon i arbeiderklassen er imidlertid under veis, og enda bredere eksplosjoner av klassekampen forberedes. Som Parti de l'égalité socialiste (PES) forklarte under avviklingen av presidentvalget, der partiet kalte for en aktiv kampanje for å mobilisere arbeiderklassen til å boikotte valget mellom Macron og Le Pen, er veien videre nå å avvise Macron, Le Pen, og hele det politiske kapitalistetablissementet.
Problemene som driver arbeiderklassen til kamp i Frankrike og internasjonalt kan bare løses ved politisk å mobilisere arbeiderklassen i en bevegelse som avviser Mélenchons nasjonalisme og hans orientering mot kapitaliststaten, og til å slåss for overføringen av statsmakten til arbeiderne.