Syttifem år etter FNs avstemming om å etablere et hjemland for jødene på deler av det palestinske landområdet administrert under Det britiske mandatet, skal Benjamin Netanyahu danne en regjering sammensatt av landets mest reaksjonære krefter, inkludert det fascistiske og rasistiske partiet Religiøs Sionisme, nå det tredje største partiet i nasjonalforsamlingen Knesset, med totalt 120 seter.

Dette er en historisk milepæl i den sionistiske statens krise og dens utviklingsforløp til høyre.

Netanyahus regjering vil bli sammensatt av rasister fra de religiøse og ultranasjonalistiske partiene som har sverget troskap til jødisk overherredømme og implementeringen av tiltak synonyme med apartheid. Deres ondsinnet brutale angrep på palestinerne er innrettet på å drive dem ut av både Israels internasjonalt anerkjente grenser, og fra landområdene Israel illegalt har okkupert siden den arabisk-israelske krigen i juni 1967, i strid med folkeretten og utallige FN-resolusjoner.

Én kandidat forventet å få et høyt embete er Itamar Ben-Gvir, leder for fraksjonen Jødisk Makt i partiet Religiøs Sionisme. Ben-Gvir, en rabiat antiaraber som regelmessig oppfordrer til vold mot palestinerne, med utropet «Død over araberne», har fått dusinvis av anklager for hatefulle ytringer.

Han pleide å ha hengende et portrett i stua av den israelsk-amerikanske terroristen Baruch Goldstein, som i 1994 massakrerte 29 palestinere og såret 125 andre, som var samlet til bønn i Hebron, i det som ble kjent som Patriarkenes hule-massakeren. Han tilga aldri statsminister Yitzhak Rabin for å ha undertegnet Oslo-avtalene, som ble presentert som å innlede til en palestinsk mini-stat, og uttalte i 1995, to uker før Rabin ble myrdet: «Vi kom til bilen hans, og vi kommer til ham også», etter at han hadde stjålet emblemet fra Rabins Cadillac.

Ben-Gvir er en selverklært disippel av den amerikanskfødte fascisten Meir Kahane, som fikk hans bevegelse forbudt i Israel og erklært som en terroristorganisasjon av USA.

Religiøs Sionismes agenda inkluderer israelsk styre over Vestbredden, utvisning fra Israel av det partiet kaller «illojale» palestinske statsborgere, som utgjør 20 prosent av landets befolkning, riving av al-Aqsa-moskéen for å gjøre plass for bygging av et jødisk tempel, innføring av religiøs lov og ødeleggelsen av rettssystemet.

Yaakov Katz, sjefredaktør for Jerusalem Post, kalte i forrige måned Ben-Gvir «den moderne israelske versjon av en amerikansk fantast for hvitt overherredømme og en europeisk fascist». Katz advarte for at en regjering som inkluderer ham «vil anta konturene av en fasciststat».

Biden-administrasjonen, til tross for dens meningsforskjeller med Netanyahu, gratulerte ham med hans seier. Tom Nides, USAs ambassadør til Israel, ringte Netanyahu på torsdag, og tvitret like etter: «God telefonsamtale akkurat nå med Benjamin. Jeg gratulerte ham med seieren og fortalte ham at jeg ser fram til å samarbeide for å opprettholde det ubrytelige båndet mellom Israel og USA.

Europas høyreekstreme ledere var raske til å ønske velkommen Netanyahus gjenkomst til makten.

Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj gratulerte Netanyahu, og tvitret at han håpet å slå opp «et nytt ark for samarbeid» med den påtroppende regjeringen, en referanse til den forrige regjeringens avslag av å sende Israels Iron Dome-luftvernteknologi og andre avanserte våpensystemer til Ukraina, i en bestrebelse for å opprettholde relasjoner med Russland.

De andre bastionene for høyrereaksjon – Ungarns statsminister Viktor Orban, Italias statsminister Georgia Melone og Indias statsminister Narendra Modi – nølte heller ikke med å gratulere ham.

Israels åpne vending til politiske orienteringer for jødisk overherredømme og fascistterrorisme avslører fullstendig bestrebelsene for å sidestille opposisjon mot den israelske staten med antisemittisme. Den israelske styringsklassen besørger faktisk vann på mølla for antisemitter internasjonalt ved dens omfavning et program for etnisk rensing, basert på ekskluderende formeninger om etnisitetsbasert, religiøst og språklig hegemoni, og identifiseringen av dette programmet med det jødiske folk.

Mer enn 240 jødisk-amerikanske velgere i Pittsburgh signerte denne uka et brev som fordømte lobbyorganisasjonen American Israel Public Affairs Committee (AIPAC), som er tett innordnet med både Netanyahu og Donald Trump, for å ha anvendt millioner av dollar for å støtte mer enn 100 Republikanere som nå kandiderer i de amerikanske midtperiodevalgene, som stemte for å velte 2020-valget, inkludert «lovgivere som har promotert den antisemittiske konspirasjonen ‘Den store erstatningen’ [‘Great Replacement’] som bidro til å inspirere til drapet av elleve medlemmer av de tre synagogene innkvartert hos Tree of Life,» beliggende i Pittsburgh.

