Det er ei global bølge av arbeiderklassens streiker og sosiale protester under utvikling rundt om i verden, fra landsdekkende jernbanestreiker og havnearbeideres streiker i Europa til masseprotester på Sri Lanka [lenke til engelsk artikkelsamling; mange også oversatt til norsk men ikke samlet] og i Albania og andre land, mot en inflasjon som spinner til værs. Uansett hva som er den umiddelbare årsaken til den enkelte arbeidskampen, alle er de sentrert rundt kravet om at samfunnets ressurser skal allokeres vekk fra de rikes profittinteresser og over til å imøtekomme menneskelige behov.
Men ingen steder er kontrasten mellom et høyt nivå av teknologisk og industriell teknikk, som gjør det mulig å utrydde nød, og realiteten av sosial elendighet så slående som den er i USA. Styringsklassen i verdens mektigste kapitalistland har i flere tiår kuttet ned arbeideres lønninger og levestandarder. I løpet av de nå to-og-et-halvt-årene siden pandemien rammet har styringsklassen lyktes i å få redusert landet til et nivå av komplett dysfunksjon. Denne krisas kostnader lempes nå over på arbeiderklassens rygg.
Scenene av knugende fattigdom og industriell slakterivirksomhet i boka The Jungle, Upton Sinclairs muckraking-roman [‘drittskyffel’] om Chicagos kjøttpakkeindustri fra begynnelsen av 1900-tallet, kan leses som en likefram beretning om det 21. århundres dagligliv i Amerika. Boka, som skapte skandale da den ble utgitt tidlig på 1900-tallet, har tapt sin evne til å sjokkere.
Fatale industriulykker er en dagviss foreteelse. Uriel «Popeye» Matamoros, havnearbeider og nicaraguansk immigrant, ble i forrige uke knust til døde på havna i Newark da utstyr han betjente falt ned på ham. Ifølge hans arbeidskolleger holdt ledelsen dem i arbeid, og fikk dem til å jobbe rundt ulykkesstedet uten engang å ha ryddet skikkelig opp. «Det lukta forferdelig,» sa en arbeider til WSWS.
Samme dag døde en arbeider på et Amazon-lageranlegg i Cartaret, New Jersey, under selskapets Prime Day-kampanje, en kalenderbegivenhet som legger enorme belastninger på arbeiderne for å holde tritt med bestillingene. Tidligere i år døde Steven Dierkes på et Caterpillar-støperi [engelsk tekst] i Illinois, der han falt ned i en digel fylt med smeltet metall.
Stadig hyppigere og mer intensere hetebølger, resultat av menneskeskapt global oppvarming, tar også sin pris. For to uker siden døde UPS-sjåføren Esteban Chavez av heteslag [engelsk tekst] der han kjørte sin rute, i en hete på nesten 100 grader Fahrenheit (38 grader Celsius). UPS-leveransebiler er uten klimaanlegg. Arbeidere ved bildelprodusenten Ventras fabrikkanlegg i Evart, Michigan, svimer også av på produksjonslinja og blir sykehusinnlagt på grunn av ekstrem hete. Dette finner sted samtidig med ei historisk hetebølge som hamrer Europa og krever tusener av liv.
Så forferdelig som alt dette er blekner det i forhold til koronavirusets menneskelige kostnad, som har drept mer enn 1 million mennesker i USA. Fabrikker, andre store arbeidsplasser og skoler, har lenge vært kjent for å være primære sentre for Covid-utbrudd, men de føderale, delstatlige og lokale myndighetene har bevisst holdt dem åpne under så å si hele pandemien, for «økonomiens del».
Pandemien fortsetter forøvrig å rase, til tross for alle selvtjenende mediepåstander. Ved Evart-fabrikkanlegget rapporterer arbeidere at det er et utbrudd på gang. Den sanne Covid-kostnaden pålagt arbeiderne er imidlertid ikke kjent på grunn av systematiske tildekkinger av utbrudd i fabrikkene. Arbeidere vet ofte bare om infeksjonstilfeller via arbeidskolleger og jungeltelegrafen.
