Tirsdagens kjennelse mot jernbanearbeiderne truffet av det presidentoppnevnte Nødssituasjonsstyret, Presidential Emergency Board (PEB), er en krigserklæring fra Biden-administrasjonen mot arbeiderklassen.

Jernbanearbeidere har vært uten arbeidskontrakt i nesten tre år. Det hvite hus-oppnevnte nødssituasjonsstyret anbefalte en ny avtale som ville holde lønningene under inflasjonsnivået, fjerne et tak på individuelle bidrag til helsetjenester, og opprettholde ledelsens ensidige kontroll over oppmøtereglementet.

Kjennelsen har ført til en rasende respons fra jernbanearbeidere, som har blitt presset til randen av brutale arbeidstidsplaner og lønnsstagnasjon. Uutholdelige arbeidsvilkår har siden 2019 drevet rundt 20 prosent av arbeidsstyrken ut av Klasse I-jernbanene, dvs. frakttransporten, kuttet utgifter og drevet opp profittmarginene for jernbaneoperatørene, allerede landets mest profitable bransje.

Arbeidere responderte på ledelsens provoserende uttalelse til PEB om at arbeidere «ikke har noe krav på delingen av [profitter]», fordi rekordprofittene ikke kommer fra arbeidskraften, med den helt relevante kommentaren: Derfor kan ikke ledelsen ha noen innvendinger mot arbeidere som streiker for å forsvare sine interesser, siden selskapsprofitter, ifølge deres latterlige teori, ville fortsette ubehindret.

Kjennelsen er en konkret lærdom om statens klassekarakter, og ditto for Det demokratiske partiet og bak dem, pro-selskap-fagforeningene.

Jernbanefagforeningene aksjonerte i flere måneder for utnevnelsen av et nødssituasjonsstyre (PEB), og hevdet overfor arbeiderne at Biden ville intervenere som en nøytral voldgiftsdommer for å løse tvisten, og at «nasjonale interesser» sågar kunne tvinge ham til å beslutte i arbeidernes favør. I stedet tok Bidens PEB side for operatørselskapene på praktisk talt alle punkter.

Fagforeningene opprettholdt en skyldig taushet om PEB-rapporten i nesten to dager. SMART-TD utstedte torsdag ettermiddag endelig en uærlig uttalelse, som proklamerte deres «skuffelse» over PEB, og hevdet at fagforeningen «delte» arbeidernes «frustrasjon». Dette er absurd. Uansett hva deres løgnaktige påstander til arbeiderne er så kan ikke fagforeningslederne være overrasket over resultatet, fordi det nåværende PEB ikke har handlet annerledes enn noen andre tidligere. Faktisk er nåværende styreleder den samme som intervenerte i den nasjonale jernbanekontrakten i 2011, da fagforeningene også poserte med deres angivelige «skuffelse».

Samtidig gjentok uttalelsen fra SMART-TD operatørledelsens løgnaktige talepunkter om at lønnsøkningen på 22 prosent over fem år, omtrent halvparten av dagens inflasjon, er den største økningen på flere tiår. Målet med denne uttalelsen er å skjerme fagforeningslederne for ansvar mens fagforening jobber for å banke gjennom et utsalg i tråd med PEBs forslag.

For nesten to århundrer siden, definerte Karl Marx og Friedrich Engels, i Det kommunistiske manifestet, staten, ikke som et nøytralt organ som står over samfunnet, men som et politisk instrument for klasseherredømme, «en komité for å styre hele borgerskapets felles anliggender». Tirsdagens PEB-kjennelse besørger et nytt bevis for at få «administrerende komitéer» i verden er så hensynsløs i forfølgelsen av selskapsoligarkiets interesser som den som sitter i Washington, D.C.

