Ei gruppe arbeidere fra klesfabrikkene Esquel og Aura i Koggala Free Trade Zone (KFTZ), beliggende ca. 135 km sør for Colombo, opprettet etter et møte på søndag deres egen aksjonskomité. Beslutningen, som etterfulgte flere diskusjoner med medlemmer av Socialist Equality Party (SEP), var en respons på ei økende bølge av nedskjæringer i frihandelssonen i år.

Oppsigelsene inkluderer nedleggelsen to Esquel-fabrikker (tidligere kjent som Politex) i mars, med slettingen av rundt 1 600 arbeidsplasser; en initiell ei-ukes nedstenging av Aura-fabrikken, som har blitt forlenget til september, uten at det er annonsert noen gjenåpningsdato, og den nylige nedleggelsen av 108 jobber ved fabrikken Fashion Garment, etter nedleggelsen av to produksjonslinjer der.

Esquel, et Hong Kong-basert multinasjonalt selskap, produserer klær for store amerikanske og europeiske detaljhandelsgiganter, som Nike, Marks & Spencer, Ralph Lauren, Tommy Hilfiger, Hugo Boss og Gap. De siste årene har selskapet stengt ned fabrikker i Malaysia og Vietnam.

Selskapet la i mai 2020 ned sitt Ever Best-fabrikkanlegg i Yakkala, i Colombo-distriktet, med henvisning til den globale krisa forsterket av Covid-19-pandemien. Esquel opererer for tiden to andre fabrikker – en i Ekala og en annen i Kegalla – med 2 000 arbeidere, der sysselsettingen også er truet.

Esquel-ledelsen kunngjorde i desember i fjor planer om å stenge ned to fabrikker i KFTZ som sysselsetter rundt 2 000 personer. Arbeiderne, som hovedsakelig er kvinner, ble fortalt de kunne søke om en frivillig pensjonsordning (VRS) og med det få en viss kompensasjon, og med et løfte om en framtidig nyansettelse.

Anton Marcus, leder av fagforeningen Free Trade Zones & General Services Employees Union (FTZGSEU), som motsatte seg enhver mobilisering av Esquel-arbeiderne til forsvar av deres jobber, ga ut en uttalelse som avslørte at fagforeningen i 18 måneder hadde vært involvert i bakromssamtaler med ledelsen, over pakka med arbeidsplassødeleggelser.

Marcus sa: «I løpet av det siste halvannet året har vi forsøkt å forhandle i god tro om en avtale, for å sikre rettferdig kompensasjon og en plan for nyansettelser, både med Esquel og med deres kjøpere, som fortsetter å profittere mens arbeiderne lider.»

Én arbeider adresserte søndagens møte med å forklare hvordan Marcus på vegne av selskapet hadde drevet kampanje for dem på flere zoom-møter.

«Vi ble tvunget til å undertegne for VRS-avtalen. Marcus sa selskapet ville gjenåpne en fabrikk etter tre måneder, under et annet navn, og at vi ville få ansettelse der,» sa arbeideren, og påpekte at fagforeningslederens løfte var falskt.

Rundt 1 000 arbeidere valgte i utgangspunktet å akseptere VRS-tilbudet. Uker seinere valgte imidlertid hele resten av arbeidsstyrken, bortsett fra 28 stykker, også å akseptere VRS. De fikk alle en skrøpelig kompensasjon. Én arbeider, som hadde vært der i 15 år, fikk som godtgjørelse for oppsigelsen utbetalt bare én million rupier (rundt $ 2 850). Ingen av arbeiderne har blitt gjenansatt.

En annen arbeider fortalte på søndagens møte: «Jeg er mor til ett barn, og jeg har jobbet for Esquel i 16 år. Jeg har ikke tjent en eneste rupi siden jeg mistet jobben, men har måttet betale rundt 22 000 rupier i månedlig nedbetaling på gjeld til banken. Marcus lurte oss, og hevdet at vi ville bli ansatt i en annen gjenåpnet fabrikk, og fikk oss til å signere på VRS-avtalen. Nå får vi ikke engang kommet gjennom på telefon til ham.»

Hun skrev et brev der hun søkte om «Samurdi»-velferdsbetalinger, men myndighetspersoner har så langt nektet å innvilge henne denne lille godtgjørelsen. Hun fordømte regjeringen og de parlamentariske opposisjonspartiene, og la til: «Jeg føler at vi har blitt lurt av alle de politiske partiene, som bare er ute etter å utnytte stemmene våre.»

En Aura-ansatt fortalte på gårsdagens møte: «Da ledelsen tvang oss til å ta ei ukes permisjon ga de oss halve lønna vår for juni. Vi ble lovet halvmånedlig betaling frem til september, men vi har ikke fått noe som helst. Nå sies det at fabrikken skal åpnes i oktober, men vi er ikke sikre at det skjer.»

SEP-medlemmer som deltok på møtet snakket inngående om fagforeningenes forræderi, og hvorfor arbeidere trenger å slåss mot fabrikknedleggelsene. De forklarte at fabrikkstengningene og de uutholdelige sosiale betingelsene på Sri Lanka er del av ei global økonomisk krise forsterket av Covid-19-pandemien og av USA-NATO-krigen mot Russland i Ukraina. Disse betingelsene, sa de, fører arbeidere i alle land ut i kamp til forsvar for deres jobber, lønninger og andre sosiale rettigheter.

SEP-medlemmene påpekte at president Ranil Wickremesinghe er i diskusjoner med Det internasjonale pengefondet (IMF) om et redningslån. Dette ville innebære harde innstramminger, sa de, medregnet slettingen av tusenvis av offentlige arbeidsplasser, privatiseringer av statseide selskaper, økte skatter og flere kutt av subsidier, såvel som for budsjettene for utdanning og helsetjenester.

Under diskusjonen skisserte SEP-medlemmer partiets sosialistiske program, og påpekte at arbeidere og de fattige ikke kan forsvare deres rettigheter så lenge produksjon og distribusjon av livsnødvendigheter forblir i hendene på kapitalistklassen og regjeringen.

«Bankene, de vesentlige konsernene, plantasjene og andre store selskaper må komme under arbeidernes kontroll, utenlandsgjelden må avvises, og alle fattige bønders og småbedrifters gjeld må slettes. Jobber må garanteres for alle og lønningene må økes i henhold til stigningen av levekostnadene,» sa de, og oppfordret arbeiderne fra Esquel- og Aura-fabrikkene til å studere og støtte dette programmet.

SEP-medlemmer påpekte at fagforeningene forråder arbeidere, ikke bare ved Esquel, men også i andre private selskaper og i den offentlig sektoren. «Dette er grunnen til at SEP oppfordrer arbeidere over hele Sri Lanka og fra Esquel og Aura til å etablere aksjonskomitéer, uavhengige av fagforeningene og kapitalistpartiene, for å ta kampen for deres jobber og grunnleggende rettigheter over i egne hender,» som et av SEP-medlemmene sa.

De tilstedeværende arbeiderne sa seg enige, og bestemte seg for å etablere deres egen aksjonskomité, og for å slåss for støtte fra deres medarbeidere, sammen med arbeidere fra andre fabrikker i KFTZ, og andre steder. De ble også enige om å lese og diskutere SEPs oppfordring om en «Sosialistisk og Demokratisk Kongress av Arbeidere og Landsbygdmassene» med representanter fra aksjonskomitéer over hele Sri Lanka, som en vesentlig del av kampen for en arbeidernes og bøndenes regjering basert på sosialistiske retningslinjer.