Mikhail Gorbatsjov, tidligere generalsekretær for Kommunistpartiet (KP) og president i Sovjetunionen (USSR), døde tirsdag på et sykehus i Moskva i en alder av 91. Han skal ha lidd av nyresykdom i flere år.
Gorbatsjov, som meldte seg inn i KP i 1950, var en tro tjener av det sovjetiske byråkratiet i tre-og-et-halvt tiår. Han var ansvarlig for den endelige forræderihandlingen begått av parasittene som hevet seg over og livnærte seg på den sovjetiske arbeiderklassen: Fullskala-restaureringen av kapitalismen, og oppløsingen av Sovjetunionen (USSR) i mer enn et dusin enkeltstater. Han var en mann som, med erkereaksjonæren Margaret Thatchers ord, «one could do business with».
Gorbatsjovs politiske retningslinje kalt perestroika (restrukturering), implementert i løpet av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet, satte i gang den systematiske demonteringen av systemet med nasjonalisert eiendom som oppsto etter Den russiske revolusjonen i 1917. Perestroika, som skrotet restriksjoner på utenrikshandel, legaliserte småbedrifter, avsluttet subsidier til nøkkelbransjer og kastet overbord arbeidslover, førte sovjetøkonomien og samfunnet ut i uorden.
Bedrifter plutselig påtvunget et system med «selvfinansiering» fant seg ute av stand til å sikre ressursene de trengte for å kunne produsere, betale lønninger eller finansiere de sosiale tjenester og goder som var arbeiderklassens rettigheter, og ryggraden i deres levestandarder. Ledere av de mest velposisjonerte fabrikkene, som ble dirigert av staten til å produsere for profitt, avledet varer fra økonomiens statssektor og solgte desperat tiltrengte forbruksvarer til den pris markedet ville bære.
Reformene satte i gang en prosess med en gros plyndring av statseiendeler. Elitens barn benyttet seg av spesielle juridiske privilegier innvilget medlemmer av Komsomol, Kommunistpartiets ungdomsorganisasjon, til å åpne næringsvirksomheter og selge sovjeteiendeler og ressurser, både innenlands og utenlands. En hel sekundær banknæring oppsto, der de som hadde tilgang til foretakenes finanskontoer opprettet utlånsvirksomheter som profitterte på krisa og den sosiale desperasjonen.
Innen 1989 levde rundt 43 millioner mennesker i Sovjetunionen for mindre enn 75 rubler i måneden, godt under den offisielle fattigdomsgrensa på rundt 200 rubler. Forskeren John Elliot forfattet i 1995 en beskrivelse av epoken, og definerte den som karakterisert av «forringende kvalitet og utilgjengelighet av varer, en rask spredning av spesielle distribusjonskanaler, lengre og mer tidkrevende køer, utvidet rasjonering, høyere priser ... regelrett stagnasjon i tilbudet av helsetjenester og utdanning, og veksten av byttehandel, regionalt autarki og lokal proteksjonisme.» Offisielt var det per 1990 rundt 4 millioner arbeidsledige, selv om spesialister hevder dette var en stor undertelling, og at det reelle antallet var så høyt som 20 millioner. Der masser av mennesker forliste skulle alkoholisme, narkotikamisbruk og dødsfall av fortvilelse eksplodere i årene forut.
For alt dette er Gorbatsjov allment, og med rette, hatet på tvers av hele den tidligere Sovjetunionen.
Under perestroika-perioden var Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), verdens trotskistbevegelse, den eneste politiske tendensen som avviste Gorbatsjovs påstander om å innlede en ny æra av velstand og «sosialistisk rettferdighet», der de som fortjente det ville bli belønnet og de korrupte skviset ut. I en uttalelse fra 1987, Hva skjer i USSR? Gorbatsjov og stalinismens krise [engelsk tekst], advarte ICFI:
For både arbeiderklassen i Sovjetunionen og arbeidere og de undertrykte massene internasjonalt, representerer Gorbatsjov såkalte reformpolitikk en dyster fare. Den setter Oktoberrevolusjonens historiske erobringer på spill, og er forbundet med en utdyping av byråkratiets kontrarevolusjonære kollaborering med imperialismen på en global målestokk.
ICFI publiserte dusinvis av uttalelser som avslørte Gorbatsjov og hans politiske retningslinjer for hva de faktisk var. Denne ekstraordinære dokumenteringen av politisk analyse er tilgjengelig her. David North, nåværende nasjonal styreleder for Socialist Equality Party (USA) og styreleder for World Socialist Web Site’s internasjonale redaksjonsråd, reiste i 1989 til USSR for å intervenere i hendelsene. Han snakket med arbeidere, studenter og intellektuelle om de politiske farene Gorbatsjovs falske reformagenda innebar.
