Tysklands forbundspresident Frank-Walter Steinmeiers «Tale til nasjonen» på fredag understreket hva Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party, lenge har advart for: Tysklands styringsklasse bruker Putins reaksjonære invasjon av Ukraina for å vende tilbake til en aggressiv stormaktspolitikk, etter dens avskyelige forbrytelser i det 20. århundre, og for å implementere dens krigs- og opprustingsplaner mot folkelig motstand.
Steinmeiers bemerkninger, avlevert til et publikum av inviterte soldater, journalister, representanter for tankesmier og ledende politikere, kan bare beskrives som en «krigstale til nasjonen». Fokuset var en de facto krigserklæring mot Russland og den russiske befolkningen. «Våre land er mot hverandre i dag,» forklarte Steinmeier. Moskva er «ondt», mens «gode intensjoner» ikke er nok.
Steinmeier avviste eksplisitt forhandlinger som ikke forseglet Russlands fullstendige nederlag i Ukraina. «En antatt fred som belønner slik handling, en fred som forsegler Putins landtilegning, er ikke fred,» sa han. En slik «falsk fred» vil ikke bare «bli et terrorvelde for mange mennesker i Ukraina», men ville også «bare øke Putins sult».
Steinmeier vet at slagordet om en total seier over Russland kan føre til katastrofe. «En utvidelse av krigen, sågar en kjernefysisk opptrapping, må forhindres,» hevdet han på et punkt. Men politikken som føres av Berlin og de andre ledende NATO-maktene produserer nettopp en slik eskalering. Kreml har gjentatte ganger truet med å forsvare russisk territorium – inkludert Krim og deler av Øst-Ukraina som Moskva anser som egne – med «alle våpensystemer til vår disposisjon».
Likevel lovet Steinmeier den nye ukrainske ambassadøren til Berlin, Oleksiy Makeyev, å støtte det høyreorienterte, pro-vestlige regimet i Kiev fram til seier over Russland. «Vi støtter dem militært – deres president [Volodymyr Zelenskyj] har nettopp fortalt meg hvor livreddende de tyske luftforsvarssystemene er. Vi støtter dem økonomisk og politisk,» forsikret Steinmeier. Sanksjoner, «avslutting av kontakter» og våpenleveranser var nødvendige «konfliktvirkemidler».
Denne krigsretorikken mot Russland tydeliggjør tradisjonene Tysklands styringsklasse på nytt knytter an til. Steinmeiers fraser om «frihet» og «demokrati» kan ikke skjule det faktum at bak offensiven mot Russland ligger lignende imperialistinteresser som de som næret nazistenes utslettingskrig mot Sovjetunionen. På et punkt beskrev Steinmeier Tyskland som «et land så lite i verdensskala, og praktisk talt uten egne ressurser og mineralressurser.»
Berlin er faktisk ikke bare drevet av sulten etter Russlands enorme ressurser, men også av ønsket om gjengjeldelse for tidligere militære nederlag – og ikke bare i forhold til Russland. Som i den første og den andre verdenskrigen, strekker den tyske imperialismens rovambisjoner seg langt forbi Ukraina og Russland, og er i hovedsak også en krigserklæring mot landets europeiske og amerikanske allierte.
Steinmeier levnet i hans tale ingen tvil om det tyske kravet på lederskap, også i militære anliggender. Tyskland trenger «først av alt et sterk og velutstyrt Bundeswehr (den tysk arméen),» sa han. «Vi er det sterke landet i midten av Europa. Vi har en plikt til å gjøre vårt for å forsvare Alliansen – mye mer i dag enn i perioden da andre, spesielt USA, holdt en beskyttende hånd over oss.» Han fortsatte med å si at Tyskland tar på seg «sitt ansvar, i NATO, i Europa».
Berlins nye mål, som det gamle, er å organisere Europa under tysk lederskap for å bli en verdensmakt. Tyskland er «en av de store i Europa. Vi forventer lederskap, lederskap på Europas vegne,» sa Steinmeier. «Applausen fra publikumet er ikke avgjørende. Det å styrke Europa er avgjørende.»
Tyskland måtte «venne seg» til det faktum at «et land som vårt kommer under kritikk». Steinmeiers forbilde i denne forbindelsen er USA. «La oss se på USA, de har mye trening for dette. De er en global leder. De blir kritisert for det de gjør, og for det de ikke gjør. Man kan ikke peke på andre eller påkalle høyere instanser. De må vite hva de gjør, og hvorfor.»
Steinmeier valgte ikke å gå mer i detalj – med god grunn. Ellers ville hans propaganda om den «russiske aggressoren» som «ødela den europeiske sikkerhetsordenen» med angrepet på Ukraina ha kollapset som et korthus. I virkeligheten er det USA og landets allierte som har ført krig nesten uavbrutt i 30 år, og ødelagt hele land – ikke bare Irak, Afghanistan og Libya, men også deler av Europa.