Det er historiens tragiske ironi at den samme typen «rase og blod»-nasjonalisme som ble brukt av tysk fascisme for å utrydde 6 millioner jøder, i dag blir brukt av den israelske styringsklassen mot palestinerne, der de spiller rett i hendene på dem som nok en gang prøver å vekke til hat mot «utenforstående» og «kosmopolitter» for å målrette jødiske mennesker.

Innen Israel selv vil de forsterkede angrepene på palestinere bli ledsaget av et økende angrep på de sosiale og demokratiske rettighetene til alle arbeidere, både av jødisk og palestinsk opphav, når Netanyahu vil gå til verks for å slå ned på politisk dissens på vegne av Israels plutokrater.

Hvordan kan dette forklares? Det er, selvfølgelig, den nominelle opposisjonens fallitt, som er et internasjonalt fenomen. Netanyahu var i stand til å kapitalisere på fiaskoen til de «progressive» kreftene i den Bennett-Lapid-ledede «endringsregjeringen» og deres manglende evne til å legge fram noe som helst alternativ for å lindre den sosiale ulikheten, som er en av de høyeste i OECD-gruppa av framskredne land. Denne fiaskoen gjenspeiler klasseposisjonen som prioriterer Israels oligarkers interesser framfor arbeiderklassens, både de jødiske og palestinske arbeidernes.

Mer fundamentalt er vendingen til åpen rasistisk politikk forankret i to hovedfaktorer: Sioniststatens akutte krise, og selve sionismens logikk.

Etableringen av et hjemland for jødene på tvillingpillarene av etnisk utrensking av palestinerne som allerede bodde der og en kapitaliststat, var alltid en reaksjonær utopi, som Den fjerde internasjonale forklarte i 1947.

Da gapet mellom fattig og rik vokste, ikke minst på grunn av nettopp de økonomiske politiske orienteringene som gjennomføringen av et slikt program fordret, økte staten dens avhengighet av høyreorienterte nybyggere og ekstreme nasjonalistiske fantaster, som besørget grunnlaget for framveksten av fascistiske tendenser i Israel. Ekstrem nasjonalisme ble oppmuntret for å avlede voksende harme over synkende levestandarder og sosial ulikhet, langs reaksjonære linjer.

Det er foruroligende at en del av det jødiske folket, lenge assosiert med progressive bevegelser og som var ofre for historiens verste forbrytelse, støtter politiske partier som bare kan beskrives som å bestå av fascister. Dette er et produkt av den giftige politiske atmosfæren i Israel, lenge et brohode for amerikansk imperialisme i Midtøsten.

Dette reaksjonære synet er imidlertid langt fra universelt akseptert. Den israelske arbeiderklassen har gjentatte ganger søkt en vei ut av denne forferdelige konflikten, og en vei til fred med palestinerne. Men å gjøre dét betyr å fornye den sosialistiske og internasjonalistiske kulturen, der jødiske arbeidere og intellektuelle i en tidligere tid spilte en så sentral rolle.

Leo Trotskij skrev i desember 1938, med dyptloddende forutanelse:

Det er uten vanskeligheter mulig å forestille seg hva som venter jødene bare ved det første utbrudd av den framtidige verdenskrigen. Men selv uten krig, den neste utviklingen av verdensreaksjonen betyr med sikkerhet den fysiske utryddelsen av jødene... Nå mer enn noen gang er det jødiske folks skjebne – ikke bare deres politiske, men også deres fysiske skjebne – uløselig forbundet med det internasjonale proletariatets frigjøringskamp. Bare dristig mobilisering av arbeiderne mot reaksjon, opprettelsen av arbeidermilitser, direkte fysisk motstand mot fascistgjengene, som øker alle de undertryktes selvtillit, aktivitet og mot, kan provosere fram en endring i styrkeforholdene, stoppe verdensbølga av fascisme, og åpne et nytt kapittel i menneskehetens historie. [Utheving i originalen]

Arbeiderklassens nye oppsving er i emning over hele kloden, og peker veien framover for både jødiske og arabiske arbeidere, i form av en samlet kamp for å omvelte og erstatte den sionistiske staten og de reaksjonære borgerlige arabiske regimene, og smi De forente sosialistiske stater av Midtøsten. Dette er perspektivet som Den internasjonale komitéen av Den fjerde internasjonale (ICFI) slåss for. Dette krever byggingen av seksjoner av ICFI i Israel og over hele Midtøsten, for å besørge det politiske lederskap som er nødvendig for å gjennomføre denne kampen mot kapitalismen, og for sosialisme.