Arbeidere over hele Tunisia la den 16. juni ned arbeidet og gikk ut i protest mot president Kaïs Saïeds plan om å omskrive landets konstitusjon og kutte ned på viktige subsidier som holder prisene på hvete og brød overkommelige for arbeidere. Hvete- og kornprisene har steget på de globale markedene på grunn av voldsomme spekulasjoner, og nå også NATO-Russland-krigen i Ukraina som har forhindret Russland og Ukraina fra å eksportere deres hvetelagre.
Ei uke før streiken hadde Tunisias finansminister Sihem Boughdiri rapportert at subsidiekostnadene for hvete i år ville stige med 1 milliard dinarer til 4,2 milliarder dinarer (NOK 13,59 milliarder). Dette er 3,5 prosent av Tunisias bruttonasjonalprodukt (BNP) og tilsvarende det årlige budsjettet til helse- og arbeidsdepartementene, rapporterte hun. Som et ekko av Det internasjonale pengefondet (IMF), som oppfordrer landet til «streng begrensning av lønnsutgiftene» og «bedre målretting av subsidier», ba Boughdiri om «en gradvis revisjon av subsidier for basisvarer, men uten i det hele tatt å eliminere dem».
I januar 2021, ti år etter at den tunisiske arbeiderklassens revolusjonære oppstand som veltet president Zine El Abedine Ben Ali, gikk ungdommen i Tunis og over hele landet igjen til gatene for å protestere mot mangelen på demokratiske rettigheter, og det som allerede da var raskt stigende matvarekostnader.
«Folk er sultne. De vil ha hevn over staten. Jeg vil ikke lyve om det, de vil ha en ny revolusjon,» sa en ungdom i Tunis til pressen, der hans venner la til: «Politiet tør ikke å komme hit. Selv de tunisiske mediene kommer ikke hit. Ingen lytter til det vi har å si.»
En handelsmann som brakte mat fra landsbygda til Tunis kommenterte: «Alle jeg snakket med [i landsbyene] er sinte. Det er i alle aldersgrupper. Selv barn på 10 år er sinte. … Jeg ser familier på opptil 10 medlemmer som ikke har råd til mat [med de nåværende matprisene]. De har ikke engang de 200 millimes for en baguette.»
I år er det inflasjonen og spesielt eksplosjonen i matvareprisene over hele verden, nå forverret av krigen mellom NATO og Russland. Mens IMF og Saïed-administrasjonen jobber for å sulte ut tunisiske arbeidere, ved å kutte ned de statssubsidiene som så langt har forhindret de globale kornmarkedsspekulasjonene fra å gjøre brød uoverkommelig, når raseriet og motstanden i arbeiderklassen i dag eksplosive nivåer.
Fagforeningsbyråkratiet i Sentralforbundet for tunisiske arbeidere (UGTT), en lengestående bærebjelke i Ben Ali-regimet, som nå jobber tett med Saïed og de internasjonale bankene, følte seg tvunget til å kalle for en én-dags generalstreik den 16. juni. Arbeiderklassen reagerte massivt. Flyplasser, massetransporten, postkontorer, energiselskaper, havneanlegg, hvete-, drivstoff- og fosfatmonopoler og andre arbeidsplasser ble alle stengt ned den 16. juni. Hele 96,2 prosent av UGTT-medlemmene deltok i streiken.
«Lønningene våre er lave og prisene blir høyere ... og samtidig er han [Kais Saïed] veldig sta. Han tar avgjørelser helt aleine uten å konsultere oss,» sa UGTT-funksjonæren Naza Zuhein til AP, under en protestmarsj sammen med streikende arbeidere i Tunis, og understreket at livet i Tunisia har «blitt umulig».
«Vi, som borgere, som ansatte i den offentlige sektor, er belastet med en stor del av kostnadene for statsgjelda,» klaget en annen arbeider, som gikk ved siden av Zuhein.
Mens Saïed opprettholdt en øredøvende taushet om streiken og nektet å komme med noen offentlig uttalelse, er hans regjering åpenbart skrekkslagen av det voksende sinnet i arbeiderklassen. Mezri Haddad, en medarbeider av Saïed som også var en nær supporter av Ben Ali før arbeiderne styrtet hans regime, fordømte streiken som et forræderi: «UGTTs beslutning om å starte en generalstreik er en antinasjonal handling som har karakter av høyforræderi, og det er en trussel mot den nasjonale sikkerheten,» sa Haddad.
