William Ruto erklært vinner av presidentvalget i Kenya, under massivt velgerfravær

Visepresident William Ruto har blitt erklært vinner av Kenyas valg den 9. august, ifølge Den uavhengige kommisjonen for valg og grenser (IEBC). Ruto, 55, stilte som leder for United Democratic Alliance (UDA) og fikk 7 176 141 stemmer (50,49 prosent), og slo sin rival, Raila Odinga, 77, fra Orange Democratic Movement (ODM), som oppnådde 6 942 930 stemmer (48,85 prosent). Odinga ble støttet av avtroppende president Uhuru Kenyatta, sønn av Jomo Kenyatta, Kenyas første president etter landets uavhengighet fra Storbritannia.

Odinga har lovet å utfordre valgresultatene for Høyesterett. Fire av de syv IEBC-valgkommissærene fordømte den uke-lange opptellingen og kritiserte resultatet som «ugjennomsiktig», og utløste protester i deler av Kenya. «Etter vårt syn er det verken en lovlig og gyldig erklært vinner, eller en nyvalgt president,» sa Odinga. Han er i dag forventet å utfordre påstandene.

Ingen av de politiske saksanliggender som masser av kenyanske arbeidere og småbønder står overfor vil bli løst gjennom konflikten mellom Ruto og Odinga. Uansett om Odinga lykkes med hans utfordring eller ikke, den påtroppende presidenten vil ikke ha noe å tilby landets arbeidende befolkning. I stedet vil han møte et oppsving av klassekamp i Kenya og internasjonalt, midt under økende bekymring for matusikkerhet, arbeidsledighet, krig og stigende levekostnader.

De siste årene har sett et utbrudd av massestreiker blant lærere, universitetsforelesere, helsetjenestearbeidere, havnearbeidere og langdistanse-lastebilsjåfører på grunn av lave lønninger og prekære arbeidsbetingelser. Kenya opplevde i juni og august 2020 landsdekkende streiker i helsevesenet. Mer enn 6 000 arbeidere streiket i januar mot Del Monte Food Processing, over umenneskelige arbeidsbetingelser og elendige lønninger. 400 veianleggsarbeidere streiket i mars mot et kinesisk selskap over utestående lønninger. Arbeidere ved Kenya Airports Authority, som sysselsetter 1900 ansatte, meldte tirsdag et streikevarsel mot lave lønninger.

Inflasjonen i landet var i juli på 8,3 prosent, med matvarepriser som har steget med 15,3 prosent sammenlignet med fjoråret, hovedsakelig på grunn av NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Kenya importerer rundt en tredjedel av sitt forbruk av hvete fra Russland og Ukraina. Drivstoffprisene har også nådd rekordhøyder under periodisk drivstoffmangel i Kenya.

Konflikten mellom de to rivaliserende fraksjonene av borgerskapet kan ikke på noen måte komme massene i Kenya til gode. Bildet viser Kibera, den største slummen i Nairobi, Kenya. [Kilde: Wikimedia Commons]

Tørke forårsaket av global oppvarming har i Nord-Kenya gjort 4 millioner mennesker avhengige av matvarebistand. Arbeidsledigheten er også et brennende anliggende, med folketellingsdata fra 2020 som viser at nesten 40 prosent av unge kenyanere det året var arbeidsledige, deriblant mange universitetsutdannede.

En nylig rundspørring utført av Afrobarometer fant at økonomien nå er kenyaneres førsteprioritet, i motsetning til i 2019 da saken var nummer seks på lista. Bare et lite mindretall av kenyanere sier den nåværende Kenyatta-regjeringen gjør det «ganske bra» eller «veldig bra» hva angår å skape arbeidsplasser (14 prosent), «forbedre de fattiges levestandarder» (16 prosent) eller «forvaltning av økonomien» (17 prosent).

