Streiken ved franske oljeraffinerier med krav om høyere lønninger i møte med inflasjonen trosser offisielle trusler og fagforeningsbyråkratienes forsøk på å isolere bevegelsen. Den kraftfulle streiken forårsaker stor drivstoffmangel over hele Frankrike, med nesten en tredjedel av franske bensinstasjoner som sliter. Fredag sto 27,3 prosent av bensinstasjonene overfor mangler på minst ett av deres produkter, ifølge energidepartementet.
Etter at pro-Macron fagforbundet CFDT, Frankrikes nest-største, Confédération française démocratique du travail, sist onsdag undertegnet en avtale med Exxon hadde regjeringen besluttet en første rekvirering av streikende for å få brutt blokkeringen av drivstofflageret ved ExxonMobil-raffineriet i Port- Jérôme-sur-Seine. Seks ansatte ved Total drivstoffdepotet i Mardyck ble også rekvirert. Deretter forberedte staten den samme strategien mot Total-arbeidere, med fagforeningsbyråkratienes medvirkning.
Fredag signerte CFDT en lønnsavtale med selskapsledelsen for Total, som innvilget en lønnsøkning på 7 prosent i løpet av 2023, med tilbakevirkende kraft fra 1. november 2022. Dette er godt under forventet inflasjonsnivå på 10 til 15 prosent eller mer i året, og ville dermed pålegge et stort reallønnskutt.
Etter at avtalen var signert avbrøyt CFDT streiken. CFDT-funksjonæren Geoffrey Caillon uttalte at for hans fagforbund «bekreftet valideringen av denne avtalen, og at alle nå måtte roe seg». Total-ledelsen erklærte at dette var en «flertalls»-avtale som ville markere «slutt på streiken på alle selskapets lokaliseringer».
Til tross for de to fagforeningenes undertegning av en avtale ble streiken gjenopptatt på fredag ved Total-raffinerier og oljedepoter, deriblant Gonfreville-l’Orcher, Donges, Feyzin, Grandpuits og Flandres.
Aurore Bergé, leder av Macrons partiallianse Renessansen i Nasjonalforsamlingen, sa at ytterligere rekvisisjoner «vil kunne finne sted» dersom raffinerienes «blokkeringer ikke oppheves».
Innen helgen hadde det stalinistiske fagforbundet CGT, Confédération générale du travail, avstått fra å signere noen avtale med oljegigantene, i frykt for at arbeiderne da ville avvise avtalen og framstå i et åpent opprør mot fagforeningsbyråkratiene og staten.
Kort tid etter at CGT-lederen Philippe Martinez oppfordret til forhandlinger torsdag kveld, forlot fagforbundets forhandlere fredag morgen møtet og kritiserte avtalen. «Forslagene som er på bordet er stort sett utilstrekkelige,» sa Alexis Antonioli, CGT-generalsekretær for fagforbundets plattform hos TotalEnergies i Normandie. Om de andre fagforeningene sa han: «Disse fagforeningene som vil gå for å signere en billig avtale, det vil ikke endre noe hva angår mobiliseringen, det vil ikke endre noe hva angår de streikendes sinnstilstand og besluttsomhet.»
Det brygger en massebevegelse blant arbeiderne, som er sterkt bekymret over inflasjonen, stigende energipriser denne vinteren og krigen i Ukraina. Det er denne uka kalt for streiker blant transport- og energiarbeidere, og CGT har kalt en én-dagsprotest tirsdag 18. oktober, for høyere lønninger og i opposisjon mot pensjonsnedskjæringer.
Styringsklassen er skrekkslagen for faren for et ukontrollerbart utbrudd av protester mot inflasjonen og krig. Dagsavisa Le Parisien rapportert sist torsdag: «Mobiliseringen sprer seg, og bekymrer politimyndighetene. Mens en streikebevegelse allerede lammer flere franske raffinerier og atomkraftverk, oppfordrer arbeidere i andre industrisektorer til å øke protestens rekker.»
Le Parisien rapporterte at «streiken er under overvåking,» der avisa refererte et notat fra fransk innenriksetterretning som advarte om faren for en «smitte» av streiken over til andre strategiske sektorer av den franske økonomien.
Arbeidere kan i denne sammenhengen ikke stole på at fagforeningsbyråkratiet organiserer deres kamp mot inflasjons- og krigspolitikken som føres av kapitaliststatene og bankene både i Frankrike og på tvers av Europa. En viktig grunn til at fagforeningsbyråkratiene ikke mobiliserer arbeidere mer bredt mot inflasjon og krig, er fordi de selv godkjenner det aller meste av Macrons politikk.
