Om det er én begivenhet som avslører den tyske regjeringens propaganda om menneskerettigheter og klimapolitiske floskler, var det Petersberg Klima-dialogen. Stjernegjesten for det tyske utenriksdepartementets møte var ingen ringere enn Egypts diktator Abdel Fattah al-Sisi.

De tyske regjeringslederne – og da særlig de fra die Grünen (De Grønne) – refererer jevnlig til Russlands president Vladimir Putin som en «massemorder», og til Russland som en «terroriststat», for å berettige NATOs aggresjon mot det ressursrike landet. Dersom den karakteristikken har relevans for et internasjonalt statsoverhode, da er det for Slakteren i Kairo.

Al-Sisi, som kom til makten den 3. juli 2013 gjennom et kupp, med vestlig støtte, etter masseprotester mot den islamistiske presidenten Mohamed Mursi, leder et brutalt terrorregime. Hans styre ble innledet med et blodbad.

For nesten nøyaktig ni år siden, den 14. august 2013, stormet hær- og politienheter under hans kommando to protestleirer satt opp i den egyptiske hovedstaden av kuppmotstandere, der de drepte mer enn 1 000 personer, deriblant mange kvinner og barn. Human Rights Watch (HRW) kalte det en «massakre», den «verste begivenheten av illegalt massedrap i Egypts moderne historie».

Siden den gang har mange hundre demonstranter blitt drept av sikkerhetsstyrkene. Titusenvis av politiske fanger har forsvunnet i landets torturfangehull. Protester og streiker er forbudt ved lov. Uavhengige medier undertrykkes, og det gjelder også partier og organisasjoner kritiske til regimet.

Under al-Sisi anvendes også dødsstraffen med økende brutalitet. Minst 402 mennesker ble i 2017 dømt til døden, og i 2018 så mange som 717. Det anslås at mer enn 2 000 mennesker for tiden sitter i dødsceller i Egypt, i påvente av fullbyrdelsen av deres straff. Henrettelser – vanligvis ved henging – utføres brått og bolkevis. 2020 så en tredobling av antall henrettelser, offisielt 107 tilfeller.

Den tyske regjeringen er vel inneforstått med al-Sisis terror. Seinest i forrige måned ba Joe Stork, Human Rights Watch’ nestleder for Midtøsten og Nord-Afrika, Tyskland og andre EU-stater om å endre holdning til Egypt. «Menneskerettighetssituasjonen i Egypt er for tiden verre enn den har vært på flere tiår,» advarte han. «Enhver form for kritisk ytring setter en i fare for fengsling. Tortur er utbredt, spesielt av politiske fanger, men også av vanlige mennesker som ender opp hos politiet.»

Men blant den tyske regjeringens menneskerettighetshyklere framkaller ikke al-Sisis terror engang et skuldertrekk. Tvert imot, kansler Olaf Scholz (Det tyske sosialdemokratiske parti, SPD) og utenriksminister Annalena Baerbock (Die Grünen) rullet i Berlin ut den røde løperen for diktatoren, og overøste ham med lovprisninger. Scholz kritiserte ikke den katastrofale situasjonen for menneskerettighetne i Egypt med ett eneste ord, under deres felles pressekonferanse. Han tilbød diktatoren derimot en plattform.

Al-Sisi skrøyt av at han hadde snakket med «kansleren om de forskjellige utviklingene i Egypt hva angår menneskerettigheter,» og hevdet provoserende at han «også er av den oppfatning at mennesker har rett til å leve et verdig liv, og denne retten er staten forpliktet til å beskytte». Han sa at for dette formål er «det utviklet en nasjonal strategi for menneskerettigheter».

Scholz gjorde det klart med hans egne bemerkninger hvilke imperialistinteresser som står bak den morderiske alliansen med al-Sisi. På den ene siden dreier det seg om økonomiske og energipolitiske målsetninger. Scholz sa han var glad for at «Egypt har betrodd sitt største infrastrukturprosjekt for jernbaner til et tysk selskap.» Dette viser «hvor nære våre økonomiske relasjoner faktisk er,» sa han.

Ifølge Siemens er dette den største ordren i selskapets 175-årige historie. Selskapet rapporterte i slutten av mai at det hadde signert en kontrakt verdt € 8,1 milliarder, for byggingen av et 2 000 kilometer langt jernbanenett for høyhastighetstog. Selskapet skal levere Egypt 41 høyhastighetstog, 94 regionaltog og 41 godslokomotiver. I tillegg omfatter kontrakten også byggingen av åtte operasjons- og godsstasjoner, samt vedlikehold av infrastrukturen over 15 år.

Med gasskrisa utløst av tyske sanksjoner og krigsoffensiven mot Russland er det også økede appetitter for egyptisk energi. Scholz var tilfreds med «at vi har blitt enige om å samarbeide veldig tett, spesielt innen hydrogen,» sa han henrykt. Tyskland ville «importere en veldig stor del» av det hydrogen som trengs for «landets økonomiske og industrielle utvikling» fra andre land. Det faktum at Egypt gjør «ambisiøse» framskritt på dette området er «et godt tegn på våre gode relasjoner».