Presidentens fullmakt til å utnevne et PEB er gitt under loven om arbeid på jernbanene, Railway Labor Act (RLA), som effektivt sett forbyr streik på jernbanene ved å kvele arbeidere med uendelige rettspåbud, obligatorisk mekling og «avkjølingsperioder». Loven ble vedtatt i 1926, og 17 påfølgende administrasjoner gjennom 96 år, ledet av både Demokrater og Republikanere, har beholdt den intakt og har med regelmessighet anvendt dens bestemmelser mot jernbanearbeidere.

Loven var selv en direkte respons på de kraftfulle jernbanestreikene som fant sted i det halve århundret forut for at den ble vedtatt. Kongressen var ikke bare opptatt av å begrense og undertrykke jernbanearbeidernes enorme økonomiske makt, men i tiåret etter Den russiske revolusjonen av å undertrykke et senter for arbeiderradikalisering i USA.

Mange av de tidligere streikene, deriblant Den store jernbanestreiken i 1877 og Pullman-streiken i 1894, ble ledet av sosialister. Eugene Debs, jernbanearbeider og streikeleder for Pullman-streiken, hadde sitt første møte med Marx’ skrifter da han satt fengslet etter regjeringens undertrykking av streiken; og han gikk hen til å bli den mest populære sosialisttaleren og politiske lederen i hans tid.

PEB-kjennelsen er intimt forbundet med amerikansk imperialismes hensynsløse militærprovokasjoner mot Russland og Kina. Massive eksplosjoner rystet det russisk-hevede territoriet Krim samme uke som PEB-rapporten ble utgitt, eksplosjoner som var produkt av ukrainske operasjoner som utvilsomt involverte betydelig teknisk bistand fra USA.

Dagen etter PEB-kjennelsen kunngjorde Washington at de åpner handelsforhandlinger med Taiwan, som Kina anser som en renegatprovins, og Beijing har sagt landet går til krig for å forhindre proklameringen av en formell uavhengighet. I en desperat bestrebelse for å understøtte sitt verdenshegemoni mot sine rivaler, stormer den amerikanske styringsklassen hensynsløst i retning av en tredje verdenskrig.

Ingen imperialistmakt kan føre krig i utlandet uten også å føre krig mot arbeiderklassen hjemme. I forkant av enhver større krig i moderne historie har krigsplanleggernes førsteprioritet alltid vært å sikre «hjemmefronten», med blokkering av streiker og håndheving av arbeidsdisiplin.

For dette stiller fagforeningsapparatet opp, der det basert på klassekompromiss kollaborerer med «sin egen» styringsklasse under fyndordet «nasjonal enhet». Som Leo Trotskij en gang observerte: «I tider med krig eller revolusjon, når borgerskapet blir kastet ut i eksepsjonelle vanskeligheter, da blir fagforeningsledere vanligvis borgerlige statsråder.»

Biden lovet allerede før han ble valgt å bli den «mest pro-fagforeningspresidenten i amerikansk historie». Han snakket alltid til to forskjellige publikum. På den ene siden ønsket han å få arbeidere til å tro hans administrasjon ville bli lydhør for deres interesser. Dette hvilte på den falske forutsetningen at fagforeningsapparatet, kontrollert av velbeslåtte byråkratier som sitter på aktiva for titalls milliarder dollar, og fungerer som lite annet enn et arbeidslivspoliti, angivelig representerer arbeidernes interesser, om enn på en begrenset måte. Mens for fagforeningsbyråkratiet var dette et signal om at Biden ønsket å slutte rekker med dem for å undertrykke det som har blitt, etter to år med sosial katastrofe utløst av pandemien og dens politiske konsekvenser, den eksplosive veksten av sosial opposisjon.

