Russlands president Vladimir Putin besøkte torsdag Kaliningrad, den russisk enklaven ved Østersjøen, forbundet med Russland-innordnede Hviterussland via jernbaneforbindelsen gjennom den 64-kilometer-lange landstripa Suwałki Gap, en grensekorridor mellom Polen og Litauen.
Under den imperialistiske stedfortrederkrigen mot Russland i Ukraina har Suwałki Gap vært fokuspunkt for tiltakende spenninger mellom NATO og Russland. Landstripa går gjennom NATO-territorium, og både Litauen og Polen har systematisk forsøkt å provosere fram en konflikt med Russland over den, først ved forsøk på å forby cargoleveranser fra Russland til Kaliningrad, og
nyligst ved å slutte å utstede visa til nesten alle russiske innbyggere. Kommentatorer har lenge advart for at dersom det skulle oppstå en direkte militærkonflikt mellom NATO og Russland i Europa, da ville den med all sannsynlighet starte over Suwałki Gap.
Spenningene mellom EU og Russland har også vært høye denne uka over EUs trekk for å gjøre utstedelsen av visum til russiske borgere langt vanskeligere, samtidig med de pågående konfliktene over russiske gassleveranser til Europa, framfor alt via den russisk-tyske rørledning Nord Stream.
Putins besøk torsdag var tydelig utformet for å forsterke Russlands hevd på Kaliningrad. Det var også en av de sjeldne anledningene der Putin snakket åpent om den pågående krigen i Ukraina. I en diskusjon med videregåendeskoleelever uttalte han at en «antirussisk enklave» hadde blitt opprettet i Ukraina etter det USA-støttede kuppet i 2014, som utgjorde en fare for Russland. Putin sa likvideringen av denne «enklaven» var hovedmålet for det som offisielt kalles den «russiske spesialoperasjonen» i Ukraina. «Våre gutter som slåss der forsvarer derfor både innbyggerne i Donbass og i selve Russland,» sa Putin.
Hans tilstedeværelse i Kaliningrad kom samtidig med tegn på at Kreml forbereder for en langtrukken konflikt med imperialistmaktene, en som vil kunne overskride Ukrainas grenser.
Den ukrainske hærens motoffensiv for gjenerobring av Kherson, en strategisk beliggende by i det sørlige Ukraina, som mandag ble kunngjort med stor brask og bram, ser allerede ut til å famle.
David Ignatius erkjente, i en uvanlig åpenhjertig kommentar for Washington Post, så godt som at Ukrainas imperialistsupportere ikke engang regner med noen suksess. Biden-administrasjonen har brukt over $ 50 milliarder bare siden februar for bevæpningen av Ukraina, derav ei pakke som vil besørge våpenleveranser i minst tre år til.
Ignatius skrev:
Der Ukraina mønstrer en ny motoffensiv i den sørlige delen av landet, risikerer Zelenskyjs bravader å spenne forventningene for høyt. I sannhetens navn, Ukraina vil med all sannsynlighet ikke frigjøre sitt territorium inneværende år, eller engang det neste. Likevel, med ukrainske styrker som presser på i retning Svartehavskysten leverer Zelenskyj en trossende respons på president Vladimir Putins påstand at Ukraina ikke er et reelt land. Ikke bare kan Ukraina overleve, det kan også gjenvinne noe av sitt okkuperte land.
Ignatius gikk deretter over til å lovprise Ukrainas evne til å anvende det USA-leverte rakettsystemet HIMARS (High Mobility Artillery Rocket Systems) og andre presisjonsvåpen, til å treffe russiske militære hovedkvarterer, ammunisjonsdepoter og annen militær infrastruktur. Han understreket imidlertid framfor alt den ukrainske oppstanden som denne krigens nøkkelkomponent, der han stolt erkjente at den var forberedt av Washington over en periode på nesten åtte år. Han skrev:
Denne partisankampanjen, i likhet med HIMARS-presisjonsildgiving, er et produkt av amerikansk planlegging og trening av ukrainske styrker. Amerikanske spesialoperasjonsstyrker har siden 2014 opplært ukrainerne i hvordan å bekjempe en okkupasjonshær – ved bruk av spesialenheter som dem som var så effektive mot krigere fra al-Qaida og Den islamske staten (IS).
Ignatius siterte deretter fra et intervju med general Richard Clarke, som er i ferd med å pensjonere seg som sjef for U.S. Special Operations Command: «Det vi gjorde, fra vi startet i 2014, har satt betingelsene. Da russerne i februar invaderte hadde vi i syv år jobbet med ukrainske SOF [Special Operations Forces]. Med vår hjelp bygde de kapasiteten, så vokste og vokste de i antall, men enda viktigere, de bygde deres evner», både for angrep på slagmarka og for informasjonsoperasjoner.
