To-og-ei-halv uke etter at Giorgia Meloni kom til makten i Italia blir de grunnleggende linjene i hennes ultrahøyre-regjerings politiske orienteringer åpenbare. Den nye italienske regjeringen viderefører NATO-krigspolitikken og pro-business orienteringene til hennes forgjenger Mario Draghi. Dette kombineres med uhemmet trakassering av flyktninger og drakoniske angrep på demokratiske rettigheter.
I hennes første regjeringserklæring kom lederen av fascistpartiet Fratelli d’Italia (Italias brødre) med en betingelsesløs forpliktelse til Den europeiske union (EU) og til NATO. «Italia er fullt ut del av Europa og den vestlige verden» og vil «ikke verken bremse ned eller sabotere» europeisk integrasjon, forsikret Meloni. Italia vil «fortsette å være en pålitelig partner for NATO» i Ukraina-krigen og vil stå fast «ved det ukrainske folkets side, som ble angrepet av Den russiske føderasjon».
Melonis første utenlandsreise var til Brussel, hvor hun ble varmt mottatt av Ursula von der Leyen, EU-kommisjonens president. Hun er for tiden i Sharm el-Sheikh i Egypt, på FNs klimatoppmøte COP27, hvor hun møter gamle og nye politiske venner som i all hovedsak er på høyresiden.
Full av stolthet la hun på hennes Twitter-konto ut et bilde som viser henne sammen med Slakteren i Kairo, den egyptiske presidenten Abdel Fattah El-Sisi. Etter å ha møtt den nye britiske statsministeren skrev hun: «Fantastisk å møte @RishiSunak. En flott anledning til å fornye vårt vennskap, styrke det transatlantiske båndet, og bekrefte vår vilje til sammen å takle de viktige utfordringene som ligger foran oss.»
En time seinere rapporterte hun: «Jeg er glad for å se min venn @P_Fiala igjen. Vårt samarbeid er nøkkelen til å møte de vanskelige utfordringene i vår tid, og stå opp for våre felles verdier.» Den tsjekkiske statsministeren Petr Fiala er medlem av det høyreorienterte konservative ODS. I mellomtiden hadde Meloni møtt «Hans Majestet Kong Abdullah II og Hans Kongelige Høyhet Kronprins Al Hussein» og hun berømmet de «mangeårige røttene» til «vennskapet mellom Italia og Jordan». Hun hadde også en vennlig samtale med den tyske kansleren Olaf Scholz.
Den nye regjeringen la i slutten av forrige uke fram sitt første budsjett. «Meloni viderefører Draghi-kursen», jublet Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ), som ellers aldri blir lei av å kritisere italiensk budjett- og finanspolitikk. Til tross for økonomisk krise og rekordstor inflasjon, skal ny statsgjeld ned fra årets 5,6 prosent av bruttonasjonalproduktet til 4,5 prosent i 2023, og 3,7 prosent i 2024. Den var i 2021 fortsatt på 7,2 prosent. Dette krever massive kutt i budsjettutgifter til sosiale tjenester, helsevesenet og utdanningen.
Regjeringen hennes vil bare bruke et tillegg på € 30 milliarder, fram til utgangen av neste år, for å besørge bistand til næringsvirksomheter og husholdninger for de økende energikostnadene. Alle andre tilleggsutgifter må finansieres ved innsparinger innen samme departement, som finansminister Giancarlo Giorgetti (Lega) understreket.
For å undertrykke motstanden mot disse angrepene fra arbeiderklassen og ungdommen, etablerer Meloni-regjeringen en politistat, og mobiliserer samfunnets høyreorienterte bunnskrap gjennom hensynsløse angrep på flyktninger.
Knapt innsverget ved makten stengte regjeringen italienske havner for bistandsorganisasjoners redningsskip. Mot slutten av forrige uke ble hundrevis av flyktninger holdt igjen utenfor den italienske kysten, under katastrofale vilkår ombord på overfylte skip.
På slutten av uka tillot regjeringen to skip tilgang til italienske havner. Men bare syke og mindreårige fikk gå i land, friske voksne måtte forbli om bord. Meloni-regjeringens oppfatning er at Tyskland må ta inn disse flyktningene, som kom ombord på skip som seiler under tysk flagg.
Med disse illegale metodene prøver Meloni-regjeringen fullstendig å forhindre maritime redningsaksjoner og kriminalisere de involverte hjelpeorganisasjonene.
