Tusenvis av arbeidere, ungdommer og studenter demonstrerte på tirsdag i større byer og provinsbyer over hele Sri Lanka, for å gi uttrykk for deres harme over den pågående politiundertrykkingen av demonstranter som har protestert mot regjeringen.

Tirsdagens demonstrasjoner ble kalt av to fagforbundsfronter – Trade Union Coordinating Center (TUCC) og Trade Unions and Mass Organizations Movement (TUMO) – og av United People’s Movement, en aksjon de ble tvunget til å mønstre som respons på den utbredte harmen over arrestasjonene av dusinvis av demonstranter.

Tidlig i april begynte titusenvis av demonstranter, som førte en kampanje mot regjeringen, å okkupere området Galle Face Green i det sentrale Colombo, med krav om at president Gotabhaya Rajapakse og hans regjering måtte avsettes, og for en slutt på de eskalerende prisene og knappheten på livsnødvendigheter. De okkuperte seinere det nærliggende presidentsekretariatet.

Millioner av arbeidere streiket over hele landet, først den 28. april, så 6. mai og igjen 10. og 11. mai. Dette ble etterfulgt den 9. juli av den største protestdemonstrasjonen i Sri Lankas historie, som så demonstranter ta seg inn i og okkupere presidentpalasset, og med det tvang president Rajapakse til å flykte fra landet og si fra seg presidentskapet. Demonstranter okkuperte seinere statsministerens offisielle residens og hans kontorer.

Etter først å ha blitt utnevnt til fungerende president, og deretter offisielt innsverget som president, innførte Wickremesinghe drakoniske tiltak begrunnet av hans erklærte unntakstilstand, og han fordømte antiregjeringsdemonstranter som «fascister» og «terrorister», og utløste ei landsomfattende politiheksejakt. En fellesoperasjon av politi- og militær-tropper den 22. juli kastet brutalt ut demonstrantene som okkuperte presidentsekretariatet, og fordrev dem fra omgivelsene, arresterte ni personer og skadet dusinvis.

Demonstrasjonene nå tirsdag ble avholdt i Colombo, Maharagama og Homagama, så vel som på mer fjerntliggende steder, deriblant Anuradhapura, Mahiyanganaya, Welimada, Ampara, Badulla, Galle, Balangoda, Hambantota, Hatton, Kurunegala, Kantale, Puttalam, Ambalangoda, Meerigama og Kegalle.

Demonstranter bar bannere og plakater som erklærte: «Stopp Ranil-Rajapakse-regjeringens represjon», «Løslat alle arresterte demonstranter», «All-parti-regjering er ei felle – still opp for folkets makt», og «Oppløs parlamentet, gi plass for folks stemme.»

TUMO-tilhengere demonstrerte utenfor jernbanestasjonen Fort Railway Station i Colombo, mens rundt tusen studenter fra Kelaniya University, beliggende i utkanten av Colombo, samlet seg utenfor universitetet i protest mot regjeringens represjon. TUCC mobiliserte rundt tusen arbeidere og supportere til ei samling ved Viharamahadevi-parken i sentrum av Colombo, før de deretter marsjerte til Independence Square hvor det ble holdt et politisk stevne med taler.

Selv om arbeidere og ungdom sluttet seg til disse protestene, organiserte de to fagforbundssentrene arrangementene for å avlede masseraseriet. I frykte for å mobilisere arbeidere mot represjonen og til forsvar for demokratiske rettigheter, begrenset fagforeningsbyråkratene aksjonen til en symbolsk eksersis og kom ikke med noen oppfordring til arbeidere om å streike og ta del i protestene.

TUCC er dominert av fagforeningene tilknyttet partiet Janatha Vimukthi Peramuna (JVP), som bestreber seg for å få underordnet protestbevegelsen partiets egen kampanje for en interimsregjering sammensatt av de diskrediterte parlamentariske partiene, og for et generalvalg.

En prominent partner av TUCC er helsevesen-fagforbundet Federation of Health Professionals (FHP), som ledes av Ravi Kumudesh. Han møtte sist lørdag Wickremesinghe, der han lovet sin støtte og ga uttrykk for motstand mot enhver fortsettelse av kampene mot regjeringen.

TUCC-ledere, sammen med forskjellige «sivilsamfunns»-grupper, deriblant buddhistmunker, utstedte på Independence Square et såkalt «borger-dekret». Dette inkluderte appeller til Wickremesinghe-regjeringen om å stanse statens represjon, løslatelse av arresterte demonstranter, oppheving av alle tiltak i henhold til lovene om unntakstilstand og forebygging av terrorisme, og innføringen av svært begrensede velferdstiltak. Dekretet forlangte også en ny konstitusjon, som skulle begrense det utøvende presidentskapets fullmakter, og en kortlivet interimsregjering, etterfulgt av et parlamentsvalg.

