Ekstrem sosial ulikhet, forverret av inflasjonen som går til værs og spesielt mat- og drivstoffprisene, har utløste en sosial eksplosjon i Ecuador. Den søramerikanske nasjonen med 17,6 millioner innbyggere har de siste ukene blitt brakt til stillstand av massestreiker og protestdemonstrasjoner, og har kastet den høyreorienterte regjeringen til president Guillermo Lasso ut i krise.
Protestene begynte den 13. juni, da urbefolkningssammenslutningen CONAIE, la Confederación de Nacionalidades Indígenas del Ecuador – den største av organisasjonene som utgir seg for å representere landets 1,1 millioner innbyggere identifisert som tilhørende landets etniske urbefolkninger – kalte for en nasjonal streik og meldte ei liste med 10 krav, deriblant: En reduksjon i prisen på besin og diesel; implementering av priskontroll på landbruksprodukter; sosialhjelp til mer enn 4 millioner familier; en reforhandling av privat gjeld; et moratorium for utvidelsen av gruvedrift og oljevirksomhet på urbefolkningenes landområder; og en større allokering av ressurser til utdanning og folkehelse.
Avisa Guardian siterte ei urbefolkningskvinne fra Samanga, ved navn Sonia Guamangate, som formidlet en fornemmelse av de protesterendes besvær: «Prisene har steget i byen, men det vi får betalt for våre landbruksproduktene forblir det samme … Noen ganger betaler de så lite som $ 5 eller $ 6 for en kvintal med poteter [100 kg]. Det er ett års arbeid for noen av oss.» Hun la til: «De kaller oss ignorante indianere. Vi er ikke ignorante; vi besørger maten til byen.»
Titusenvis av urbefolkningsbønder og landarbeidere kom ned fra Andesfjellene og inn fra Amazonas-regionene, satte opp veisperringer over hele landet og gjennomførte protestmarsjer i provinsbyer før de konvergerte inn mot hovedstaden. I byene fikk de oppslutning av arbeidere og studenter, som også har møtt økonomisk nød på grunn av inflasjonen. Som en arbeider, maskiningeniøren Miguel Terán, sa til Guardian: «Det er et nødsskrik fra folket, spesielt dem som ikke har arbeid... Det er veldig vanskelig å leve når alle prisene har steget så mye. Drivstoffprisene har gått opp, så alle basisproduktene har også gått opp.»
Siden den 21. juni har Quito vært effektivt sett lammet av demonstranter som har sperret av flere viktige veier i nærheten av hovedstadens sentrum, hvor de hr vært involvert i kamper med politiet, som har vært preget av voldelige sammenstøt.
Andre deler av landet ble på samme måte stengt ned og omsvøpt av dødelige uroligheter. I Puyo, i provinsen Pastaza, deltok urfolksdemonstranter med skytevåpen og deres forfedres spyd i gatekamper med soldater og politi, der de satte fyr på politistasjonen og på patruljebiler. Minst seks demonstranter ble drept og hundrevis såret i statens brutale tilslag, som har sett ubevæpnede demonstranter banket, skutt og gasset av tungt bevæpnet og militarisert politi.
Masseprotestene har effektivt sett lammet den ecuadorianske økonomien, og oljeproduksjonen har falt med mer enn halvparten, som følge av veiblokkeringer, hærverk og overtakelse av oljebrønner, ifølge energidepartementet, som uttalte: «I løpet av 14 dager med demonstrasjoner, har den ecuadorianske staten vært forhindret fra å motta rundt $ 120 millioner. Departementet advarte sist søndag for at oljeproduksjonen kunne stoppe helt opp, «fordi det ikke har vært mulig å transportere forsyninger og den dieselen som er nødvendig for å opprettholde driften». Før protestene produserte Ecuador rundt 520 000 fat olje per dag. Det skal imidlertid bemerkes at transportfagforeningene har nektet å gå ut i streik, som har begrenser den økonomiske effekten av veiblokkeringene. Forsyningsforstyrrelsene har uansett vært enorme.
President Guillermo Lasso erklærte først unntakstilstand, over «alvorlige interne opprør» i seks provinser, og hevdet den 24. juni i fjernsynskommentarer at lederen av CONAIE – Leonidas Iza – forsøkte å styrte regjeringen, og sa: «Det er bevist at den sanne intensjonen til de voldelige (dvs. befolkningen) er å generere et kupp, og det er derfor vi oppfordrer det internasjonale samfunn til å advare mot dette forsøket på å destabilisere demokratiet i Ecuador ... Sr. Iza kan ikke lenger kontrollere situasjonen. Volden utført av infiltrerte kriminelle har sluppet helt ut av kontroll.»
Bare en dag seinere ga imidlertid Lasso brått etter for kravene fra urbefolkningsgrupper om å oppheve unntakstilstanden, og Nasjonalforsamlingen kunngjorde at den ville nedsette en kommisjon for å legge til rette for forhandlinger med urbefolkningsledere for å få slutt på protestene.
Opposisjonspartiet Sammenslutningen for Håp, Unión por la Esperanza (UNES) – innordnet med tidligere president Rafael Correa – hadde i mellomtiden oppfordret til riksrettstiltale mot Lasso, men manglet 12 av de 92 stemmene som var påkrevd for at Nasjonalforsamlingen kunne fjerne presidenten fra embetsvervet. Sist tirsdags avstemming i Nasjonalforsamlingen om riksrettstiltale representerer imidlertid neppe en slutt for Ecuadors borgerlig styres krise.