Samtidig som storselskapene desperat improviserer for å opprettholde forsyningskjeder og deres produksjon, blir amerikanske arbeidere utsatt for vilkårlige og straffende arbeidstidsregimer, der åtte-timersdagen og ei 40 timers arbeidsuke er et fjernt minne. Bilarbeidere pendler mellom arbeidsuker på fra 70 til 80 timer, ofte uten forvarsel, og tidvise forlengede permitteringer. På havneanleggene på vestkysten står tusenvis av «casuals» [‘tilfeldige’] – i realiteten dagarbeidere – i kø ved hyringshaller [engelsk tekst] hver morgen, for en fjern sjanse for en jobb for dagen.
Vilkårene er enda verre i jernbanebransjen [engelsk tekst], der 100-timers arbeidsuker ikke er uvanlig. Arbeidere er på vakt 24/7, slik at de ikke har noen tid til overs for deres familier eller engang kunne planlegge legeavtaler. En arbeider fortalte WSWS at hun har så lite tid av vakt at hun må ta sovemedisiner for å maksimere den tilgjengelige hvilen, for deretter å ta et nytt sett piller for skikkelig å våkne neste morgen.
På toppen av alt annet blir arbeidere presset av en løpsk inflasjon, som forrige måned for første gang på flere tiår passerte 9 prosent. En heving av de nominelle lønningene, som har sendt frysninger nedover Wall Street’s ryggrad, er i realiteten ikke i nærheten av nok til å holde tritt. Inflasjonsjusterte lønninger har det siste året falt med fra 4 til 5 prosent.
Selskapsoligarkiet som eier landet håver samtidig inn penger i en målestokk som aldri før. Washington har, med to-parti-enighet, sørget for at Wall Street har blitt «gjort helt» under pandemien, med tilførsel av billioner av dollar i cash, mens millioner står overfor fattigdom.
Til-og-med jernbaneindustrien, som er på randen av total kollaps, har håvet inn titalls milliarder dollar. Dette kritisk viktige segmentet av landets infrastruktur anvendes som lite annet enn en sparegris for Wall Street-hedgefond og milliardærer som Warren Buffett og Bill Gates. Året 2019 var jernbanene landets mest lønnsomme bransje, ifølge forskergruppa Comparisun, med en profittmargin på hele 50,93 prosent, mer enn fem ganger det nasjonale gjennomsnittet.
Det er derfor ikke så rart den amerikanske arbeiderklassen syder av misnøye. Det er en voksende fornemmelse av at ting ikke lenger kan fortsette som de har vært, og at ting må fundamentalt endres. Dette finner sitt mest åpenbare uttrykk i den tiltakende militansen blant arbeidere, og i støtten for streikeaksjoner. Tidligere denne måneden stemte jernbanearbeiderne med 99,5 prosent [engelsk tekst] for å autorisere en nasjonal streik.
I en tidligere periode, før de fleste av dagens amerikanere engang var født, da landet fortsatt var en industrimakt i vekst, var styringseliten i stand til å gi fra seg innrømmelser til arbeiderne, i et forsøk på å demme opp for en slik misnøye. Ikke nå lenger. Helheten av Biden-administrasjonens innenrikspolitikk er, på den ene eller andre måten, innrettet på å undertrykke klassekampen og ytterligere forverre de sosiale betingelsene.
Med Bidens støtte hever Federal Reserve styringsrentene for å avverge en «lønnspris-spiral» – dvs. lønnsøkninger som holder tritt med inflasjonen. Administrasjonen og sentralbanken modellerer seg på de tilsvarende pengepolitiske retningslinjene fra slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-tallet, som innledet deindustrialiseringens æra, og er beredt til å utløse en resesjon ved å heve rentenivåene for å øke massearbeidsledigheten som et våpen mot en gjenstridig arbeiderklasse.
