Daria Dugina, datter av den russiske offentlige nasjonalistintellektuelle Aleksandr Dugin, ble lørdag myrdet av ei bilbombe som sprengte hennes Toyota Land Cruiser der hun kjørte på en motorvei i Russland, 20 km vest for sentrum av Moskva.
Russiske nyhetsmedier hevdet at personer nært Dugin mener han var det tiltenkte mål for eksplosjonen som drepte hans datter. BBC rapporterte at han hadde planlagt å reise i samme bil som henne, og byttet kjøretøy bare kort før avreisen fra et arrangement der de begge hadde deltatt.
Amerikanske medier hastet bare timer etter angrepet til for å benekte den åpenbare konklusjonen at dette attentatet var tilknyttet den pågående krigen mellom USA og Russland, i Ukraina.
New York Times skyndte seg for å forsikre sine lesere om at «det ikke var noen bevis for at angrepet var tilknyttet krigen i Ukraina». For ei absurd løgn! Attentatet bærer stanken av det ukrainske hemmelige politi, og deres CIA-førere.
Både historiens bevis og logikken i de dagsaktuelle utviklingstrekkene fører til den uunngåelige konklusjonen at attentatet på Dugina var en politisk forbrytelse, med Washingtons klare fingeravtrykk, beregnet på å provosere fram en breiere krig.
Washingtons involvering i et slikt scenario er ikke bare en plausibel mistanke; det er den politiske default-hypotesen, som må antas å være sann inntil annet beviser den usann. Alt av amerikansk imperialismes historie er en om attentater og kriger iverksatt av amerikanske etterretningsbyråer.
Fire dager før mordet beskrev Times entusiastisk attentatsmetodene og bilbombingene anvendt av Ukrainas hemmelige styrker. I en artikkel med overskriften «Bak fiendens linjer, ukrainere forteller russere: ‘Dere er aldri trygge’», rapporterte avisa hvordan ukrainere ville infiltrere russisk holdt territorium for å plante eksplosiver og «myrde embetsrepresentanter».
Times beskrev i detalj hvordan en høyreorientert ukrainsk operatør plantet en bilbombe «viklet inn i tape med den klebrige siden vendt ut, i en hjulbrønn». Ved en annen anledning «plasserte de ei bombe under førersetet, rigget for å eksplodere når motoren ble startet». Slike attentater var foretrukket av Washington, og Times rapporterte at bombeangrepene var designet for å «signalisere til vestlige donorer at Ukraina lykkes med å samle lokale ressurser i krigen.»
Ukraina ville ikke gjøre noe som kan sette amerikansk støtte i fare. Konflikten i Ukraina er en krig drevet av CIA og finansiert av Pentagon. Spørsmålet reist av bilbombingen av Daria Dugina i Moskva er: Nøyaktig hvilken rolle spilte Washington i denne hendelsen?
Washington har stablet provokasjon på provokasjon, hver og én kalkulert å skulle utvide krigen. Bilbomba eksploderer på verdensscenen i det umiddelbare kjølvannet av flere ukrainske angrep på en russisk militærbase på Krim-halvøya. Angrepene ble utført med våpen levert av Washington, og ble ønsket velkommen av Biden-administrasjonen.
Washington har pøst inn direkte militærhjelp for mer enn $ 10 milliarder, og med ytterligere bistand til Ukraina for $ 40 milliarder, siden krigsutbruddet tidligere i år. De har bevæpnet det ukrainske militæret og ukrainske paramilitære styrker, har opplært og trent ukrainske militærenheter og har besørget målrettingsinformasjon for missil- og droneangrep. Angrepene på Krim er en utvekst og eskalering av denne politiske orienteringslinja.
Putin responderte med å nedtone angrepene på Krim, der han har forsøkt å kontrollere spredningen av konflikten og kunne føre en begrenset krig i Ukraina.
Det er åpenbart at krigen ikke har gått bra for Ukraina. Washington har slust enorme summer og mengder våpen inn i konflikten, men Russlands grep om det sørlige og østlige Ukraina synes stadig mer urokkelig.
Amerikansk imperialismes mål i konflikten med Russland er intet mindre enn nytegningen av kartet over den eurasiske landmassen. Washington bestreber seg for å splitte opp den enorme størrelsen av Russlands politiske hoveddel – fra steppene til taigaen – til håndterbare proxy-stater, som det kan utvinnes enorme råstoff-rikdommer fra.
Dersom disse målsettingene ikke kan oppnås gjennom en proxy-krig, da må det provoseres fram en direkte konflikt.
Ukraina lider enorme og uholdbare tap. Oppnåelsen av USAs krigsmål krever større NATO-involvering i de faktiske kampene, ikke bare våpen, men også soldater.
Enhver vesentlig gjengjeldelse fra Russlands side for dette siste attentatet, så vel som for ei rekke angrep på Krim, vil umiddelbart bli fordømt som «uprovosert», og bli anvendt som påskudd for enda større, og utilslørt fysisk involvering av NATO-personell i krigen.
Hvilke virkemidler er bedre enn det å få tvunget Putin til å gjengjelde, og få ham til å virke skyldig for konfliktens eskalering? Den amerikanske strategien er eskalering gjennom provokasjon.
Det er denne hensynsløse kalkylen som er amerikansk imperialismes pådriver. Eksisterende amerikanske forpliktelser og strategiske mål kan bare sikres ved utvidelsen av konflikten, og dette fordrer provokasjon. Provokasjon har blitt grunnfjellprinsippet i Washingtons internasjonale opptreden. Denne ratioen underbygger Nancy Pelosis besøk til Taiwan, og pusher konflikten med Kina, som den også gjør det for de ukrainske hemmelige styrkers bilbomber.
Målrettingen av Dugin og hans datter, som begge er assosiert med de mest hardbarkede og haukete sjikt i det russiske militæret, vil intensivere presset på Putin-administrasjonen for å eskalere krigen i Ukraina, til en åpen konflikt med USA og NATO. New York Times indikerte denne målsettingen da avisa i går skrev at Putin så langt har forsøkt å begrense krigen, i et forsøk på å «opprettholde en fornemmelse av normalitet» i det russiske samfunnet. De skrev at attentatet truet med å endevende denne bestrebelsen.
Kreml forholdt seg taus og kom ikke med noen uttalelse som respons på attentatet lørdag. Prominente militaristfigurer og høyreorienterte medie-forståsegpåere beskyldte offentlig Ukraina for attentatet, og oppfordret til gjengjeldelse. Tsargrad TV, det nasjonalistiske fjernsynsnettverket som Dugin er redaktør for, erklærte at «Kiev ville skake» av missilangrep.
New York Times skrev: «Selv om det forble uklart hvordan eller hvorvidt Mr. Putin vil respondere på Ms. Duginas død, understreket oppfordringene til hevn hvordan den ukrainske invasjonens mest ivrige støttespillere fortsatt vil kunne bli ubeleilige allierte for Kreml – spesielt dersom den russiske lederen bestreber seg for å unngå en eskalering av krigen.»
Helt fra begynnelsen av krigen over Ukraina og fram til i dag har USA på ethvert punkt søkt å få helt bensin på bålene for verdenskrig, og bestrebet seg for å provosere fram en reaksjon. Faren øker daglig for at en slik reaksjon faktisk skal komme, med uoverskuelige konsekvenser.