Til tross for den voksende panikken innen Saïed-administrasjonen understreker amerikanske og globale finansforetak at de må jobbe tett med UGTT-byråkratiet, som deres eneste håp for å få pålagt sultbetingelser uten å provosere fram et nytt arbeideropprør. Ratingbyrået Fitch skrev: «Det å vedta politiske og økonomiske reformer uten UGTTs støtte vil være utfordrende.»
Hva det siste tiåret imidlertid i realiteten definitivt har vist er det tunisiske borgerskapets og UGTTs bankerott, og deres manglende evne til å etablere et demokratisk regime som får brutt imperialismens dominans over Tunisia, og den vedvarende misnøyen blant arbeidere og ungdom. Kaïs Saïed legemliggjør denne politiske fallitten. Opprinnelig presentert som en antikorrupsjonskandidat suspenderte han i fjor parlamentet, og prøver nå å få etablert et absolutt styre over Tunisia.
Nå enda mer enn i 2011, da oppstanden i Tunisia utløste en revolusjonær kamp i nabolandet Egypt som styrtet den lengesittende presidenten Hosni Mubarak, er den politiske krisen i Tunisia direkte knyttet til verdensbetingelsene og den internasjonale klassekampen. Etter et tiår med de store sentralbankenes hensynsløse pengetrykking for bankredninger av de superrike, eksploderer prisene rundt om i verden. Og krigen mellom NATO og Russland i Ukraina sår frøene for en uhyrlig hungersnød i Nord-Afrika og internasjonalt.
Afrika er totalt avhengig av Russland og Ukraina for 44 prosent av deres behov for hvete, og Tunisia er spesifikt avhengig av Ukraina for over 70 prosent av landets hveteimport. Men der Washington truer med å konfiskere russiske dollarbeholdninger i internasjonale banker, og Ukraina har minelagt landets havner, som forøvrig er blokkerte av russiske krigsskip, er det umulig for Tunisia og land på tvers av Afrika å importere sårt tiltrengte leveranser av korn og matvarer.
Disse betingelsene driver fram tiltakende antall streiker og protester fra arbeidere som forlanger lønnsøkninger og beskyttelse mot stigende priser, ikke bare i Tunisia, men rundt om i verden. Kommende mandag skal det finne sted én-dags landsdekkende streiker i offentlige sektor i Marokko og Belgia, etter en én-dags streik i Italia i går. Spanske stålverksarbeidere og postbud, og franske trailersjåfører går ut i streik, som også arbeidere i luftfartsselskapene og på flyplassene over hele Europa gjør.
Den framvoksende kampen i Tunisia mellom arbeiderklassen og Saïed-regimet og dets medspillere i UGTT-byråkratiet, tilbyr viktige lærdommer for arbeidere, ikke bare i Tunisia, men rundt om i verden. At oppstanden i Tunisia i 2011 ikke klarte å sikre sine mål skyldtes ikke arbeiderklassens manglende kampvilje. Den kjempet faktisk heltemodig, men den hadde ikke noe revolusjonært internasjonalistisk perspektiv og lederskap, som ville tillatt den å ta makten over i egne hender etter å ha styrtet Ben Ali.
Saïeds bestrebelser i Tunisia for å etablere et énmannsdiktatur blir i økende grad erkjent å være knyttet til dypt rotfestede økonomiske problemer knyttet til den sosiale ulikheten.
«Denne streiken er kulmineringen av den kollektive fiaskoen av ti påfølgende regjeringer, UGTT, IMF og deres internasjonale partnere i Tunisia. Overgangen i retning av et demokrati ble ikke ledsaget av noen endring i landets grunnleggende økonomiske struktur,» sa økonomiprofessor Fadhel Kaboub ved Denison University, til Arab News.
Dette bekrefter vurderingen gjort av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) da den tunisiske revolusjonen brøyt ut i 2011. Vurderingen forklarte at det avgjørende anliggendet var å utvikle den revolusjonære kampen i Tunisia til en del av arbeiderklassens internasjonale kamp for sosialisme, og få ned kapitalistsystemet. Dette fordret, først og fremst, skrev ICFI, byggingen av et trotskistisk revolusjonært lederskap i arbeiderklassen:
«Borgerskapet i land som Tunisia er svakt og avhengig, bundet av utallige tråder til utenlandsk imperialisme og innenlandske føydalistiske krefter, og er tusen ganger mer redd for og fiendtlig innstilt til arbeiderklassens revolusjonære kraft enn til imperialismen. ... Uten utviklingen av et revolusjonært lederskap vil et annet autoritært regime uunngåelig bli installert for å erstatte det til Ben Ali.»
De framvoksende kampene til den tunisiske og internasjonale arbeiderklassen, mot inflasjonen og faren for en verdenskrig, gir denne uttalelsen fornyet politisk betydning.