Sri Lankas arbeidende befolkning står overfor uutholdelige livsbetingelser, med en voldsom inflasjon og knapphet på livsnødvendigheter, deriblant matvarer, drivstoff og medisiner. Forrige måned steg den generelle inflasjonen til 60 prosent, og matvareinflasjonen til 90 prosent. Til tross for et sydende raseri blant arbeidere og de fattige over de fortsatte angrepene på deres demokratiske og sosiale rettigheter, blir deres kamper undertrykt av fagforeningene.

Fagforeningene forsvarer så langt fra arbeiderklassen, men lover derimot deres støtte til president Ranil Wickremesinghe og hans regjering, selv om den forbereder seg på å slippe løs det brutale innstramningsprogrammet som forlanges av Det internasjonale pengefondet (IMF). Fagforeningene for helsevesenets ansatte og de for plantasjearbeiderne er prominente blant fagforeningene som direkte støtter Wickremesinghe.

I et ekstraordinært trekk har Saman Rathnapriya, leder for fagforeningen Government Nursing Officers’ Association (GNOA), blitt direkte integrert inn i statsapparatet. Den 2. august utnevnte Wickremesinghe ham til den nyopprettede stillingen som Generaldirektør for fagforeninger. Han er samtidig en leder i fagforbundet Federation of Health Professionals (FHP), ei gruppering av fagforeninger innen helsesektoren.

FHP-presidenten Ravi Kumudesh – Rathnapriyas nære samspiller – møtte sist lørdag morgen Wickremesinghe, og lovet da å blokkere for helsearbeidernes kamper.

«Selv de gruppene som er totalt i opposisjon til deg mener at midt i denne typen krise har du muligheten til å spille en rolle,» erklærte Kumudesh, og la til: «Vi har ikke råd til å ta opp kamp så ofte. Dette er en tid der vi alle må finne sammen, og ofre og bygge landet. Bare du kan få den endringen til å skje. Vi er ikke dine fiender eller motstandere.»

Etter å ha gjort knefall for Wickremesinghe dro Kumudesh samme dag til et offentlig politisk stevne i Nugegoda, i utkanten av Colombo, arrangert av Trade Union Coordinating Committee (TUCC), pseudo-venstre-partiet Frontline Socialist Party (FSP) og antiregjeringsdemonstranter. Kumudesh har en posisjon som medinnkaller [‘co-convener’] i TUCC.

Kumudesh uttalte demagogisk på det politiske stevnet: «Ingen av ‘kampens’ forventninger [dvs. antiregjeringsprotestenes] har til nå blitt oppfylt.» Deretter tordnet han: «Denne kampen vil ikke ta slutt med mindre seieren oppnås.»

Rathnapriyas og Kumudesh’ handlinger er en billedlig avsløring av fagforeningenes rolle. Samtidig som de avgir tomme erklæringer om at de vil «kjempe helt til siste slutt», lover de Wickremesinghe å sabotere denne kampen. De holder arbeiderne fast innspent i tvangstrøya til kapitalistklassen og dens politiske tjenere.

Helsetjenestearbeidere har siden slutten av 2020 stått i fronten for protester og streiker. Da Covid-19-pandemien rammet ble fagforeningene tvunget til å kalle til arbeidslivskamp på grunn av et stort raseri blant helsevesenets ansatte over mangelen på sikkerhetstiltak og medisiner, utilstrekkelige fasiliteter for pasienter, økte arbeidsmengder og stagnerende lønninger og godtgjørelser.

Fagforeningene stengte ned alle aksjoner etter diskusjoner med helsemyndighetene og statsråder uten å ha oppnådd noen av arbeidernes forlangender. Både Rathnapriya og Kumudesh erklærte seinere offentlig at fagforeningene bare kalte streikene og protestene for å «håndtere» arbeidernes raseri.

Nå, midt i kapitaliststyrets uforlignelige krise, blir fagforeningene trukket enda tettere inn i regjeringens planer om å undertrykke den arbeidende befolkningens motstand mot agendaen for innstramminger regjeringen må påtvinge dem.

Wickremesinghe, en mangeårig håndhever av IMF-forlangender, er seg meget bevisst at tidligere president Gotabhaya Rajapakse ble tvunget til å flykte fra landet i kjølvannet av én-dags generalstreikene holdt i april og mai, som involverte millioner, etterfulgt av masseprotestene mot regjeringen i juni.

Rathnapriya uttalte seg til avisa Aruna etter å ha påtatt seg sine oppgaver som Generaldirektør for fagforeninger, der han la ut om hans planer for å forsikre at regjeringen ikke ville bli veltet av arbeiderklassen og landsbygdas masser.

Rathnapriya forherliget hans nye politiske sjef, og sa at da Wickremesinghe først ble utnevnt til statsminister i mai, før han ble president, trodde mange, ham selv medregnet, at Wickremesinghe var personen for å «rekonstruere landets krasjede økonomi».

Rathnapriya forklarte hvordan han hadde bestrebet seg for å tøyle inn arbeiderklassen. «Den gangen fortalte jeg fagforeningene at de ikke måtte sette fram upassende slagord. Nå er han [Wickremesinghe] president. Vi må gi ham støtte, i god tro på at han kan gjøre denne jobben.»