Bred desillusjonering med regjeringseliten førte til massivt velgerfravær i valget 9. august. Rundt 35 prosent av de 22,1 millioner velgerne kom ikke ut for å stemme i valget av president, parlamentsmedlemmer eller lokale folkevalgte, ifølge IEBC. Valgdeltakelsen på 65 prosent var et kraftig fall fra den i 2017 som var på 78 prosent, og i 2013 på 86 prosent.

Ruto var kandidaten som ufortjent fikk nytte av dette sentimentet. Kenyas tradisjonelle politiske Kenyatta- og Odinga-dynastier slo seg i disse siste valgene sammen, men klarte likevel ikke å få stoppet Ruto. President Kenyattas støtte til Odinga var forventet å vinne ODM støtte fra kikuyu-stammen, Kenyas største etnisitet som utgjør 22 prosent av befolkningen. Men støtten fra Kenyatta, en kikuyu som har ledet en stadig dypere økonomisk krise, fungerte åpenbart som et dødskyss.

Ruto gjorde reint bord i valgene i de ti valgdistriktene i kikuyu-kjerneområdet Mount Kenya. Rutos UDA vant et flertall av regionens seter i parlamentet og senatet, så vel som guvernørskapet, og kastet ut Kenyattas parti Jubilee.

Ruto vant valget på et pro-imperialistisk, nasjonalistisk, antikinesisk demagogisk grunnlag, og presenterte seg selv som en outsider og en «hustler», dvs. en oppkomling tuftet på egne krefter, i motsetning til Kenyas regjerende «dynastier», og han kontrasterte hans ydmyke opphav med Kenyattas og Odingas eliteoppdragelser.

Han er imidlertid ingen outsider, etter å ha vært i politikken siden 1992 og har vært ved makten som visepresident nå i ti år. Han grunnla ODM sammen med Odinga i 2007. Han begynte sin politiske karriere for 30 år siden som kasserer i gruppa YK’92 som i 1992 bedrev lobbyvirksomhet for gjenvalg av den pro-vestlige diktatoren Daniel Arap Moi, i Kenyas første multipartivalg siden landets uavhengighet. Moi hadde styrt Kenya siden Jomo Kenyattas død, fra 1978 til 2002, og torturerte venstreorienterte motstandere og innførte innstramminger forlangt av Det internasjonale pengefondet (IMF), samtidig som han ansamlet en personlig formue på over $ 3 milliarder.

Ruto er blant de 20 rikeste individer i Kenya, med en personlig formue konservativt anslått til $ 360 millioner, basert på hoteller, eiendom, forsikring og en stor kyllingfarm. Ruto har gjentatte ganger blitt dømt for landbeslag.

Ruto har pisket opp antikinesisk sentimenter og utnyttet harme over over kinesisk-bygde infrastrukturprosjekter implementert under Kenyatta, der flere hovedsakelig var lokalisert i velstående nabolag. Han lovet å publisere statskontrakter med Beijing, som den kinesiskbygde Standard Gauge Railway, som forbinder hovedstaden Nairobi med den sentrale havnebyen Mombasa, og å deportere dokumentløse kinesiske arbeidere. Ruto truet i juni: «Kinesiske statsborgere rister mais og selger mobiltelefoner. Vi skal deportere dem alle.»

Raila Odinga, 77, stilte de facto som etablissementets kandidat, med støtte fra presidenet Uhuru Kenyatta, og de viktigste mediestasjonene. Han lovet å styrke Kenyas produksjonssektor og skape arbeidsplasser, gjennomføre månedlige direkte kontantoverføringer til trengende husholdninger, og besørge universelle helsetjenester og gratis utdanning opp til nivå av videregåendeskoler.

Odinga er arving av et kenyansk politisk dynasti. Hans far, Jaramogi Oginga Odinga, var Kenyas første visepresident etter uavhengigheten fra Storbritannia. Raila selv skaffet seg sin formue fra olje og gass, land, produksjon og andre næringslivsvirksomheter. Hans personlige formue er estimert til å være $ 3,3 milliarder, selv om han hevder å besitte € 20 millioner.