Lønnsavtalen ved Total viser at CDFT-byråkratiet er medskyldig med ledelsen i å angripe arbeiderne. CGT spiller samtidig, til tross for at fagforbundet motsetter seg avtalen, ganske enkelt en annen rolle innen det samme politiske etablissementet som forener staten, arbeidsgiverforeningene og fagforeningsbyråkratiene. Samtidig som CFDT direkte innvilger staten et påskudd til å undertrykke de streikende dysser CGT arbeiderne inn i dvale, og demobiliserer dem ved å videreføre forhandlingene med en regjering som er fast bestemt på å bryte ned streikene.
Også på Covid-19-pandemien stilte CGT seg på linje med masseinfeksjonspolitikken diktert av EU og bankene. I juni 2020 indikerte fagforbundet sin støtte for EU-redningspakkene, som ga billioner av euro til banker og storselskaper, samtidig det styrket den europeiske hæren. Det utstedte en uttalelse der det støtter NATOs krig mot Russland i Ukraina.
Mens det melder en viss kritikk av Macron, blåser CGT-byråkratiet både varmt og kaldt på aksjoner som kan provosere, selv utilsiktet, et fullskala utbrudd av arbeiderklassen til en åpen kamp mot Macron.
På den ene siden, for å unngå et opprør fra grunnplanet, organiserer fagforbundet aksjoner i spredt rekkefølge og kritiserer regjeringen offentlig. Etter kunngjøringen om nye streiker i flere atomkraftverk, kalt av CGT og fagforeningen Force Ouvrière (FO), oppfordret CGT til streik tirsdag denne uka, fra transportfagforeningene SNCF og RATP. «Spørsmålet om streikeaksjoner må diskuteres i alle selskaper» fordi «det sosiale raseriet som uttrykkes i landet er legitimt», sa Martinez i et intervju med den stalinistiske dagsavisa L’Humanité på fredag.
Samtidig som de kritiserte rekvisisjonene som ble beordret av Macron bestemte CGT seg for å organisere én dag med tverrfaglig «mobilisering og streik,» for tirsdag den 18. oktober.
Men samtidig kunngjorde CGT at de ville nekte å delta i demonstrasjonen organisert av Jean-Luc Mélenchon og hans parti La France insoumise (LFI) mot de høye levekostnadene, sist lørdag. Det er ingen grunn til å være en tilhenger av Mélenchon, som gjentatte ganger har erklært seg villig til å være Macrons statsminister, for å se at CGT-byråkratiets argumenter for å berettige deres avslag på å mobilisere var absurde og reaksjonære.
Martinez sa til France Info at kampen mot høye levekostnader og manglende klimatiltak ikke har noe å gjøre med kampen han hevdet CGT støtter, «for høyere lønninger». For en svindel! Det er åpenbart at dersom levekostnadene er høye, da er dette fordi lønningene er for lave, og må økes.
For arbeiderklassen er det avgjørende spørsmålet nå å organisere seg uavhengig av fagforeningsbyråkratiene, i grunnplankomitéer. Bare slike organisasjoner kan forene kampene, mobilisere arbeidere til en vedvarende, langsiktig kamp, og framfor alt koble sammen de stadig bredere sjiktene av arbeidere internasjonalt, som går inn i kampen mot inflasjon og krig.
De franske raffineristreikene finner sted midt i en voksende eksplosjon av klassekamper drevet fram av inflasjonen og NATO-Russland-krigen i Ukraina. Arbeidere ved havneanleggene og i transportbransjen er i kamp i Storbritannia og Sør-Afrika, som også flygeledere er over hele Afrika, lærere over hele Europa fra Tyskland og Norge til Serbia, Kosovo og Hellas. I USA øker arbeidernes raseri i bil- og jernbaneindustrien, der muligheten for en nasjonal jernbanestreik truer.
Den presserende oppgaven er å organisere et grunnplanopprør mot den demobiliserende og nasjonalistiske innflytelsen som fagforeningsbyråkratiene utøver på arbeidernes kamper. Bare grunnplankomitéer kan strukturere og lede et slikt opprør, i Frankrike og internasjonalt. Dette er perspektivet som Parti de l’égalité socialiste (PES) slåss for, og inviterer arbeidere til å støtte opp om, og derfor om å tilslutte seg PES.