Der ICFI motsatte seg enhver oppfatning om at det sovjetiske byråkratiet gjennomgikk en prosess av «selvreform», sto organisasjonen opp mot alle som hevdet å være sosialister og støttet og heiet fram Gorbatsjov. Ledende blant dem var de pabloistiske partiene, som i 1953 brøyt med trotskisme med den begrunnelse at stalinismen ikke måtte omveltes, men snarere kunne bli presset til å forflytte seg til venstre. De dekket over og tilrettela for stalinismens mange forbrytelser mot arbeiderklassen i løpet av det påfølgende halve tiåret. Pabloistene ble i løpet av 1980-årene grepet av den «Gorbymania» som hyllet sovjetlederen som folkets store frigjører, og hans kone, hatet i Sovjetunionen for hennes skamløse framvisninger av personlig rikdom, som ei ekte førstedame.
Ernest Mandel, en ledende figur innen pabloismen, erklærte i 1989 i hans bok Beyond Perestroika [Bortenfor Perestroika]: «Fra den sovjetiske arbeidende befolkningens og verdensproletariatets synspunkt, ville Gorbatsjov i dag være den beste løsningen for Sovjetunionen (USSR).» Sovjetunionen tapte, ifølge offisielle data, bare det året 7,3 millioner arbeidsdager til streikeaksjoner, i all hovedsak drevet av masseuroligheter i gruvene. Bare i løpet av de ni første månedene av det neste året steg dette tallet til 13,7 millioner.
ICFI insisterte på at Gorbatsjov ikke brøyt med stalinismen, slik pabloistene og mange andre hevdet, men derimot førte den til dens logiske konklusjon. ICFI baserte sin analyse på et historisk perspektiv, forankret i kampen ledet av Leo Trotskij mot stalinismen og ICFIs påfølgende kamp mot pabloismen.
Trotskij, som ledet Den russiske revolusjonen i 1917 sammen med Lenin, og seinere den sosialistiske opposisjonen mot Stalin, beskrev byråkratiet som oppsto innen konteksten av Sovjetunionens tilbakeståenhet og isolasjon, som beslektet med en politistyrke som kontrollerer hvem som skal få hva ut av en voksende, men fortsatt utilstrekkelig pai. Byråkratiet sørget for at det tok det størst mulige stykket for seg selv.
Det styrte med makt, i konflikt med revolusjonens egalitære prinsipper og de arbeidende massenes forlangender og krav på rikdommen produsert av deres eget arbeid. Den store terroren på 1930-tallet, som kulminerte i 1940 med attentatet på Trotskij for en stalinistisk agents hånd, utryddet en hel generasjon revolusjonære og bestrebet seg for voldelig å undertrykke proletariatets krav.
Terrorens brutalitet løste imidlertid ikke problemet med arbeiderklassen for det sovjetiske byråkratiet. Så vel som at styringseliten levde av den nasjonaliserte eiendommen som oppsto fra 1917-revolusjonen, visste den også at Sovjetunionens arbeidere kunne hevde deres krav på det de en gang hadde erobret, og med det drive byråkratene vekk fra makten. Som Trotskij skrev i boka Revolution Betrayed [Den forrådte revolusjon] var spørsmålet: «Vil byråkraten fortære arbeiderstaten, eller vil arbeiderklassen rydde opp med byråkraten?» De gjentatte utbruddene av arbeiderklassens raseri mot stalinismen – i Ungarn i 1956, i Tsjekkoslovakia i 1968, i Polen i årene 1980 og 1981 – hjemsøkte og skremte Kommunistpartiet.
Gorbatsjov steg i denne perioden i partibyråkratiets rekker. Han forflyttet seg stadig høyere i partikretser, med støtte fra krefter som, til tross for den kritikk av Stalins forbrytelser som noen skulle komme med som del av Khrusjtsjov-tidens opptining, alle var fullverdige deltakere i diktatorens blodige styre. De var absolutte forsvarere av deres egne privilegier og makt, deres komfortable leiligheter, feriehjem, sjåfører, lukkede butikker hvor bare de kunne handle spesialvarer, og så videre.
Med støtte fra Leonid Bresjnev flyttet Gorbatsjov på 1970-tallet inn i Kommunistpartiets øvre elite. Han var politisk og personlig tett med Juri Andropov, sjefen for det stalinistiske hemmelige politi (KGB) og den tidlige arkitekten for perestroika-reformene. De ferierte sågar sammen.
Etter Andropovs død i 1984 ble Gorbatsjov den ledende representanten for den fløyen av KP som mente den eneste måten den kunne bevare sine privilegier på var å forflytte seg så raskt som mulig for å gjenopprette kapitalisme i Sovjetunionen – det vil si, til å gjøre seg selv, som Trotskij hadde forutsett, til en genuin eierklasse, før proletariatet kunne bevege seg mot det. Da gruvearbeiderstreiker rammet Sovjetunionen på slutten av 1980-tallet, og millioner av arbeidere i andre seksjoner av industrien la ned arbeidet i protest mot perestroikaens politiske disposisjoner, akselererte byråkratiet prosessen med kapitalistisk restaurering.
