Den europeiske union (EU) har forpliktet sine medlemstater til å redusere deres forbruk av naturgass med 15 prosent, fra neste måned og fram til mars neste år. De 27 EU-medlemslandenes energiministre vedtok tirsdag EU-kommisjonens forslag.

Måten kuttene gjennomføres på er opp til de enkelte medlemsstatene og de målsatte innsparingene er frivillige. Men om det oppstår en akutt nødssituasjon kan obligatoriske innsparingsmål også vedtas såframt minst 15 medlemsland, som representerer 65 prosent av EUs befolkning, sier seg enige. EU-kommisjonen ønsket opprinnelig å forbeholde seg retten til å erklære en energinødssituasjon, men fikk ikke pålagt den posisjonen.

Sparebeslutningen selges inn som en «solidaritetshandling» fordi alle landene, uavhengig av hvor mye de rammes av mulige svikt i forsyninger og leveranser, må foreta de samme innsparingene. Reduksjonen av etterspørsel på tvers av hele EU er et uttrykk for «solidaritetsprinsippet nedfelt i EU-traktaten», heder EU-kommisjonens tekst.

Det er faktisk et krigstiltak pålagt av EU-kommisjonen og den tyske regjeringen, og det med rå makt. Målsettingen er å gjøre Europa i stand til å fortsette stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina i måneder og år, fram til Russlands militære nederlag.

Brussel og Berlin frykter at motstand mot energiknapphet, inflasjon og uhyrlige opprustingskostnader kan føre til befolkningenes motstand, og at sosialt press på regjeringer vil kunne sette EUs samhold i fare. Derfor anvendes EU-apparatets konsentrerte makt til å presse gjennom innstrammingene, og få brakt alle medlemmer inn på rekke.

Krigen mot Russland, drevet av USA og de europeiske maktene med våpen for milliarder av dollar, krever, som enhver krig, enhet, disiplin, materielle oppofrelser og undertrykkingen av enhver intern opposisjon. Den massive energikrisa, som har fått prisene for gass og bensin til å eksplodere og nå truer å føre til en massiv energimanko kommende vinter, er et direkte resultat av krigen i Ukraina.

Idriftsettelsen av den ferdigstilte Nord Stream 2-gassrørledningen, som med en årlig kapasitet på 55 milliarder kubikkmeter kunne dekke 15 prosent av den totale europeiske etterspørselen, ble permanent kansellert allerede før det reaksjonære russiske angrepet på Ukraina. Andre rørledninger, som i mange tiår har levert russisk gass til EU gjennom Ukraina eller Hviterussland, sluttet på grunn av krigen å operere.

Nord Stream 1, med samme kapasitet som Nord Stream 2, leverer i dag gass med 40 prosent av sin tilgjengelige kapasitet, og fra torsdag kun med 20 prosent. Moskva har begrunnet forsyningsreduksjonen med nødvendig turbinvedlikehold, der noe av dette vedlikeholdet ble offer for vestlige sanksjoner, og de har benektet en intensjon om helt å stoppe leveransen.

EU har avvist dette som en unnskyldning, og har beskyldt Russland for bevisst å prøve å «anvende gass som et politisk våpen». Tysklands økonomiminister Robert Habeck beskyldte Russlands president Vladimir Putin for å spille et «perfid spill»: Han prøver å svekke den store støtten til Ukraina, og få drevet ei kile inn i det tyske samfunnet.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj, som alltid har vært en pålitelig supporter for vestlig propaganda, beskyldte også Moskva for å «terrorisere» Vesten ved å redusere leveransene gjennom Nord Stream 1, og med det oppildne til en «åpen gasskrig mot det forente Europa».

Disse beskyldningene er absurde. De minner om innbruddstyven som roper «Stopp tyven!» for å villede politiet. I realiteten er det EU som forfølger det uttalte målet å drive Russland til ruin gjennom økonomiske sanksjoner. Ifølge det offisielle vedtaket ønsker ikke EU lenger å importere fossilt brensel fra Russland, med opphør seinest innen 2027. Den militaristiske tonen i beskyldningene bekrefter at EU ikke er opptatt av energisikkerhet, men av instrumentaliseringen av energipolitikken til et krigsvåpen.

EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen brukte alt av hennes autoritet for å få forpliktet alle EU-medlemslandene til å redusere deres gassforbruk. Von der Leyen, en politiker fra Den kristelig-demokratiske union (CDU), spilte allerede som tysk forsvarsminister en ledende rolle i å gjenopplive tysk militarisme. Regjeringen von der Leyen satt i støttet i 2014 det høyreorienterte kuppet i Kiev, som la kimen til dagens krig.

Von der Leyens spareplan for naturgassforbruk er basert på den kontroversielle Artikkel 122 i Traktaten om Den europeiske union, som tillater EU i nødssituasjoner å intervenere dypere enn vanlig inn i medlemslandenes nasjonale suverenitet.

Unionen påkalte denne artikkelen allerede under eurokrisa, da EU bisto bankene med milliarder, og samtidig tvang land som Hellas, Portugal og Spania til brutale sosiale nedskjæringer. Og tilsvarende, etter utbruddet av koronaviruspandemien, da EU igjen tilgjengeliggjorde hundrevis av milliarder for et «gjenoppbyggingsfond», som igjen forfordelte banker og storselskaper.

Von der Leyen ble imidlertid denne gangen møtt med betydelig motstand. Land i sør, som nå dekker deres etterspørsel etter gass fra Nord-Afrika, var motvillige til å gå med på et program som først og fremst er til fordel for Tyskland, som er spesielt avhengig av russisk gassforsyning.

Spanias miljøminister, Teresa Ribera, avviste først planen fullt og helt. Hennes land ville ikke gjøre noen «uforholdsmessige oppofrelser». Ingen spansk familie trengte å frykte kutt i gassforsyningen til vinteren, sa hun, og forklarte at det var fordi Spania har gjort sine lekser, og ikke levd over evne.

Den spanske regjeringen støtter stedfortrederkrigen mot Russland, vel så mye som den tyske regjeringen. Men den arrogansen den tyske regjeringen la for dagen overfor de gjeldstyngede landene under eurokrisa, der den tvang dem til å foreta drastiske innstramminger, den er ikke glemt.

Diplomater fra de 27 EU-landene forhandlet mandag til langt på natt, inntil de endelig kom fram til en flertallsavtale, takket være tallrike spesialanordninger. For eksempel er flere land – Kypros, Malta og Irland – som ikke er tilkoblet andre medlemslands gassnettverk, ekskludert fra innsparingsmålene.

Til slutt var det bare Ungarn som stemte imot beslutningen om å redusere deres gassforbruk. Viktor Orbáns regjering, som opprettholder gode relasjoner til Russlands president Putin, avviser nå også økonomiske sanksjoner mot Russland.

Men sentrifugaltendensene innen EU er enorme. I Italia har Mario Draghis «nasjonal enhets»-regjering brutt sammen over spørsmålet om krig. Mens Draghi uforbeholdent har støttet NATOs krigskurs, nektet Silvio Berlusconis høyreorienterte parti Forza Italia sammen med det høyreorienterte partiet Lega å levere våpen til Ukraina. Hvilken posisjon den nye regjeringen vil innta, etter valget i slutten av september, er uklart.

Det som sveiser styringsklassen i Europa sammen er frykten for opprør fra arbeiderklassen. Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock erklærte nylig at dersom det ikke kom mer gass fra Russland, «da kan vi som Tyskland ikke lenger besørge noen støtte til Ukraina i det hele tatt, fordi vi da vil være belagt med folkelige opprør».

Winfried Kretschmann, ministerpresident i Bundesland Baden-Württemberg, og som Baerbock også medlem av Die Grünen, advarte også mot en samfunnssplittelse, og kommenterte: «Dersom vi går hodestups inn i en gassnødssituasjon, da vil sentrifugalkreftene bli store, større enn hva de var med koronaviruset.»

Eskaleringen av krigen i Ukraina tjener ikke minst til å rette disse interne spenningene utad – om det så skulle føre til en tredje, nukleær verdenskrig.