Tysk imperialisme har fra første stund spilt en sentral rolle i dette. På begynnelsen av 1990-tallet førte Berlins anerkjennelse av uavhengighet for Kroatia og Slovenia initielt til en morderisk borgerkrig i det tidligere Jugoslavia. I 1999 fulgte NATO-bombingen av Serbia, som blant annet tok sikte på tvangsløsrivingen av Kosovo. NATO-offensiven mot Russland, og i økende grad også Kina – Steinmeier angrep Kinas «økonomiske og politiske krav på makt» i hans tale – er videreføringen av denne krigspolitikken.
Med krigspolitikken kommer også militarismens språk tilbake. «Vi må bli konfliktkapable, både internt og eksternt,» forlangte Steinmeier. Man trenger «viljen til å ville hevde seg», en «motstandsånd» og «motstandens styrke». Alt dette er innrettet på å forberede befolkningen på en ny krigstid. «Verden er på vei til en fase av konfrontasjon,» og «hardere år, vanskelige år kommer. Fredsutbyttet har tatt slutt. For Tyskland begynner en æra med motvinder,» sa han.
Steinmeier var fullstendig klar over at denne krigspropagandaen vil møte enorm motstand blant befolkningen. Etter uhyrlighetene fra to verdenskriger og Holocaust, er avvisningen av militarisme blant arbeidere dypt forankret. Igjen og igjen ble Steinmeier tvunget til å innrømme at de økonomiske sanksjonene mot Russland og våpenleveransene til Ukraina blir møtt med fiendtlighet i befolkningen.
Forbundspresidenten appellerte mot denne opposisjonen, for nasjonens enhet. Hans oppfordring om samholdet mellom «rik og fattig» er en dårlig spøk med tanke på den enestående sosiale ulikheten. Mens de rike de siste årene har mottatt milliarder i statlige gaver, og arbeiderne blir konfrontert med inflasjon og masseoppsigelser, må enhver motstand mot dette undertrykkes i «samholdets» navn.
Dette er hva Steinmeier mener når han snakker om det faktum at Tyskland ikke bare må bevæpne seg, men også bli «konfliktkapabelt internt». Spesielt foreslo han en «periode med obligatorisk sosial tjeneste». Som Steinmeier uttalte i et tidligere intervju, i dette ligger det at unge enten må utføre militærtjeneste eller tvungent arbeid i sosialtjenestene, for å avdempe katastrofen i denne sektoren, forårsaket av kutt og elendige arbeidsvilkår, og samtidig ødelegge ytterligere regulære arbeidsplasser.
Ifølge Steinmeier må det ikke bli noen motstand mot denne agendaen med krig og sosiale ødeleggelser. Innbyggerne ville måtte tåle usikkerhet og i beste fall kunne kritisere enkelte politiske beslutninger, men under ingen omstendigheter ville de få lov til å lede et «generelt angrep på vårt politiske system,» sa Steinmeier.
Dette angrepet på demokratiske rettigheter fikk like mye støtte blant representantene for det eksisterende politiske systemet som Steinmeiers krigshissing og stormaktsfantasier. De støttet talen, uten unntak, med stående applaus. Disse tilhørerne inkluderte representanter for militæret som Markus Laubenthal, visegeneralinspektør for Bundeswehr, innflytelsesrike journalister og representanter for de parlamentariske partiene, deriblant Friedrich Merz, partileder for opposisjonen Den kristelig-demokratiske union (CDU), Christian Dürr, partileder for regjeringspartiet Det fri-demokratiske partiet (FDP), og fra Bodo Ramelow, ministerpresident i Bundesland Thüringen (Die Linke; Venstrepartiet).
Merz sa etter talen at den hadde gitt «klare retningslinjer». «Dette var en katalog over politiske oppgaver,» fortsatte han. Nå er det viktig å få satt dette ut i livet, mente CDU-lederen.
Ramelow støttet også forbundspresidentens tale, og spesielt uttalelsen om at man ikke kan bekjempe det onde med gode forsetter. «Jeg er overrasket over de mange russiske flaggene som heves i Thüringen av folk som sier de vil stå opp for fred, og ignorerer det faktum at aggresjonen og angrepskrigen ble initiert av herr Putin,» sa Ramelow.
Denne falanksen av alle palamentspartiene for militarisme og sosiale angrep understreker at en kjernefysisk verdenskrig faktisk bare kan forhindres i et «generelt angrep på det politiske systemet». Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) og søsterpartiene i Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) slåss for en internasjonal bevegelse av arbeiderklassen, det store flertallet av befolkningen, mot krig og dens rotårsak, kapitalismen. Vi oppfordrer alle lesere til å slutte seg til denne nødvendige kampen for ei sosialistisk framtid.