«Når det er ei alvorlig økonomisk krise i landet er det ikke praktisk å bytte ut regjeringen måned etter måned, uten å få løst problemene.» Rathnapriya insisterte på at arbeidende mennesker måtte «gi litt tid» til Wickremesinghe.

Kumudesh og Rathnapriya var begge co-conveners for TUCC, som med andre fagforeninger og organisasjoner kalte for én-dagsgeneralstreikene den 28. april og den 6. mai. Millioner av arbeidere deltok. Også de fattige på landsbygda og i byene samlet seg rundt disse streikene.

Fagforeningene begrenset imidlertid bevisst disse streikene til én-dagshandlinger og underordnet dem politisk til forlangendet fra de borgerlige opposisjonspartiene – Samagi Jana Balavegaya (SJB) og Janatha Vimukthi Peramuna (JVP) – om en interimsregjering, med andre ord, en annen kapitalistregjering.

Fagforeningene, i likhet med resten av det politiske etablissementet i Colombo, ble livredde av den arbeidende befolkningens massive mønstring og trusselen det utgjorde mot kapitaliststyre.

Wickremesinghe gikk etter å ha blitt innsatt som president umiddelbart til verks med å få undertrykt antiregjeringsopposisjon. Han påla unntakstilstand, utvidet rekkevidden av loven om essensielle offentlige tjenester, Essential Public Services, til å gjelde alle arbeidslivsaksjoner i sentrale sektorer av samfunnslivet, og slapp løs et politi-militær-angrep mot antiregjeringsdemonstrantene som hadde slått leir i Galle Face Green i det sentrale Colombo. Dusinvis av protestledere har blitt arrestert.

Fagforeningenes undertrykking av arbeiderklassens opposisjon åpnet døra for denne politistat-represjonen. Det er verdt å merke seg at helsevesenet er en av sektorene som ble underlagt streikeforbud i henhold til loven om essensielt viktige offentlige tjenester. Helsevesenets arbeidere risikerer bøter og fengselsstraff for ikke å møte opp på jobb. Rathnapriya, Kumudesh og helsetjenestearbeidernes fagforeninger har ikke gått til noen aksjon for å motsette seg dette drakoniske tiltaket.

Wickremesinghe bestreber seg nå for å samle hele det politiske etablissementet i Colombo, for å gjennomføre IMFs innstrammingsprogram. Dette vil inkludere vidtrekkende privatiseringer av statseide virksomheter, slettingen av hundretusenvis av offentlige arbeidsplasser, slutt på statlige subsidier til utdanning og helse, og økt beskatning av dem som har minst råd til det.

Wickremesinghe søker støtte fra fagforeningene, og i tilfellene Rathnapriya og Kumudesh er de allerede om bord. Kumudesh sa til WSWS i et tidligere intervju at han «personlig» støttet det å gå til IMF for nødsfinansmidler, selv om han visste om de harde betingelsene som ville være knyttet til dem. Rathnapriya er et tidligere parlamentsmedlem for Wickremesinghes høyreorienterte United National Party (UNP), som alltid har støttet og implementert IMFs forlangender.

Fagforeningene i plantasjesektoren, deriblant Ceylon Workers Congress, National Union of Workers and Democratic Workers Front og Up-Country Peoples Front, har alle sagt seg enige om å ta del i Wickremesinghes all-parti-regjering. Alle støtter de IMFs innstrammingstiltak.

Plantasjefagforeningene, som også fungerer som politiske partier, har en lang og begredelig historikk for å støtte den ene eller den andre kapitalistregjeringen i Colombo, og besørges for det komfortable og lukrative ministerposter. Samtidig som deres ledere tjener i regjeringen, fungerer fagforeningene som industripoliti for plantasjeselskapene, ved å sabotere arbeidernes kamper for høyere lønninger og anstendige arbeidsvilkår og sosiale betingelser.

Arbeidere må trekke de nødvendige politiske lærdommene for å forberede seg på de uunngåelige kampene som vil bryte ut til forsvar av arbeidsplasser, lønninger, pensjoner, folkehelsen og den offentlige utdanningen, så vel som grunnleggende demokratiske rettigheter.

Socialist Equality Party (SEP) oppfordrer arbeidere til å ta saken i deres egne hender for å forsvare deres rettigheter. Bygg aksjonskomitéer, uavhengige av fagforeningene og alle kapitalistpartiene, på alle arbeidsplasser, på hver en plantasje og i alle nabolag.

I denne kampen må arbeidere henvende seg til landsbygdas masser, som står overfor lignende angrep. SEP oppfordrer rurale slitere til å bygge deres egne uavhengige aksjonskomitéer, i landets småbyer og landsbyer.

I opposisjon til enhver imterim- eller all-parti kapitalistregjering, har SEP initiert en kampanje for en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdmassene, basert på delegater demokratisk valgt av aksjonskomitéene. En slik kongress kan fremme kampen for politikk langs sosialistiske retningslinjer for å imøtekomme massenes presserende behov, og en kamp for en arbeidernes og bøndenes regjering for å implementere dem.