Dronning Elizabeth IIs død: Vesentlig politisk krise for britisk imperialisme

Dronning Elizabeth II har gått bort, i en alder av 96 år, etter syv tiår på trona som Storbritannias statsoverhode. Hennes død finner sted i en tid med akutt økonomisk, sosial og politisk krise for britisk imperialisme, med den dypeste kollapsen av levestandarder siden Den store depresjonen, en NATO-stedfortrederkrig mot Russland ført på det europeiske fastland, og ei voksende bølge av klassekamp som truer med å bryte ut i en generalstreik.

Dronninga under hennes besøk i 2015 til HMS Ocean i Devonport, under en seremoni for å nyinnvie skipet [Foto: Joel Rouse / Forsvarsdepartementet / Open Government License v3.0] [Photo by Joel Rouse/ Ministry of Defence/Open Government Licence v3.0]

Styringsklassen står nå overfor denne perfekte stormen uten deres populære statsrepresentant, som den har basert seg på for å projisere myten om nasjonal enhet og undertrykkingen av sosial konflikt.

I hennes rolle som statsoverhode ønsket dronninga offisielt velkommen, og holdt ukentlige diskusjoner med den ekstraordinære totalen av 15 statsministre. Hennes siste tjeneste for borgerskapet, bare to dager før hennes død, var å utnevne Liz Truss til statsminister, der hun innvilget henne autoritet for en illegitim og foraktet regjering som har til oppgave å føre krig mot arbeiderklassen.

The Telegraph erkjente viktigheten av dronningas rolle, der de skrev: «The Crown kan bidra til å sikre en jevn og fredelig overføring av politisk makt ... som vi har sett det seinest denne uka. Dronningas siste offentlige plikt var å føre tilsyn med en problemfri overgang av den utøvende makten, som i andre land kunne ha skapt ei politisk og konstitusjonell krise. Hvor mange andre nasjoner kan sømløst skifte statsoverhode og regjeringsleder i løpet av ei uke, uten tumulter? ... landets stabilitet er mye skyldt the Queens tilstedeværelse ved dets hjerte.»

Med hennes død faller krona ned på hennes sønns hode, Charles den III. Med sine 73 år er han den eldste personen som noen gang har blitt konge, og han har ingen folkelig støtte. Hans tiltredelse etterlater lite for å skjule de dypere og helt uforsonlige sosiale og politiske splittelsene som er virkelighet i Storbritannias samfunnsliv, og forøvrig over hele verden.

Midt i britiske medias uunngåelig ritualistiske smiskende forvirring, erkjennes omfanget av vanskelighetene styringseliten konfronterer.

Martin Kettle skrev i Guardian: «Ikke undervurder omveltningen i det britiske samfunnsliv som dette dynastiske øyeblikket vil utløse. Elizabeth den II. tilbrakte 70 år som en lavmælt, men ekstremt effektiv samlende kraft i en nasjon som synlig sliter seg fra hverandre. Hennes bortgang vil fjerne denne kraften, som hennes arvinger ikke kan antas å være i stand til å gjenskape. På sin måte vil denne arverekkefølga bli en av de største prøvelsene det moderne Storbritannia møter.»

Financial Times fastslo: «Kongedømmet the Queen etterlater seg konfronterer langt større spørsmål enn hennes egen institusjon. Storbritannia har mistet sin egen styrke og vedvarenhet, akkurat da landet famler etter å definere sin plass i verden, for tiårene framover. Mange andre statlige institusjoner framstår som utdaterte eller plettet, og selve overlevelsen av det 315-år-gamle Storbritannia er ikke nødvendigvis sikret.»

Som monark spilte Elizabeth en essensiell rolle i å bevare sosial og politisk stabilitet, spesielt i tider for britisk imperialismes forhøyede kriser. Hun ble satt inn i tronerekka som resultat av hennes onkel, Edward den VIIIs abdikasjon i 1936, som med han egne og hans elsker Wallis Simpsons nazisympatier truet å diskreditere monarkiet, og provosere fram sosial og politisk konflikt.

Hennes kroning i 1953 fant sted midt under britisk imperialismes langtrukne tilbakegang, bare tre år før Suez-krisa. Hun bidro til å håndtere Storbritannias forbigåelse av USA, og tilbaketrekkingen fra et imperium, som overhodet for British Commonwealth – det siviliserte finér Storbritannia opprettet som fullt beredt bak, til å respondere med den ytterste brutalitet om landets vitale globale interesser ble truet. Storbritannias væpnede styrker har omhyllet deres forbrytelser i [det britske flagget] Union Jack, fra den brutale undertrykkelsen av Kenyas Mau Mau-opprør da hun først tiltrådte, til den blodige okkupasjonen av Nord-Irland, Margaret Thatchers krig for kontroll over Falklandsøyene/Malvinas, og ei hel rekke kriminelle kriger i Midtøsten og Nord-Afrika, der de hele tiden har spilt «God Save the Queen».

