Kong Charles III deltok mandag på et spesialmøte for Parlamentets begge kamre, avholdt i Westminster Hall. Han ble hilst med smiskende taler fra Lords Speaker, baron John McFall, og Commons Speaker, sir Lindsay Hoyle, begge tidligere Labour-parlamentsmedlemmer.

De avleverte «ydmyke taler», som avtalt med hvert av parlamentskamrene, der Charles satt på et hevet podium omgitt av diverse figurer i besynderlige kostymer, deriblant representanter fra the King’s Body Guard of the Yeomen of the Guard, og fra the Honourable Corps of Gentlemen at Arms.

Seremonien var ment å velsigne «vårt konstitusjonelle monarki», som «et symbol på stabilitet i en verden i stadig endring», som Hoyle uttrykte det. Han bemerket at den avdøde dronninga hadde besøkt Westminster Hall mange ganger for å markere historiske begivenheter, deriblant 300-årsjubiléet for «Den strålende revolusjon» [‘The Glorious Revolution’]. I et eksempel på arrangementets gjennomsyrede kynisme, kommenterte Hoyle: «Det er kanskje veldig britisk å feire revolusjoner ved å presentere en tale til Hennes Majestet, men disse revolusjonene førte til våre konstitusjonelle friheter.»

Som de fleste av de historiske referansene som ble kastet rundt i dagene etter dronningas død i forrige uke, er det best for styringsklassens del at de forblir vage. The Glorious Revolution henviser til arvefølgekrigen i 1688, som begynte med at England ble invadert av William av Orange, og som avsatte katolikken James II, hvoretter den protestantiske kong William III og dronning Mary sverget en ed om å opprettholde lovene laget i parlamentet.

Det som derfor ble feiret i Westminster Hall er Storbritannias imperialistiske borgerskaps evne til å anvende monarkiet som virkemiddel til å helliggjøre og forsterke sin egen makt.

Dette er den essensielle funksjonen til alle de daglige ritualene som nå omgir dronningas død, som har fått metningsdekning av britiske medier, og alltid presentert i høytidelige toner, uansett hvor latterlige hendelsene som rapporteres er.

To dager før Charles talte i parlamentet ble tiltredelsesrådet [‘the Accession Council’] filmet for første gang, der en samling av 200 utvalgte Privy Council-medlemmer og andre distingverte [‘notables’] samlet seg i St James’ Palace for å signere proklamasjonen som bemerket at Charles var konge, under hans egen signatur.

Kommentatorer refererte høytidelig til det «tusen-år-gamle» engelske monarkiet, og til proklamasjonens flere-hundre-år gamle opprinnelse, som om Charles III var den siste i rekka av fredelige overganger siden kong Athelstan – og ignorerer alt blod som rant over dette spørsmålet i 1066, Rosekrigene og Den strålende revolusjonen.

Proklamasjonen ble signert av Liz Truss og de tidligere statsministrene John Major, Tony Blair, Gordon Brown, David Cameron, Theresa May og Boris Johnson, så vel som Labour-partileder sir Keir Starmer. Tidligere Labour-partileder Jeremy Corbyn meldte sitt fravær, for å unngå politisk forlegenhet, men sørget for å delta på mandagens begivenheter i Westminster Hall.

Proklamasjonen er i all vesentlig grad hentet fra den som anerkjente James VI av Skottland som James I av England, og derfor konge av Storbritannia i 1604. Den bønnfaller gud, «ved hvem konger og dronninger regjerer», i en forsikring om Kongenes guddommelige rett, som i praksis ble klart avvist med halshuggingen av Charles I, under de genuint revolusjonære begivenhetene under Den engelske borgerkrigen fra 1642 til 1651, ledet av Oliver Cromwell. Proklamasjonen ble først gjeninnført med gjenopprettingen av monarkiet under Charles II i 1660.

Borgerkrigen er én begivenhet som ingen vil referere under den nåværende endeløse runden med spetakkel og tomme forehavender, selv om Charles III talte til parlamentet i den samme Westminster Hall der Charles I ble stilt for retten, for deretter å bli dømt til døden, i januar 1649.

Det som formidles i denne endeløse pomp og seremoni er statens makt, nasjonens overlegenhet og den angivelige varigheten av en eksisterende sosial orden karakterisert av store ulikheter, der alle må vise den nødvendige aktelse og respekt for «tradisjon» og den styringseliten som legemliggjør disse tradisjonene.

Trotskij skrev mest kraftfullt om det britiske borgerskapets anvendelse av monarkiet og den gamle føydale ordens symboler. Han bemerket Storbritannias posisjon som «det første landet som tok den kapitalistiske utviklingens vei» og til landets sikring av «hegemoni på verdensmarkedet i det nittende århundre», der han observerte at dette gjorde det i stand til å «skape en privilegert posisjon for de øvre sjikt av britisk arbeiderklasse, og dermed fikk avstumpet klassemotsetningene», og på den måten fikk holdt tilbake det britiske proletariatets utvikling.