Bidens Hvite hus intervenerer også direkte for å blokkere streikeaksjoner og forhindre framveksten av en massebevegelse av arbeiderklassen. Biden signerte sist fredag, da han var på vei for å møte den autokratiske herskeren i Saudi-Arabia, en en utøvende forordning som oppnevner et Nødssituasjonsstyre (PEB; Presidential Emergency Board) for jernbanebransjen, og blokkerte med det for en streik arbeiderne hadde stemt nesten enstemmig for å godkjenne. Dette følger opp hans nære og uforlignelige involvering i kontraktssamtaler for havneanleggene på vestkysten [engelsk tekst] så vel som en tilsvarende intervensjon tidligere i år i de amerikanske oljeraffineriene. Biden jobbet sammen med stålverksarbeidernes fagforening United Steelworkers (USW) for å avverge en nasjonal oljeraffineristreik og få pålagt en arbeidskontrakt som fagforeningspresidenten skrøyt var «ikke-inflasjonær» [engelsk tekst].
Biden følger ei politisk retningslinje kjent over tiår som korporatisme, dvs. trekkingen av staten, selskapene og fagforeningene sammen i en felles front mot arbeiderklassen. Fagforeningene, kontrollert av et byråkrati knyttet med tusen tråder til selskapsledelsen, har entusiastisk omfavnet denne politikken. Havnearbeidernes fagforening, International Longshore and Warehouse Union (ILWU), har nå i neste tre uker holdt havnearbeiderne i arbeid uten en gjeldende kontrakt, eller engang en formell forlengelse av den forrige. ILWU meldte i en ekstraordinær felleserklæring [engelsk tekst] med havneoperatører i forrige måned at fagforeningen ikke hadde til hensikt å gå til noen streik. Jernbanefagforeningene hadde i mellomtiden i flere måneder åpenlyst oppfordret Biden til å oppnevne et Nødssituasjonsstyre (PEB), der de faktisk sett forlangte en regjeringsintervensjon for å erklære deres egne medlemmers streik ulovlig.
Men som Leo Trotskij sa, historiens lover er mektigere enn det byråkratiske apparatet. Bestrebelsene for på byråkratisk vis å kvele klassekampen vil ikke bare mislykkes, de vil også diskreditere alle de involverte og oppmuntre utviklingen av et opprør fra grunnplanet mot helheten av den korporative konspirasjonen, medregnet selskapene, fagforeningene og regjeringen, og begge pro-kapitalist-partiene.
Det er mange tegn på at en slik bevegelse er under utvikling. Arbeidernes overveldende avvisning av utsalgskontrakter blir i økende grad et fast karaktertrekk i det offentlige liv. Dagligvarearbeidere ved Kroger oversvømmet i én nylig episode den lokale fagforeningens Facebook-side med opposisjonskommentarer, etter «aksepten» av en substandard kommentar, som fikk fagforeningen UFCW til å slette hele sin Facebook-side [engelsk tekst].
Det kritiske viktige spørsmålet er imidlertid denne bevegelsens organisering og retning. De to siste årenes utbredelse av grunnplankomitéer, dannet i opposisjon til fagforeningsbyråkratiets svik, viser veien videre.
Det har også blitt tatt et kritisk viktig initiativ av Will Lehman, en arbeider ved Mack Trucks, med hans valgkamp for president for bilarbeiderfagforeningen United Auto Workers (UAW). Lehmans valgkamp, basert på avskaffelsen av arbeiderbyråkratiet, ikke reformeringen av det, og på etableringen av grunnplanets kontroll, er det mest bevisste uttrykket for den bryggende kollisjonen mellom arbeiderne og det offisielle pro-korporative fagforeningsbyråkratiet.
Arbeidere blir konfrontert med spørsmålet om samfunnets grunnleggende organisering og struktur. Hvem skal kontrollere samfunnets rikdom, den kapitalistiske styringsklassen eller arbeiderne?
De to siste årene har vist at ikke et eneste sosialt problem kan løses innenfor rammeverket av profittmotivet. Alle moderne sosiale problemer har faktisk sitt opphav i profittmotivet. Men kampen mot kapitalistisk utbytting krever arbeiderklassens kamp for en sosialistisk gjenoppbygging av samfunnet, og avskaffelsen av det private eierskapet av sosiale ressurser.