I det største tilslaget mot landets filmbransje siden 2010 dømte Iran den internasjonalt anerkjente filmskaperen Jafar Panahi (62) til å sone ei fengselsstraff på seks år for å ha kritisert regjeringen.

Panahi ble arrestert den 11. juli da han oppsøkte påtalemyndighetens kontor for å forhøre seg om arrestasjonen av Mohammad Rasoulof, en annen kjent filmskaper, og Mostafa Aleahmad. De to ble pågrepet og varetektsfengslet den 8. juli etter å ha kritisert myndighetenes respons på kollapsen av et høyhus i Abadan 23. mai, i den oljerike, sørvestlige provinsen Khuzestan, der 43 personer ble drept. Iranske myndigheter beskyldte filmskaperne for å ha tilknytninger til opposisjonsgrupper utenfor landet, og for konspirasjon for å undergrave statens sikkerhet.

Deres fengsling er del av en bredere bestrebelse fra det geistlig-ledede borgerlige nasjonalistregimet til president Ebrahim Raisi for å bringe filmskaperne til taushet, og politisk true andre av regimets kritikere. Dette finner sted samtidig som regjeringens pågående kampanje av intimidering og undertrykking av enhver motstand mot de skyhøye levekostnadene, som gjør det umulig for arbeidere og rurale slitere å brødfø deres familier, ikke bare i Iran, men over hele kloden.

Dette angrepet på demokratiske rettigheter og ytringsfrihet må det opponeres mot, og det må lanseres en kampanje av filmskapere, forfattere, kunstnere, arbeidere og ungdom overalt, med krav om at dommen umiddelbart oppheves, og at alle filmskapere, kunstnere og arbeidslivsaktivister løslates fra Irans fengsler.

I stedet for å sette inn redningsteam for å bistå i søket etter overlevende etter bygningskollapsen i Abadan i mai, sendte lokale embetsfunksjonærer ut politiets antiopprørsgrupper for å spre ansamlingene av frivillige hjelpere og sørgende, og satte så inn sikkerhetsstyrker for å rive restene av bygningen før letingen etter eventuelle overlevende var sluttført. Opprørte folkemengder gikk ut i gatene for å protestere mot den gjennomgående korrupsjonen og bruddene på bygningsforskriftene som førte til at bygningen raste sammen, og forlangte rettsforfølgelse og straff for de ansvarlige offentlige embetsfunksjonærene.

Protester spredte seg til andre byer på tvers av landet, som raskt forvandlet seg til demonstrasjoner mot regjeringen. Myndighetene svarte med å stenge av tilgangen til internett, beordret butikker å stenge og utplassert antiopprørspoliti for å spre protestene, der de brukte tåregass, varselskudd, massepågripelser og intimideringer. Rasoulof skrev et åpent brev, signert av andre filmskapere og kunstnere, om «korrupsjon, tyveri, ineffektivitet og undertrykking» relatert til bygningskollapsen, og han oppfordret sikkerhetsstyrkene til å «legge ned deres våpen».

Panahi og Rasoulof ble tidligere arrestert i 2010 for «propaganda mot systemet», og for å ha kritisert regjeringen i deres filmer og under protester. Panahi ble dømt til seks års betinget fengselsstraff etter å ha sittet varetekstsfengslet i to måneder før rettssaken. De 12 siste årene var han underlagt reiseforbud og var utestengt fra å lage flere filmer, selv om hans påfølgende produksjoner, deriblant filmen Taxi fra 2015, søkte å unndra seg disse restriksjonene. Han sitter nå i Teherans notoriske Evin-fengsel.

Rasoulof ble i 2011 dømt til ei fenselsstraff på ett år. Bare måneder etter at hans film There Is No Evil, som beretter fire historier som berører personlige friheter og dødsstraffen i Iran, i 2020 vant prisen Gullbjørnen på Berlins internasjonale filmfestival, ble Rasoulof dømt til ett år i fengsel for tre filmer myndighetene hevdet var «propaganda mot systemet». Selv om han vant ankesaken han da anla fikk han forbud mot å lage film, og han ble forbudt å reise til utlandet.

** image 2; caption: Firouzeh Khosrovani

Panahis fengsling kommer to måneder etter at sikkerhetsstyrker arresterte de to internasjonalt anerkjente dokumentarfilmskaperne Firouzeh Khosrovani (regissør for Radiography of a Family, intervjuet av WSWS i 2021) og Mina Keshavarz, og den velkjente fotografen Reihane Taravati, og raidet hjemmene til minst 10 andre dokumentarfilmskapere og produsenter, der de beslagla deres mobiltelefoner, bærbare datamaskiner og harddisker. De tre kvinnene ble løslatt mot kausjon etter at deres familier innleverte eiendomsskjøter som garantier, selv om ingen av de tre formelt er siktet.

Dette tilslaget mot filmskapere kommer samtidig som Irans kleptokrati sitter på toppen av en sosial vulkan, med fattigdom som nå har steget til å omsvøpe 80 prosent av Irans befolkning på 85 millioner, og landets middelklasse har så godt som forsvunnet.