Der han vendte seg til borgerskapets relasjoner til dets føydale fortid, observerte Trotskij:

«Det britiske borgerskapet utviklet seg under beskyttelsen av eldgamle institusjoner, på den ene siden tilpasset det seg dem, og på den andre siden underkastet det seg dem, gradvist og organisk, ‘på en evolusjonær måte’. De revolusjonære omveltningene på 1600-tallet ble dypt begravd og glemt. Det som kalles den britiske tradisjonen ligger i nettopp dette. Dens grunnleggende karaktertrekk er konservatisme. Mer enn noe annet er det britiske borgerskapet stolt over at det ikke har ødelagt gamle bygninger og gammel tro, men gradvis har tilpasset det gamle kongelige og adelige slott til forretningsfirmaets krav. I dette slottet, i dets hjørner, var alle dets ikoner, dets symboler, dets fetisjer, og borgerskapet fjernet dem ikke. Den brukte dem til å innvie og helliggjøre sitt eget styre. Og ovenfra påla det sitt proletariat det tunge lokket av kulturell konservatisme.» (Trotsky, «Through What Stage Are We Passing? The Strength of the Communist Party and the Level of Culture in a Country», Fourth International magazine, New Park, London, summer 1964.)

Denne historiske vurderingen ble utilsiktet bekreftet i en Telegraph-spalte den 10. september, av det høyreorienterte Conservative Party-medlemmet Daniel Hannan i én enkelt setning, der han hevdet at «et konstitusjonelt monarki er der for å legitimere regjeringen, for å heve og foredle statens kjernefunksjoner, og i siste instans, for å forhindre muligheten for borgerkrig.»

Når dissens likevel uttrykkes, da gir bevisst intimidering etter for sensur og undertrykking. Ethvert offentlig uttrykk for utbredt antirojalistisk, sosialistisk og republikansk sentiment har blitt brakt til taushet av politiet.

I Edinburgh ble ei kvinne arrestert «i forbindelse med en overtredelse av freden» for å ha holdt opp et skilt som sa: «Faen ta imperialismen, avskaff monakiet» [‘Fuck imperialism, abolish monarchy’] utenfor St. Giles’ katedralen, der dronningas kiste skulle ankomme. En 74-åring ble også siktet for det samme «lovbruddet», og en yngre mann ble arrestert for å ha ropt ut: «[Prins] Andrew, du er en syk gammel mann» under den kongelige prosesjonen. I Oxford ble en mann, Symon Hill, arrestert og lagt i håndjern for «uorden», etter å ha ropt ut: «Hvem valgte ham?» under en opplesning av Charles’ proklamasjon. Ei kvinne ble ført bort fra parlamentet i London for å ha holdt opp et skilt med teksten «Ikke min konge» da Charles talte til parlamentsmedlemmene.

Et tegn på de underliggende bekymringene er medias fordømmelse av den populære skotske komikeren Kevin Bridges, for hans poengterte kommentar relatert dronninga, der ha sa: «Hun kommer ikke til å være den eneste gamle kvinna som dør denne vinteren.»

Bridges’ kommentar peker på hvorfor – til tross for Tory-regjeringens beste bestrebelser, et Labour Party opptatt av å krype for Charles’ føtter, fagforeninger som omfatter transport- og jernbanearbeidernes RMT, og post- og telekommunikasjonsarbeidernes CWU, som avbryter streiker som en forevisning av «respekt», og medias metningsdekning – flodbølga av pro-kongelig propaganda ikke vil lykkes i å drukne folkelig opposisjon mot styringsklassen og dens system.

I den samme talen fra 1921 observerte Trotskij at «menneskelig bevissthet, sett i et samfunns målestokk, er fryktelig konservativ og saktegående... Vi snakker ærlig og oppriktig dersom vi sier at klasser og folkeslag hittil [historisk] ikke har forevist avgjørende initiativ, bortsett fra når historien har banket dem med sin tunge avling.»

Arbeiderklassen er i dag drevet i retning av avgjørende initiativ, av den rasende levekostnadskrisas tunge avling som truer millioner med nød, og som allerede har provosert fram den største streikebølga i Storbritannia på nesten fire tiår. Jo lenger feiringen av ærbødighet overfor de ultimate representantene for fabelaktig og ufortjent rikdom fortsetter, jo mer vil det kollidere med millioner av arbeidende menneskers voksende etterspørsel etter et rettferdig samfunn der ingen nektes en anstendig jobb, utdanning, et fungerende helsevesen og retten til livets nødvendigheter, fordi de ble født inn i feil samfunnsklasse.