Oktober markerer starten på en ny og intensiverende fase av klassekampen mot en Truss-regjering som har erklært krig mot arbeiderklassen. Midt i den dypeste globale kapitalistkrisa siden 1930-tallet, marsjerer Toryene og Labour i låst takt med forlangender om innstramminger og «oppofrelser» for å støtte eskalerende krig mot Russland, som truer en tredje verdenskrig.

Streikebølga som fagforeningsbyråkratiet suspenderte, av respekt for 10 dagers påtvunget «nasjonal sorg» for dronning Elizabeth II, har blitt gjenopptatt med fornyet kraft.

Streiker av 115 000 postverkarbeidere og mer enn 40 000 jernbanearbeidere gjenopptas denne uka, sammen med 1 900 havnearbeidere i Felixstowe, Storbritannias største havnanlegg, som slutter seg til de 500 streikende havnearbeiderne og ingeniørene i Liverpool. 40 000 callsenter- og telekomarbeidere og ingeniører, ansatt av BT og datterselskapet Openreach, går til streik 6., 10., 20. og 24. oktober, mens 4 000 forelesere og campusansatte denne uka startet 10 dager med streiker på tvers av 31 høyskoler. Tusenvis av skrankeadvokater er ute i streik, og tirsdag ble det kunngjort 19 dager med streiker på tvers av Royal Mail Group’s nettverk, i oktober og november.

Millioner av arbeidere forlanger streikeaksjoner for å bekjempe den høyeste inflasjonen på 40 år. Pundet har falt til det laveste nivået noensinne, og Bank of England (BoE) intervenerte onsdag for å forhindre en nedsmelting av finansmarkedene, med pensjonsfond som angivelig er på randen av insolvens.

Arbeiderklassen konfronterer en regjering av enestående brutalitet og råskap, ledet av den nyinnsatte statsministeren Liz Truss. Hennes finansminister Kwasi Kwartengs minibudsjett, presentert sist fredag, var finansoligarkiets stormløp: Skattekutt øst ut over selskapene og de superrike, og alt skal betales av arbeidere gjennom sløying av sosiale utlegg for offentlige tjenester.

Omfanget av den sosiale katastrofen har ingen presedens siden Den store depresjonen. Det er ikke lenger et spørsmål om å «oppvarme eller spise» denne vinteren, da millioner ikke kan verken eller. Det offentlige helsevesenet, National Health Service (NHS), og andre veldedige organisasjoner advarer om en «humanitær katastrofe», blant annet for at barn vil dø av underernæring, i verdens femte rikeste økonomi.

Det fundamentale anliggendet som må konfronteres er fagforeningenes rolle i å undertrykke den enhetlig industrielle og politiske offensiven som er nødvendig for å beseire Toryenes klassekrigangrep.

Gjennom hele «misnøyens sommer» besørget fagforeningene at streikene i jernbanene, postvesenet og andre bransjer ble splittet og isolert. Denne strategien har de fortsatt inn mot høsten, med avstemminger for autorisering av streik enten stoppet, eller tidsbestemt for minimal innvirkning. Fagforeningenes rolle i å undertrykke arbeidslivsaksjoner gjennom oppbremsende taktikker og ikke-bindende rådgivende avstemminger betyr at 1 million ansatte i det offentlige helsevesenet (NHS), dvs. sykepleiere, leger og alle de andre, 700 000 lærere og 150 000 offentlig ansatte i lokale byråd, er blokkert fra å delta i denne månedens streiker.

Mens Truss har kunngjort hennes planer om å forby streiker i «essensielle tjenester» og nye lover for å håndheve endeløse avstemminger før det kan kalles til arbeidskamp, motsetter fagforeningene seg enhver kamp for å ta på seg og nedkjempe regjeringen. I stedet bruker de eksisterende antistreikebestemmelser for å holde millioner av arbeidere tilbake, som ikke vil annet enn å slåss. Kommende lørdags «megastreik» er bare for én dag, og er vinduspynt for byråkratiets bestrebelser for å kneble en breiere streikebevegelse.

Denne regjeringen er en spradende provokasjon mot arbeiderklassen. Likevel fordømmer Labour-partileder sir Keir Starmer streiker, forbyr hans MPer å delta på streikevakter, og erklærer i likhet med Charles Dickens’ Thomas Gradgrind at det ikke er «noe magisk pengetre,» og at arbeiderne må innordne seg med «hardt arbeid». Han taler for et Labour Party som har omfavnet Thatcher’s og Blair’s fritt-markedsdiktater.

Starmers tale til Labour Party-konferansen, der han breket om «nasjonen over partiet» etter å ha sunget «God Save the King», er en klar advarsel til arbeiderklassen. Han fortalte partidelegatene at Labour ville håndheve «vanskelige valg» for «den nasjonale interessen» og etterlyste «et ekte partnerskap mellom regjeringen, næringslivet og fagforeningene». Skulle Truss falle fra embetsvervet ville Starmer tilby hans tjenester i en regjering av nasjonal enhet med Toryene. Fagforeningene ville støtte det, akkurat som de gjorde i 1931 da Labour’s Ramsay MacDonald dannet en Nasjonalregjering med Toryene. Den bitre innhøstingen av dét var De sultne trettiårene, etterfulgt av den andre verdenskrigen.