Berlin er ikke bare opptatt av hydrogen. Al-Sisi sa han hadde bekreftet overfor kansler Scholz at «Egypt er beredt for et partnerskap med Tyskland i energisektoren, enten ved eksport av naturgass til Tyskland, eller også innen områdene hydrogen, vindenergi og solenergi.» Han sa Egypt «legger stor vekt på partnerskap med Tyskland, og en åpen dialog».

Innenfor rammeverket av denne «dialogen» spiller al-Sisi rollen – som tidligere under tyrannen Hosni Mubarak, som ble styrtet av den egyptiske revolusjonen i 2011 – som imperialistmaktenes lokale guvernør for regionen. Det har vært «tradisjonelt nær koordinering … med hensyn til fredsprosessen i Midtøsten», forklarte Scholz på pressekonferansen. Egypt spiller «en enestående rolle i denne prosessen» og bidrar til «å stabilisere situasjonen på Gazastripa. Jeg vil også takke dem for det.»

Scholz berømmer med andre ord al-Sisi for å ha sperret av Gaza fra Egypts side, og støtter Israels krigspolitikk mot palestinerne.

Berlin har bevæpnet al-Sisis regime til tennene for å gjøre det mulig å undertrykke massene ikke bare i Egypt, men i hele regionen. Med en eksport for til sammen € 4,34 milliarder var Egypt i 2021 det desidert største mottakerlandet for tysk eksport av militærutstyr. Året før inntok Egypt også andreplassen på rangeringslista for tysk våpeneksport.

Framfor alt avslører den nære alliansen med al-Sisi die Grünens såkalte «verdidrevne utenrikspolitikk». Utenriksminister Baerbock førte i fjor en føderal valgkamp på vegne av die Grünen som fortsatt var basert på påstanden at utenrikspolitiske relasjoner og våpeneksport ikke skulle vurderes utelukkende på økonomiske premisser, men på grunnlag av situasjonen angående menneskerettigheter. På en av die Grünens valgplakater sto det til-og-med: «Ingen våpen og rustningsutstyr til krigssoner».

Uttalt av et parti som organiserte det første tyske krigsoppdraget siden andre verdenskrig, i Kosovo, som del av den føderale regjeringen i 1998, var slike uttalelser aldri verdt noe som helst. Likevel kan det ha overrasket noen yngre velgere å se den aggressiviteten die Grünen nå legger for dagen der de tar til orde for leveringen av mer og mer tunge våpensystemer til Ukraina, og dropper sin fraseologi om menneskerettigheter så snart anliggendet ikke lenger er Russland.

Det samme gjelder klimapolitikken. Til tross for den dødelige hetebølga i store deler av Europa og den forverrende klimakatastrofa over hele verden, kunngjorde Baerbock i hennes åpningstale til Petersberg Klima-dialogen ikke et eneste nytt tiltak i kampen mot klimaendringene. I stedet berømmet hun det intensive samarbeidet med hennes «egyptiske partnere» i forberedelsene til møtet, og berettiget å snu ryggen til egne begrensede klimamål med krigsoffensiven mot Russland.

Hun erklærte kynisk at hun hører «bekymringene fra dem som spør oss om hvorvidt de europeiske statene og også Tyskland nå ror tilbake på deres klimaforpliktelser, på grunn av Russland-krigen,» og la til: «Jeg sier ærlig og rett ut: Vi må treffe vanskelige beslutninger på kort sikt, som vi ikke liker, for å redusere vår avhengighet av russisk gass og olje. Vi må bringe inn kullkraftverk som reserve, for en kort tidsperiode.»

Den aggressiviteten som die Grünen tråkker på sine egne valgkampløfter med, der de fungerer som regjeringens største krigshissere og inngår pakter med de blodigste diktatorer, kommer rett ut fra de reaksjonære klasseinteressene til de sosiale sjiktene de taler for. Jo mer direkte de øvre middelklassenes rikdommer er knyttet til å drive aggressiv krigs- og stormaktspolitikk, jo mer frykter de arbeiderklassens voksende motstand.

Under en paneldiskusjon arrangert i forrige uke av nyhetsagenturet Redaktionsnetzwerk Deutschland advarte Baerbock om faren for «folkelige opprør» i Tyskland. På spørsmål om hvorfor Tyskland hadde forlangt at Canada skulle levere ei renovert gassturbin til Nord Stream 1-rørledningen som forsyner Europa med russisk gass, svarte hun: «Dersom vi ikke får levert gassturbina, da får vi ikke mer gass. Da kan vi som Tyskland ikke besørge noen støtte til Ukraina i det hele tatt, fordi vi vil bli fullt belagt med interne folkelige opprør.»

Mot dette bakteppet må al-Sisis mottakelse i Berlin også forstås som en advarsel. Styringsklassen i Tyskland ville ty til de samme brutale metodene som det egyptiske militærdiktaturet for å undertrykke massemotstanden mot dens forhatte krigspolitikk, dens sosiale angrep og det å la koronaviruset få fritt løp.