Parallelt med perestroika initierte Gorbatsjov den politiske orienteringen kalt glasnost (åpenhet). Den tillot, for første gang på mange tiår, offentlig debatt og diskusjon om sovjetisk historie, deriblant ytterligere avsløringer av Stalins forbrytelser. Målet med glasnost var imidlertid ikke å demokratisere sovjetsamfunnet, og langt mindre å innvilge arbeiderklassen rett til å ha noe å si i deres egen stats anliggender. Gorbatsjovs mål var heller å skape et støttegrunnlag for kapitalistrestaurering blant det framvoksende sovjetiske småborgerskapet, og innen de sjikt som forsøkte å få innpass i det, ved å tillate dem en stemme i politiske anliggender, og oppmuntre til en liberal demokratisk nytolkning av sovjethistorien som både var antikommunistisk og forsvarte Stalins angrep på Trotskij. I tillegg til å være gjenstand for endeløse historiske løgner ble Trotskij foraktet som en «likhetsforkjemper».
Samtidig som glasnost utviklet seg promoterte Kommunistpartiet et ondsinnet angrep på likhetsprinsippet. Det ble identifisert som den virkelige kilden til Sovjetunionens utallige problemer. Spesiell hevngjerrighet ble rettet mot arbeiderklassen, som angivelig fikk for mye og gjorde for lite. Mens mange tidligere revolusjonære under Gorbatsjov-æraen ble offisielt rehabilitert, forble Trotskij gjenstand for offisielt hat og forfalskninger. I Gorbatsjovs minnetale fra 1987 som markering av 70-årsjubiléet for 1917-revolusjonen, fordømte han eksplisitt Trotskij som en kjetter og «en overdrevent selvsikker politiker, som alltid pendlet og jukset». Han ble aldri rehabilitert av Kommunistpartiet.
Gorbatsjov erklærte i hans 1990-tale til Kommunistpartiets kongress at hans reformer la «det materielle grunnlaget for en irreversibelt fredelig historisk periode, og for løsningen av menneskehetens globale problem». Ingenting av dette har blitt manifestert. Oppløsingen av Sovjetunionen produserte en kollaps i forventet levealder ikke sett annet enn under verdenskrig.
Putin-regimet i Russland representerer en fraksjon av oligarkiet som beriket seg enormt gjennom likvideringen av statseiendelene. De store flertall av mennesker i Russland og den tidligere Sovjetunionen er fattige. Hele regionen er gjenstand for imperialistiske intriger. Lite gjenstår av helheten av overenskomsten etter den andre verdenskrig. Midtøsten og Nord-Afrika står i flammer. Ukraina blir ødelagt som del av USA-NATO-krigen mot Russland. Verden er nærmere et nukleært holocaust enn noen gang før.
Som ICFI i mange tiår har hevdet markerte ikke det sovjetiske byråkratiets likvidering av Sovjetunion den globale kapitalistordens triumf, men var et initielt tegn på dens nedstigning i ei stadig dypere krise. I løpet av 1980- og 1990-årene brøyt etterkrigstidens nasjon-stat-system sammen under globaliseringens trykk, og alle kreftene anvendt for å kontrollere og gjete arbeiderklassen, for å holde dens kamper innestengt innen nasjonale grenser – fra stalinistene til sosialdemokrater til fagforeningene — falt fra hverandre. Imperialistene, som lenge hadde basert seg på stalinistene for politisk å stabilisere verdenssystemet, skulle nok en gang gå i strupen på hverandre i kamp om kontroll over ressurser og markeder. Åpningen av Sovjetunionen for utenlandske investorer økte betraktelig størrelsen på byttene.
Den 25. desember 1991 undertegnet Gorbatsjov erklæringen som skrev Sovjetunionen ut av eksistensen. Siden den gang har det vært 30 år med endeløs krig. Kort etter at han døde på tirsdag ble sidene i vestlig presse fylt med hosianna for den tidligere sovjetlederen. De samme nyhetsformidlerne som nå feller tårer over Sovjetunionens siste kontrarevolusjonære, er også de som applauderer USAs og NATOs krig mot Russland. De krever ikke en slutt på blodbadet, men dets utvidelse.
Gorbatsjovs sanne arv ligger ikke i hans flåsete dumheter og bekjentgjøringer om kapitalismens angivelige dyder, og den angivelige myten om imperialisme, men i den brodermorderiske krigen, forberedt av USA og NATO, som for tiden river i stykker Ukraina og målretter Russland for oppstykking.
Hva angår Vestens proklamasjoner om at Gorbatsjovs reformer og oppløsingen av Sovjetunionen innvarslet «historiens slutt» og den liberale verdensordens triumf – de har blitt bevist som like så falske. Amerikansk demokrati er i en tilstand av nær-død. Nitten måneder etter at et ytrehøyrekupp nesten brakte ned den amerikanske regjeringen, skal president Biden i dag tale om amerikansk demokratis truede kollaps. Samtidig har forventet levealder i USA falt med svimlende tre år, på grunn av styringsklassens morderiske respons på pandemien.
Men akkurat som de stalinistiske byråkratene og imperialistene tok feil om den globale kapitalismens seier, så tok de også feil om klassekampen og den angivelige slutten for sosialisme. Den massive veksten av sosial ulikhet, moderne politiske orienteringers groteske status og hverdagslivets brutalitet, trekker titalls millioner inn i kamp rundt om i verden. For dem døde ikke sosialismen med Sovjetunionen, men er langt snarere på dagens agenda.