I pendlingene mellom begrensede innrømmelser og politistatens undertrykkelse grep Lasso på tirsdag til et sammenstøt mellom demonstranter og militæret, som resultert i et medlem av militærets død, som påskudd for å bryte de pågående samtalene med ledere av urbefolkningsorganisasjonene, deriblant CONAIE. Dette ble ledsaget av sikkerhetsstyrkers brutale angrep på Quitos fattige nabolag San Miguel del Comun, og mot en protest ved Universidad de Cuenca, sør i landet.
I et forsøk på å stagge befolkningens raseri hadde Lasso sist søndag, den 26. juni, lovet at han ville kutte bensin- og dieselprisene med 10 dollarcent per gallon, i tillegg til tidligere annonserte gjødselsubsidier og tiltak for å ettergi gjeld.
Dette er handlingene til et regime i en desperat krise, samtidig som de gjenspeiler splittelser innen det ecuadorianske borgerskapet om hvordan man best kan få kontrollert en stadig mer opprørt befolkning. Deler av oligarkiet er i ferd med å miste tillit til Lasso-regjeringens evne til å håndtere situasjonen. Men uansett Lassos skjebne, røttene til den nåværende krisen er dype, og kan slett ikke løses på bakgrunn av parlamentariske manøvrer.
Lasso, en tidligere bankmann og mangemillionær, ble i april 2021 valgt på grunnlag av at de foregående regjeringene til Rafael Correa og hans etterfølger, Lenin Moreno, begge del av pseudo-venstre «Rosa tidebølga» som feide over Latin-Amerika, ikke fulgte opp på deres løfter om sosial reform, og i stedet svingte skarpt til høyre.
Selv om han ble valgt på grunnlag av høyrepopulistiske løfter om å skape arbeidsplasser og heve levestandarder har Lassos nyliberale markedspolitikk, som ble diktert av IMF, medført kraftige kutt i sosiale utgifter, skattekutt for kapitalistinvestorer, opphevingen av restriksjoner på gruvedrift og oljeboring, og overgivelsen av sentrale deler av Ecuadors økonomi til imperialistisk kapital.
Disse politiske orienteringslinjene har resultert i en bonanza for utenlandske investorer og landets styringselite på den ene siden. På den andre siden har IMFs innstrammingstiltak – kombinert med innvirkningen av Covid-19-pandemien og inflasjonen – kastet masser av arbeidere og de fattige på landsbygda ut i den reineste nød og fattigdom.
Ifølge en rapport utgitt av den internasjonale humanitære organisasjonen CARE har 2022 sett landets fattigdomsnivå eksplodere, i den allerede dypt ulike nasjonen, der 35 prosent av befolkningen lever på mindre enn to dollar dagen, og 40 prosent av husholdningene står overfor matusikkerhet. Omtrent 8 prosent av barna vil sannsynligvis bli tvunget til å forlate deres skolegang for å ta opp arbeid, mye av det ulønnet omsorgsarbeid.
Ecuador har vært herjet av Covid-19, etter å ha registrert nesten én million infeksjonstilfeller og nesten 36 000 dødsfall, som så godt som helt sikkert er en undertelling. De økonomiske konsekvensene av pandemien fikk arbeidsledigheten til å skyte i været, og selv i dag er bare 33,2 prosent av ecuadorianerne formelt ansatt, med 22,1 prosent klassifisert som undersysselsatte, ifølge Ecuadors nasjonale arbeidsstatistikk.
Slike nivåer av ulikhet og fattigdom har uunngåelig ført til ekstreme sosiale forstyrrelser. Forekomsten av voldelig kriminalitet, som i årevis hadde gått ned, eksploderte i 2021, drevet fram av gjengvold og veksten av narkotikasmugling. Dødelige opptøyer i landets overfylte fengsler – det siste var i mai, der 44 døde – har blitt mer vanlige, og har provosert fram raseri i befolkningen, med fortvilte slektninger som skylder på regjeringen. Siden februar 2021 har nesten 400 innsatte blitt drept i seks forskjellige fengselsmassakrer.
Til alt dette må tillegges den ødeleggende effekten av inflasjonen som skyter til værs, produsert av ustabiliteten i verdens finansmarkeder og forstyrrelsen av internasjonale forsyningskjeder framprovosert av USA-NATOs stedfortrederkrig mot Russland i Ukraina.
Den sosiale eksplosjonen i Ecuador må sees i denne bredere sammenhengen. Lignende betingelser råder i hele Latin-Amerika, som allerede var regionen med de høyeste gjeldsnivåer i verden og splittet av den mest ekstreme sosiale ulikheten. Uansett det umiddelbare utfallet av denne nåværende kampen, dette vil finne sted igjen, og da på en større målestokk.
Frykten som griper borgerskapet i regionen ble uttrykt i mai i fjor av den avtroppende colombianske presidenten Ivan Duque. Samtidig som hans sikkerhetsstyrker skjøt ned demonstranter advarte han for at pandemien ville bli utløseren for «stor sosial uro», som snart nok ville gripe andre av regionens nasjoner.
Den spinnende kapitalistkrisen ryster selve grunnlaget for den gamle orden, og kaster menneskehetens store undertrykte masser ut i kamp. I Ecuador, som i hele Latin-Amerika og internasjonalt, er det bare arbeiderklassen som kan føre disse kampene til en vellykket avslutning. Dette fordrer byggingen av seksjoner av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) for å lede kampen for sosialisme.