SOF-brigadene ble, ifølge Clarke, spesielt systematisk utviklet i Kherson, Zaporizhzhia og Donbass, alle områder som nå er i sentrum av de pågående kampene. Ignatius skrøyt:
Denne geriljakrigen har skapt en dyster kroppstelling blant pro-russiske embetsfunksjonærer i de okkuperte områdene. Pro-russiske embetsfunksjonærer har i løpet av de siste ukene blitt drept eller skadet av bilbomber, veikantbomber, gift og haglegeværer.
USA er med andre ord ikke opptatt av noen faktisk militær «seier» for Ukraina, verken i den nåværende motoffensiven eller i krigen som helhet. Kalkylen er heller at et utrolig høyt antall døde i en langtrukken krig, og av en USA-bevæpnet og trent oppstand som skal bidra til å destabilisere
Russland, og legge til rette for en lenge planlagt regimeskifteoperasjon og oppstykkingen av landet selv.
Putin-regimet, som oppsto fra det sovjetiske byråkratiets restaurering av kapitalismen, er fullstendig ute av stand til å respondere på faren reist av imperialismen, annet enn ved å fremme nasjonalisme, militarisme og klassekrig mot arbeiderklassen hjemme. Invasjonen den 24. februar, selv om den ble provosert fram av imperialismen, var i seg selv en bankerott og desperat bestrebelse for å høyne innflytelse i forhandlinger med imperialistmaktene. Men det motsatte skjedde. Invasjonen ble grepet til av imperialistmaktene som det sårt tiltrengte påskuddet for å implementere deres lenge forberedte krigsplaner mot Russland, og for å eskalere deres militære oppbygging for en ny imperialistisk omfordeling av verden.
Sergei Karaganov, som lenge har fungert som et utenrikspolitisk talerør for Kreml, innrømmet i et bemerkelsesverdig essay forfattet for tankesmie-magasinet Russia in Global Affairs, at Moskva ikke hadde noen reell plan for krigen, men nå må forberede seg på en langtrukken konflikt med NATO. Han skrev at de endelige målene for Russlands «spesialmilitæroperasjon» i Ukraina «gjenstår å fastlegges».
I samme åndedrag insisterte han på at de offisielt erklærte målene om å «demilitarisere» Ukraina og omgjøre landet til en «nøytral stat» i konflikten mellom Russland og NATO fortsatt er «realiserbare». Men for å oppnå dem «må Russland være politisk, moralsk og økonomisk forberedt på en langtrukken militæroperasjon, der landet hele tiden vakler på randen av en eskalering med Vesten, inkludert og opp til en begrenset nukleær krig.»
Karaganov fortsatte deretter med å diskutere inngående faren for at en så langtrukken krig kunne ende, som den første verdenskrigen, i en revolusjonær bevegelse blant massene, eller, som han uttrykte det «katastrofen i 1917». Han bemerket den ødeleggende innvirkningen som den «økonomiske krigen» ført av NATO har på Russlands yrkesaktive befolkning, og advarte for at dette i siste instans kunne snu det offentlige sentimentet imot krigen.
Karaganov insisterte på at det måtte finne sted en utrenskning i Russlands politiske og økonomiske elite, for å forhindre en gjentakelse av «katastrofen i 1917». Han oppfordret til en «fullstendig nasjonalisering av de russiske elitene, en utskyving av alle comprador og pro-vestlige elementer og sentimenter,» så vel som etableringen av maksimalt økonomisk autarki. Han insisterte på at Russland måtte omgjøres til en «festning».
I en forevisning av den samme semi-forvirrede Stor-russiske sjåvinismen som nå gjennomsyrer den russiske statspropagandaen, presenterte Karaganov krigen som spydspissen for Russlands angivelige oppdrag for å redde sivilisasjonen, i et antivestlig korstog. Han skrev: «Vi er sivilisasjonenes sivilisasjon, støtten for opposisjonen mot nykolonialismen, og for den frieutviklingen av sivilisasjoner og kulturer.»
Arbeidere i Russland og på tvers av hele verden må avvise denne reaksjonære promoteringen av russisk nasjonalisme, og det russiske oligarkiets bankerotte politiske orientering for «nasjonalt forsvar». Den imperialistiske stedfortrederkrigen i Ukraina er i siste instans resultat av den stalinistiske reaksjonen mot Oktoberrevolusjonen i 1917, der arbeiderklassen, ledet av Bolsjevikpartiet, for første gang i historien tok statsmakten. Revolusjonen satte en stopper for den første verdenskrigen og åpnet epoken for verdens sosialistiske revolusjon.
Det mange-tiår-lange stalinistiske sviket mot det marxistiske Oktober-programmet resulterte til slutt i ødeleggelsen av Sovjetunionen i 1991, som banet vei for et kriminelt oligarkis styre både i Russland og Ukraina, og for de tiår med imperialistkrig som nå har kulminert i begynnelsen av en ny verdenskrig. Den eneste veien for å få en slutt på katastrofen som utspiller seg ligger i en tilbakevending til den internasjonale arbeiderklassens sosialistiske og internasjonalistiske tradisjoner som dannet grunnlaget for Revolusjonen i 1917. Dette fordrer framfor alt byggingen av Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI), også i Russland og Ukraina.