Både TUCCs og TUMOs kampanjer er innrettet på å så illusjoner i det diskrediterte parlamentet og kapitalistsystemet, og å få knyttet arbeiderklassen og de undertrykte massene til de eksisterende borgerlige partiene.

TUMO, som støttes av Frontline Socialist Party (FSP), demonstrerte foran jernbanestasjonen Fort Railway Station. Fagforbundslederne fordømte demagogisk Wickremesinghe-regimet, og erklærte at de var beredt til å jage det ut, som med Rajapakse. Men i likhet med TUCC-protesten ropte de slagord som forlangte en interimsregjering og et generalvalg, samtidig som de kom med en fåfengt appell til Wickremesinghe om å stoppe undertrykkingen.

Begge fagforeningsalliansene er fiendtlige til den uavhengige mobiliseringen av arbeiderklassens industrielle og politiske styrke, for å forsvare dens demokratiske og sosiale rettigheter.

Da millioner av arbeidere 8. april og 6. mai gikk ut i streik, og samlet landsdekkende støtte fra landsbygdas undertrykte masser, omdirigerte fagforeningene denne streikebevegelsen til oppfordringer om en interimsregjering, og et nyvalg.

Ved å blokkere for en landsomfattende politisk og industriell kamp mot regjeringen, og det kapitalistiske profittsystemet, banet fagforeningene vei for den nåværende og pågående politirepresjonen.

Wickremesinghes fordømmelser av antiregjeringsdemonstranter som «fascister» og «terrorister», og arrestasjonene av demonstranter, er ikke isolerte handlinger, men bare forberedelser til langt bredere angrep på befolkningens demokratiske rettigheter.

Den politi-militære represjonen, og de andre drakoniske tiltakene, som unntakstilstanden, utvidelse av loven om essensielle offentlige tjenester, og mobiliseringen av militæret i alle distrikter, fortsetter på tvers av hele øya.

Wickremesinghe-administrasjonen, som står overfor ei alvorlig økonomisk krise, forsterket av Covid-19-pandemien og USA-NATO-stedfortrederkrigen mot Russland, er fast bestemt på å implementere alle forlangender fra Det internasjonale pengefondet (IMF), og på å undertrykke arbeiderklassens uunngåelige motstand mot disse angrepene.

Regjeringen økte tirsdag strømprisene med over 75 prosent og planlegger å heve vannavgiftene tilsvarende seinere denne uka. Den har også utnevnt en komité for å omstrukturere elektrisitetsvesenet Ceylon Electricity Board. Komitéens agenda inkluderer privatisering av alle statseide virksomheter, slettingen av hundretusenvis av offentlige arbeidsplasser, nedskjæring av subsidier og en høyere beskatning. Wickremesinghe presser på for en all-parti-regjering med fagforeningsstøtte, for å slippe løs disse brutale angrepene.

Som Socialist Equality Party (SEP) gjentatte ganger har forklart kan ikke styringsklassen og dens regjering gjennomføre disse angrepene med fredlige virkemidler, og den forbereder seg nå på å intensivere sine represive tiltak.

SEP intervenerte i tirsdagens protester på grunnlag av et sosialistisk og internasjonalistisk perspektiv. SEP-medlemmer og støttespillere distribuerte hundrevis av kopier av to sentrale uttalelsene: «Avvis all-parti-regimet! Nei til IMF-innsparinger! Slåss for å bygge en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdmassene!» og «For en Demokratisk og Sosialistisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdmassene på Sri Lanka!»

Én demonstrant ved TUCC-marsjen sa: «Jeg måtte stenge ned det lille selskapet mitt på grunn av krisa. Levekostnadene skyter i været, og regjeringen trapper opp undertrykkingen. Jeg er enig med dere i at en all-parti-regjering vil bli opprettet bare for å pålegge IMF-betingelsene. Vi trenger et alternativ.»

To skoleelever som så på demonstrasjonen ga uttrykk for deres bekymringer, og forklarte vanskelighetene de møter på grunn av den regelrette kollapsen av det offentlige utdanningsvesenet.

«Vi tar nå for andre gang Advance Level-eksamen [opptaksprøven til høyskole og universitet], men vi får ikke penger til hjemmeundervisning, som vi fikk tidligere. Alle kostnadene har økt voldsomt. Strømbruddene er også et problem,» sa de.

En ansatt i skolevesenet fra Hatton Education Zonal, sa: «Ranil Wickremesinghe-regjeringen iverksetter allerede innstrammingstiltak. Den har allerede begynt å fjerne våre rettigheter og godtgjørelser, og andre ting kuttes også. Den vil også gå videre med IMFs forlangender om privatisering.