Innenriksminister Matteo Piantedosi, som er nært ytre høyre-partiet Lega, har kalt sammen en «Nasjonal komité for offentlig orden og sikkerhet» bestående av toppfunksjonærer fra innenriksdepartementet, kystvakten, forsvarsstaben og etterretningstjenestene. Denne komitéens oppgave er å holde flyktninger vekk fra Italias kyster. Piantedosi har til hensikt å sette opp mottaksleirer på den andre siden av Middelhavet, der flyktninger vil bli internert og deres personlige data registrert. Bare en fast og kontrollert kvote ville deretter bli tillatt å komme til Europa.
Også her følger Meloni og hennes innenriksminister de politiske orienteringen til tidligere regjeringer og Den europeiske union (EU). Frontex, agenturet for beskyttelse av Europas ytre grenser, sluttet å berge mennesker i nød på havet for mange år siden, og skyver illegalt migranter tilbake og låser dem inne i umenneskelige leirer på begge sider av den europeiske yttergrensa. Siden 2014 har mer enn 25 000 flyktninger druknet i Middelhavet på grunn av denne politikken, anslagsvis fire ganger så mange som FNs estimat for sivile dødsofre så langt i Ukraina-krigen.
Men der EU og Frontex bestreber seg for å skjule deres morderiske handlinger, er det derimot Meloni-regjeringens intensjon å få så mye publisitet som mulig. Som alle høyreorienterte bevegelser og fascister forøvrig bruker den terror mot flyktninger for å oppildne en atmosfære av høyreorientert mobbing.
Regjeringen selv vrimler av åpne fascister, selv om den prøver å tone dette ned. Nye tilfeller kommer hele tiden opp i dagen.
For eksempel har det dukket opp bilder av Galeazzo Bignami, den nye statssekretæren i samferdselsdepartementet, som viser Fratelli d’Italia-medlemmet iført et hakekors-armbånd under et utdrikningslag for 17 år siden. Det har sirkulert et bilde av Augusta Montaruli, statssekretær i forskningsdepartementet, som viser henne gi «romersk honnør» (som nazistenes «Sieg Heil») under en pilegrimsreise til Mussolinis fødested, Predappio. Andrea Delmastro Delle Vedove, statssekretær i justisdepartementet, har sitert den belgiske nazi-kollaboratøren og SS-offiseren Léon Degrelle på Facebook.
Knapt i embetet gjorde Meloni-regjeringen også dens første forberedelser til den voldelige undertrykkingen av politisk og sosial motstand. Per dekret definerte den en ny straffbar handling. Den som organiserer eller deltar i en «forsamling» på mer enn femti personer ved å «invadere andre personers offentlige og private eiendommer eller bygninger» kan straffes med fengsel på fra tre til seks år, og bøtelegges med inntil € 10 000, dersom hendelsen «kan resultere i en trussel mot offentlig orden, sikkerhet eller helse».
Påskuddet for dekretet var et harmløst rave party i en nedlagt hall i Modena, der 3 500 ungdommer deltok. Da eieren av hallen innmeldte en klage fordi han fryktet at den skulle kollapse, sperret politiet av bygningen. Raverne forlot deretter området fredelig, uten noen hendelser.
Dersom dekretet «overlever sin vei gjennom parlamentet i dets nåværende versjon, kan okkupasjonen av en skole, et universitet eller en fabrikk under en streik, og okkupasjon av forlatte bygninger, også bli straffet,» kommenterer FAZ. «Mange tror regjeringen med ‘anti-rave-normen’ har skapt seg et redskap for å undertrykke manifesteringer av kollektiv dissens, ved forebyggende undertrykking og overvåking. I denne lesningen er et illegalt rave party kun en kjærkommen anledning.»
At motstand mot styringsklassen politiske orienteringer tiltar vises ikke bare av gjentatte streiker i både offentlig og privat sektor, men også av den voksende motstanden mot NATOs krigspolitikk.
Sist helg gikk over hele Italia, ifølge arrangørene, mer enn 100 000 mennesker ut på gatene, for å demonstrere for en framforhandlet fred i Ukraina. Mer enn 500 organisasjoner, inkludert fagforeninger, kalte for demonstrasjonene.
Men de samme partiene som de siste årene har styrket NATO, organisert de sosiale angrepene på arbeiderklassen og med det hjulpet høyresiden til makten, prøver nå å villede og lamme den voksende opposisjonen. Tre tidligere regjeringssjefer talte på demonstrasjonssamlingene: Giuseppe Conte (Femstjernebevegelsen) og Enrico Letta (Demokratene) i Roma, og Matteo Renzi (Italia Viva) i Milano.
Sosiale angrep, krig og diktatur kan bare bekjempes av en bevegelse av den uavhengige arbeiderklassen, som bryter med disse bankerotte partiene og står for et internasjonalt, sosialistisk program.