Da respekten for monarkiet gradvis bleknet ledet hun en politisk omarbeiding som nedtonet kongefamiliens fantastiske rikdommer, samtidig som hun investerte så mye verdighet hun kunne mønstre i den arkaiske pomp og prakt som ble anvendt for å besørge det borgerlig styret et preg av tidløs varighet, og for legitimeringen av et system med arvelig privilegium. Denne rollen som et symbol for nasjonal enhet var aldri mer viktig enn i tider med intensivert klassekamp.

Siden 1980-tallet fant imidlertid de yngre kongelige det umulig å holde seg tilbake fra offentlige framvisninger av rikdom og privilegier, der først Diana og deretter andre ble feiret av de globale superrike, og de selv vanæret seg i prosessen. Dronninga ble tvunget, de siste årene før hun døde, til å tåle et bittert offentlig brudd med prins Harry og hans kone Meghan, da de søkte seg grønnere enger som internasjonale kjendiser, og deretter avsløringene av prins Andrews involvering i milliardæren Jeffrey Epsteins sex-trafficing-operasjoner.

I dag er styringsklassens oppriktige håp at Charles’ tid på trona blir kortvarig, slik at den nitidig preparerte og forberedte prins William kan få sin sjanse til å gjenopprette monarkiets sterkt reduserte offentlige kredibilitet.

For å tilrettelegge for denne overgangen har eventene etter dronningas død blitt detaljert planlagt. Operasjon London Bridge dekker først 12 dagers offisiell landssorg, som omfatter hennes statsbegravelse. Denne operasjonen vil bli anvendt til nok en gang å understøtte statsapparatet og til å begrave klassekampen under en flom av patriotisme, nasjonalistisk nostalgi og usmakelig sentimentalitet.

Oppfordringer til nasjonal enhet i ei tid med delt sorg blir allerede anvendt som et våpen mot ei voksende streikebølge.

Nøkkelrollen i disse planene spilles av fagforeningene og Labour Party. Innen en time etter den offisielle kunngjøringen av dronningas død hadde fagforeningene Communication Workers Union (CWU) og Rail, Maritime and Transport Union (RMT) suspendert fredagens streik i postvesenet og jernbanestreikene planlagt for 15. og 17. september. RMT-generalsekretær Mick Lynch sa smiskende: «RMT tilslutter seg hele nasjonen for å vise dronning Elizabeth respekt.»

Fredag morgen ble det kunngjort at den årlige konvensjonen til [sentralorganisasjonen] Trades Union Congress, som etter planen skulle begynne søndag, har blitt utsatt.

** image 2; caption: Dronning Elizabeth II, til venstre, ønsker Liz Truss velkommen under en audiens i Balmoral, Skottland, dit hun inviterte den nyvalgte lederen av Det konservative partiet for å bli statsminister og for å danne en ny regjering, 6. september 2022. [Foto: AP Photo / AP, Arkiv]

Fagforeningslederne vil få tilslutning til deres egen Operasjon London Bridge av Labour Partys ledere, om de så er nominelt fra høyre eller venstre.

Labour-partileder sir Keir Starmer grep til dronningas død for å proklamere Labours forpliktelse til nasjonal enhet og klassefred, og skrev: «Over politikkens sammenstøt, hun sto ikke for det nasjonen sloss om, men for det den ble enig om.» Han lovet, på vegne av hans råtne parti: «Der vår great Elizabethan era [vår store store elisabethæra] kommer til sin ende vil vi hedre vår avdøde dronnings minne ved å holde i live de offentligtjenesteverdiene hun legemliggjorde.»

Jeremy Corbyn opprettholdt hans egen historikk for kun å handle i «nasjonens interesse», og tvitret: «Mine tanker er hos dronningens familie der de nå har å hanskes med deres personlige tap, så vel som de her og rundt om i verden som også sørger over hennes død. Jeg satte pris å diskutere våre familier, hager og syltetøykoking med henne. Må hun hvile i fred.»

Den avdøde dronningas evne til å fungere som et symbol på nasjonal enhet var, til tross for hennes personlige egenskaper, imidlertid betinget av borgerskapets breiere evne til å forhindre sosiale spenninger fra å nå eksplosjonspunktet.

«Den andre elisabethanske tidsalder,» først proklamert av Winston Churchill, strakte seg over flere tiår etter den andre verdenskrig, da kapitalismen var i stand til å besørge stigende levestandarder for arbeiderklassen, og Labour Partys og fagforeningenes reformistiske kvakksalverier i det minste så ut til delvis å tilfredsstille arbeidernes forlangender om lønninger til å kunne leve av, utdanning, boliger, helsevesen og andre essensielle livsnødvendigheter.

Monarkiets bratte forfall fra 1990-tallet av er bare ett uttrykk for hvordan alt av det borgerlige styrets politiske virkemidler, framfor alt fagforeningene og Labour Party, nå konfronterer arbeidere som forsvarerne av et system som kaster dem stadig dypere ut i uutholdelig motgang, og som truer deres overlevelse, der krigen mot Russland raser ut av kontroll. Uansett den umiddelbare innvirkningen av dronningas død, en avgjørende konflikt mellom arbeiderklassen og britisk imperialisme er ubønnhørlig i ferd med å utvikle seg.

Loading