Odingas valgkamp ble støttet av sittende president Uhuru Kenyatta, som selv er rangert av Forbes til å være Kenyas rikeste individ, og er av en familie som eier et forretningsimperium på flere milliarder dollar; et munnhell i Kenya er at Kenyatta-familien eier halve landet. Uhurus far Jomo Kenyatta var en mangeårig alliert av amerikansk og britisk imperialisme. Kenyatta- og Odinga-familiene har dominert kenyansk politikk siden uavhengigheten i 1963.

Under valgkampen oppfordret Odinga på tilsvarende måte til antikinesiske sentimenter, og lovet å re-forhandle betingelsene for Kenyas gjeld til Beijing. Kenyas statsgjeld har økt til $ 75 milliarder (67 prosent av BNP), opp fra $ 16,7 milliarder (40 prosent av BNP) da Kenyatta ble valgt i 2013.

Ruto, Raila og Kenyatta er mangeårige redskaper for amerikansk og europeisk imperialisme. De har gjort Kenya til en sentral base for USA-NATO-operasjoner i Afrika, spesielt dem som har som mål å kontrollere det strategiske Afrikas Horn. Anslagsvis 10 til 20 prosent av verdenshandelen passerer for tiden per dag – derav mer enn 6 millioner fat olje – langs kystene utenfor Afrikas horn. Dette gjør Øst-Afrika sentralt for amerikansk politikk som truer å strupe Kina ved kontroll av viktige maritime handelsruter og «choke points».

Washington og London har militærbaser i Kenya, hvorfra de har startet droneangrep mot Al Shabab, en islamistisk opprørsgruppe i Somalia. USA- og Storbritannia-trente kenyanske tropper har siden 2011 slåss i Somalia for å bistå Washington med kontrollen over Afrikas Horn. Nairobi fungerer også som en stedfortreder for Washingtons regionale interesser i konflikter i Etiopia, Sør-Sudan, Somalia og det mineralrike landet Den demokratiske republikken Kongo (DRC).

NATOs militære eskalering mot Russland og Kina truer Kenya med katastrofe. Landets borgerlige partier har hittil balansert på stram line, og har tatt side for imperialismen men basert seg på Kina for sentral infrastruktur, og på Russland og Ukraina for kritisk nødvendig import av kornvarer.

Washington blir stadig mer forarget over fraværet av støtte til krigen med Russland fra de offisielle kretser i Kenya og på tvers av Afrika. Kenya fordømte Russlands invasjon, men avslo midlertid en anmodning fra Andrii Pravednyk, Ukrainas ambassadør til Kenya, om å få tale til parlamentet. Kenya registrerte seg heller ikke for de amerikanske økonomiske sanksjonene mot Russland.

Arbeiderne og de undertrykte massene i Kenya ser på NATOs påstander om å forsvare det ukrainske demokratiet ved deres angrep på Russland som det fullstendige hykleri. Storbritannia knuste i årene fra 1952 til 1959 så beryktet det antikoloniale Mau Mau-opprøret, der de drepte titusener og internerte 1 million i konsentrasjonsleirer. Da uavhengigheten ble erklært støttet Washington diktaturene etablert under Jomo Kenyatta og Daniel Arap Moi.

Den afrikanske og internasjonale arbeiderklassen er den styrken som kan mobiliseres mot krig og ulikhet. Den har de siste tiårene blitt kraftig styrket. Mens Afrikas urbane befolkning i 1950 var på 27 millioner, har dette tallet nå skutt opp til 567 millioner. Hele 30 prosent av kenyanere bor i byer, og denne andelen er satt til å nå 50 prosent innen 2033. Det avgjørende spørsmålet er å mobilisere og forene denne mektige kraften, og sveise den sammen med deres klassebrødre og -søstre internasjonalt, i en kamp for sosialisme og for reorganiseringen av det økonomiske liv, ikke basert på privat profitt, men på sosiale behov.

Loading