Under disse betingelsene spiller fagforeningslederne, og framfor alt «de venstreorienterte», den britiske styringsklassens kritisk viktige rolle i å forhindre et politisk oppgjør med konspiratørene i Westminster, både Tory og Labour.

Mick Lynch, generalsekretær for [transportarbeidernes fagforening] RMT, og Mick Whelan, generalsekretær for [jernbanenes administrasjonsarbeidere, organisert av] ASLEF, gikk i forrige uke inn i samtaler med påtroppende transportminister Anne-Marie Trevelyan, om regjeringens planer om å slette tusenvis av arbeidsplasser og sløyingen av arbeidsvilkår, pensjoner og sikkerhet på tvers av jernbanene. Lynch sa etterpå til BBC at det var et «veldig hyggelig møte», og la til: «Hun gjorde det mulig for meg å få formidlet til henne, faktisk, alt som er galt med transportsystemet vårt, og spesielt med jernbanene.»

Lynch sa at møtet var «en god start» – og dette var om en regjering som forbereder seg på å knuse streiker, og fordømmer jernbanearbeidere som «fienden innenfor»! Han innrømmet at Trevelyan ikke tilbød ham noe konkret: Ingen reversering av regjeringens Great British Railways-privatiseringsagenda, eller av planene om å rive opp gjeldende arbeidskontrakter. Lynch gjorde det klart at RMTs prioritet er å få hentet ut en avtale «som tillater jernbaneselskapene å forhandle fritt, på grunnlag av frie kollektive forhandlinger». RMT ønsker bare å opprettholde sitt korporatistiske partnerskap, smidd over flere tiår med regjeringen, togoperatørselskaper [Train Operating Companies (TOC)], og infrastrukturselskapet Network Rail. Jernbanefagforeningene bestreber seg ikke for Tory-agendaens nederlag, de vil bare ha en plass ved bordet.

Lynch ledet i løpet av sommeren den nyopprettede kampanjegruppa Enough is Enough [‘Nok er Nok’], sammen med Labour-MPene Zarah Sultana og Ian Byrne. Han insisterer på at svaret ligger i valget av en Labour-regjering under Starmer, som gjeter arbeidere inn bak et parti som er forpliktet til innstramminger, massefattigdom og krig. [Sentralorganisasjonen Trade Union Cogress] TUCs nasjonaldemonstrasjon, kalt for den 2. november, tjener det samme formålet, med deltakere oppfordret til å bedrive lobbyvirksomhet overfor deres lokale MPer, over nettopp den levekostnadskrisa som de håndhever.

Det er en voksende erkjennelse blant arbeidere om at de står overfor en avgjørede kamp mot Truss-regjeringen og dens massive plyndringsoperasjon på vegne av energiselskapene og andre finansparasitter. Truss og hennes kabinett av Thatcherist-galninger blir ansett som en illegitim regjering pålagt landet av 80 000 Tory-pensjonister og andre reaksjonære.

Siden budsjettet presentert i forrige uke har emneknaggen #GeneralElectionNow trendet på sosiale medier. Oppfordringene til en generalstreik vokser. Millioner av arbeidere innser at de ikke kan leve på den gamle måten, og at kollektiv aksjon er nødvendig for å få nedkjempet regjeringen og finansoligarkiet den forsvarer. Dette sentimentet må nå få bevisst organisatorisk og politisk uttrykk.

Arbeiderne må ta kontroll over deres egen kamp. Det betyr å bryte det kvelende grepet til Labour- og fagforeningsbyråkratiet, og danne grunnplankomitéer på hver eneste arbeidsplass. Slike komitéer vil besørge arbeidere et redskap til å nå ut på tvers av splittelsene som er pålagt dem, og utvikle en kamp imot, på tvers av industrisektorer og landegrenser, og forene hver del av arbeiderklassen mot en regjering som er fast bestemt på å påtvinge dem den fulle støyten av deres kapitalistkrise.

Arbeiderklassen har blitt fratatt sine politiske rettigheter. Dette må takles rett på, gjennom bygging av arbeiderklassens sosialistiske masseparti. Socialist Equality Party (SEP) oppfordrer til et generalvalg. Vårt forlangende innebærer ingen støtte til Labour Party. Det er innrettet på å videreføre arbeiderklassens uavhengige politiske kamp, og må knyttes til utvidelsen av streiker og protester, medregnet organiseringen av en generalstreik for å fremme følgende sosialistiske tiltak:

* Nasjonaliser energiselskapene, uten kompensasjon til de velstående aksjonærene. Beslaglegg deres profitter for å besørge energi til lav kostnad for arbeidere, eldre og fattige.

* Stryk krigsbudsjettet, og omdiriger offentlige penger til [det offentlige helsevesenet] NHS!

* Hev selskapsskatten til 80 prosent, og bruk de innsamlede milliardene til å finansiere sosial omsorg, boliger, offentlig utdanning, transport, velferd og kunst.

* En umiddelbar 50 prosent lønnsøkning for alle arbeidere, for å gjenopprette to tiår med lønnskutt, med framtidige lønninger indeksert til inflasjonen.

Vi oppfordrer innstendig arbeidere som er enige i dette om å bli med og bygge Socialist Equality Party.