Biden fører bevisst en politikk for korporatisme, det vil si, integreringen av fagforeningsapparatet inn i ledelsen og i staten. I den ene kritisk viktige bransjen etter den andre, fra havneanleggene på vestkysten til oljeraffineriindustrien og til jernbanene, jobber Biden med fagforeningsbyråkratiet for å blokkere streiker, tvinge arbeidere til å jobbe uten arbeidskontrakter, eller få pålagt dem nye kontrakter langt under inflasjonsraten. I mellomtiden tillater Biden profitering uten grenser, som nærer løpske prisstigninger. For ikke å nevne håndteringen av koronaviruspandemien, der de har latt mer enn 1 million amerikanere dø, til beste for «økonomien».

Jo mer styringsklassen haster hodestups ut i krig for å forsvare sine interesser, jo mer tvinges den til å presse den amerikanske arbeiderklassen til det ytterste, og vice versa. Amerikanske arbeidere må bli tvunget til å «ofre» for konflikter de ikke har hatt noe innspill i, som de ikke forstår og ikke ville støttet om de gjorde det. I mellomtiden må det innestengte sosiale raseriet omdirigeres utad til offisielt utpekte utenlandske motstandere, som akselererer pådriveren til krig.

Et kolossalt oppgjør er under forberedelse, ikke bare i jernbaneindustrien, men rundt om i landet. Støtten til streikeaksjoner, uten hensyn til hva RLA eller Det hvite hus måtte si og mene, er overveldende. Arbeiderne føler de ikke lenger har noe annet valg.

Dersom arbeiderne stemmer ned kontrakten som er foreslått av PEB, som på nåværende tidspunkt virker sannsynlig, er det bare Kongressen, foreløpig kontrollert av Demokratene, som kan gripe inn for å forhindre at en streik finner sted. Det ville skje rett før midtperiodevalgene, og sette scenen for ei eskalerende politisk krise der klassekampen eksploderer opp i forgrunnen.

Denne bevegelsen er i framvekst, om enn i sine innledende stadier, som en global kraft. Det har vært massive kamper rundt om i verden ført av arbeidere i kritisk viktig godsinfrastruktur, deriblant britiske jernbanearbeideres landsdekkende streiker, og de forestående streikene ved de britiske havneanleggene, havnearbeiderstreikene som allerede har funnet sted i Tyskland og Hellas, pågående streiker av lufttransportarbeidere hos Ryanair, streiker av trailersjåfører i Sør-Korea og massive protester over levekostnadene på Sri Lanka, som tvang presidenten til å flykte fra landet.

Denne enorme potensielle kraften må finne et uavhengig utløp. Arbeidere må finne fram til virkemidlene for å kunne bryte ut av tvangstrøyene pålagt dem av Det demokratiske partiet, antiarbeiderlover som RLA, og av fagforeningsbyråkratiet. I første omgang betyr dette etableringen av nye organisasjoner, grunnplankomitéer, som mobiliserer arbeidere uavhengig.

Et sentralt element i dette er kampanjen til Will Lehman, som stiller til valg som president for [bilarbeiderfagforeningen] United Auto Workers (UAW), på en plattform for avskaffelsen av det korrupte byråkratiet og for etableringen av arbeidernes makt. I en uttalelse publisert på onsdag oppfordret Lehman arbeidere i UAW, i hele USA og internasjonalt, om å støtte jernbanearbeidernes kamp, og jernbanearbeidere til å etablerer deres egne organisasjoner som del av nettverket Den Internasjonale Arbeideralliansen av Grunnplankomitéer – International Workers’ Alliance of Rank-and-File Committees (IWA-RFC).

Men framfor alt, arbeiderne må erkjenne at de er låst inn i en politisk kamp på liv og død. Spørsmålet reist er langt mer enn om arbeidere skal få deres «rettmessige andel». Hvem treffer disse beslutningene? Hvem styrer samfunnet? Den kapitalistiske profittinteressen er ikke bare uforenlig med et moderne samfunns behov, men sågar med opprettholdelsen av menneskeliv og verdighet. For å erstatte den må arbeidere slåss for sosialisme, arbeiderklassens egen demokratiske organisering av samfunnet, som prioriterer menneskelige behov og ikke privat profitt.