Irans økonomi har blitt ødelagt under innvirkningene av år med harde økonomiske sanksjoner pålagt av Washington. Etter at Trump-administrasjonen ensidig skrotet atomtraktaten stormaktene i 2015 inngikk med Iran (JPOC; Joint Comprehensive Plan of Action), med mål å demme opp for Teherans nukleærprogram, gjeninnførte Washington sanksjoner og stablet på med ytterligere tiltak rettet mot å undergrave Irans økonomi, deriblant olje- og gasseksporten og banksystemet, for å utøve det som Trump-administrasjonen kalte «maksimalt press» på landet.

Som resultat har Irans olje- og gasseksport stupt, som er en vesentlig inntektskilde for landet. Irans stadig mer beleirede regjering har respondert ved gradvis å rulle tilbake noen av sine forpliktelser inngått under atomtraktaten, blant annet ved å øke deres urananrikning opp til 60 prosent renhet, fortsatt et godt stykke unna våpenkvalitetsnivå som er 90 prosent, og noen ganger har de slått av IAEAs inspeksjonskameraer på landet anrikingsanlegg, som tiltak for å demonstrere deres avvisning av underkastelse for amerikansk press, og for å styrke deres forhandlingsposisjon i samtalene med Biden-administrasjonen om å gjenoppta JPOC-traktatbetingelsene.

Teheran hadde håpet at en fornyet avtale ville redde landets økonomi, spesielt da olje- og gassprisene steg etter den USA/NATO-provoserte krigen mot Russland i Ukraina. Men nå, der Washington prøver å sementere en antiIran-allianse som del av sine bredere forberedelser til krig med Russland og Kina – som Teheran har knyttet stadig tettere relasjoner til – er utsiktene til en slik avtale stadig mer usannsynlige.

USAs stadig strammere økonomiske blokade har forverret de iranske massenes fattigdom og strupet landets respons på Covid-19-pandemien, som ifølge offisielle tall har krevd mer enn 142 000 menneskeliv. Landets valuta, med den offisielle vekslingskursen 42 000 rial til en amerikansk dollar, handles nå i basarene for rundt 320 000 rial for en dollar, som betyr at Irans valuta nå er verdsatt til en tiendedel av den verdi den hadde da JCPOA-traktaten ble inngått i 2015 – som gjør det enormt dyrt å anskaffe eksternt produserte varer og tjenester, og hever kostnadene for de lokale.

Regjeringen har henfalt til å trykke penger for å kompensere for tap av oljeeksporten og andre inntekter og økonomiske aktiviteter, og for å hanskes med landets budsjettunderskudd. Den har droppet den offisielle valutakursen på 42 000 rial for prisfastsettelsen for matvarer og livsnødvendigheter til fordel for basarkursen, eller «markedstilnærmingen», som er åtte ganger høyere, og har med det sendt kostnadene for matvarer til himmels.

Irans offisielle inflasjonsrate har gått i været, der den månedlige inflasjonsraten i juni nådde 12 prosent, en økning på 50 prosent fra året før, uten tegn til å skulle avta. Matmangel og høye priser, tørken som har rammet hele regionen, den flere tiår-lange feilstyringen av vanningssystemet og landbruksproduksjonen, og den kroniske mangelen på elektrisitetsleveranser, som har ført til at noen fabrikker opererer på 50 prosents kapasitet og andre bare på 20 til 30 prosents kapasitet, har samlet sett gjort livsvilkårene for befolkningen uutholdelige.

De siste månedene har sett masseprotester mot regjeringen over hele landet, utløst av regjeringens kutt i subsidier og de nå verdiløse pensjonene. En vesentlig faktor for den tiltakende fattigdommen har vært de fem siste årenes ni-dobling av boligprisene, som har priset middelklassens unge ut av boligmarkedet. Mens det for 40 år siden kun var én av fem husstander som leide sin bolig, er tallet i dag én av tre. Antall familier som er leietakere er enda høyere i Teheran der husleiene bare i år har steget med 50 prosent, som betyr at opp mot 60 til 70 prosent av inntektene går til husleie, under betingelser der lønningene er lave, og ofte utbetales først måneder på etterskudd. 19 millioner mennesker er tvunget til å leve i det som kvalifiseres å være slumområder.

Irans styringselite, som av sine imperialistfiender ikke innvilges noe pusterom, har respondert på protestene med arrestasjoner, trusler, vold og undertrykking, der den bestreber seg på å bevare sin økonomiske rikdom og politiske makt. Familiene til fagforeningsledere og arbeidslivsaktivister som har vært fengslet siden mai, for å ha ledet eller deltatt i de nylige lærerprotestene til støtte for høyere lønninger, forteller at myndighetenes sikkerhetsagenter har truet dem om de skulle fortsetter å offentliggjøre informasjon om deres slektningers arrestasjoner og internering, samtidig som fengselsbesøk har blitt forbudt.