Regissert av Maria Schrader, skrevet av Rebecca Lenkiewicz

She Said, regissert av Maria Schrader, er en fiktiv beretning om granskingen til grunn for og skrivingen av en New York Times-artikkel om Hollywood-filmprodusenten Harvey Weinsteins påståtte overgrep. Artikkelen, publisert 5. oktober 2017 med tittelen «Harvey Weinstein kjøpte seg over tiår fri fra beskyldere for seksaualtrakassering» – bidro i oktober 2017 til å lansere #MeToo-kampanjen for seksualmisgjerninginger.

Carey Mulligan og Zoe Kazan spiller Times-reporterne Megan Twohey og Jodi Kantor, artikkelens to medforfattere.

She Said er et intetsigende, oppstyltet verk stort sett uten ekte dramatisk liv eller energi. Ingen elementer av tvetydighet eller kompleksitet får trenge inn. Uansett hvilke oppfatninger og fordommer betrakteren kommer inn med, går han eller hun også ut med.

Det å forstå hvorfor det er slik, hvorfor det nesten uunngåelig er slik, innebærer å vurdere saksanliggender som filmskaperne selv med flid unngår.

#MeToo-kampanjen har siden oktober 2017 tatt opp mye av medias tid og oppmerksomhet. Som Schraders film avslører, The New York Times – sammen med publikasjoner som The New Yorker, Time, The Washington Post, The Los Angeles Times og andre – har anvendt betydelige ressurser på #MeToo-initiativet. She Said viser Times’ administrerende redaktør Dean Baquet (Andre Braugher), Rebecca Corbett, redaktør for gravejournallistikk (Patricia Clarkson) og ei rekke andre ledende lys i avisa som involverer seg direkte og systematisk i Weinstein-affæren.

Tallrike påstander har blitt framsatt om #MeToo-kampanjens himmelrystende karakter. Time kåret «Taushetsbrytere» om seksualovergrep til «Årets person» i 2017. Stemmer i media har argumentert for at #MeToo «gjerne kan være den viktigste bevegelsen på en generasjon» eller «den desidert viktigste bevegelsen i vår tid».

Om dét var tilfelle, da burde en film fokusert på opphavet for denne «bevegelsen» og på etterforskningen av et av dens sentrale målskiver, Harvey Weinstein, nå på nytt for retten i Los Angeles, gjenspeile noe av dens presserende viktige karakter.

Tross alt, uansett eventuelle begrensninger, filmer som All the President’s Men (Alan Pakula, 1976), som befattet seg med Washington Post-reporteres etterforskning av Watergate, som førte til president Richard Nixons fratredelse; Spotlight (Tom McCarthy, 2015), som følger Boston Globes’ etterforskning av katolske presters seksualovergrep mot barn; og The Post (Steven Spielberg, 2017), om publiseringen av Pentagon Papers, var animerte av virkelig presserende nødvendighet og er dermed følelsesmessig overbevisende.

She Said har ingenting av den karakteren. Filmen er sammensatt av en serie med for det meste uinspirerende, lunkne møter, der Twohey og Kantor reiser rundt og prøver å plukke opp all den skitten de kan om Weinstein. Talende nok, i filmens (anti)-klimaksøyeblikk, er det en gjeng Times-skribenter og -redaktører samlet rundt ei datamaskin, der de maser og krangler om hvorvidt de skal klikke på menylenka «Publisér». Ikke et smell, men et tastetrykk.

Filmen åpner i 2016, etter en kort prolog fra 1992, der Twohey rapporterer om påstander om Donald Trumps seksualmisgjerning, som resulterer i en harm telefonoppringning fra Trump selv.

Etter at Bill O’Reilly fra Fox News i 2017 falt for lignende anklager, blir spørsmålet reist på et Times-stabsmøte: «Hvorfor er seksualtrakassering så gjennomgripende?,» og en ledende skikkelse foreslår: «La oss avhøre systemet i sin helhet.»

Kantor mottar et tips om skuespillerinna Rose McGowan og hennes påstander om seksualovergrep rettet mot Weinstein. (She Said refererer aldri til e-posten fra McGowans tidligere manager Jill Messick [engelsk tekst] fra juli 2017, der sistnevnte forsikret at skuespillerinna hadde fortalte henne, den gangen i januar 1997, at episoden var med samtykke. Messick begikk selvmord i februar 2018.)

Skuespillerinna Ashley Judd, en tilhenger på sin hals av Det demokratiske partiet og ville-gjerne-være kandidat til Senatet, framstår som seg selv og forteller om en skitten liten scene med filmprodusenten. (Judd opptrådte år seinere i to Weinstein-filmer, uten noen omstendigheter.)

Journalistenes gjennombrudd kommer når de blir satt i kontakt med flere tidligere Weinstein-assistenter, Rowena Chiu (Angela Yeoh), Zelda Perkins (Samantha Morton) og Laura Madden (Jennifer Ehle), som vi presenteres for i prologen i deres yngre jeg.

Den mest emosjonelle scenen involverer London-baserte Morton som Perkins, som beskriver det å stå opp for Chiu, et angivelig offer for et stevnemøte med produsenten. Perkins uttaler seg sterkt mot Weinsteins mobbing og «emosjonelle overtramp».

I ei rekke tilfeller hadde kvinner inngått avklaringer med Weinsteins advokater mot kontantoppgjør, og signert taushetserklæring (NDA). Hans juridiske team insisterer på at dette ikke var innrømmelser av skyldighet, men tydeligvis var hans oppførsel aggressiv og problematisk.

Uansett, She Said snirkler seg videre, mens Twohey og Kantor får tak i et internt notat fra Weinsteins produksjonsselskap, Miramax, som beskriver ansattes påstander om trakassering. Reporterne forsøker å overbevise de angivelige ofrene om å stå fram offentlig.

Weinstein selv griper inn og forlanger å få vite fra Baquet og Times om dette er «en hit jobb». Så snart Times-redaktørene har forvisset seg om at de har et tilstrekkelig antall individer som er beredt til å oppgi deres navn, samtidig som de er engstelige for den rivaliserende artikkelen fra The New Yorker (som skulle presenteres 18 dager seinere), kommer det skjebnesvangre øyeblikket, og artikkelen sendes ut i verden.

I All the President’s Men, Spotlight og The Post konfronterte reportere og publikasjoner mektige, forankrede fiender, med enorme midler og potensial til i det minste å utøve seriøs gjengjeldelse. Hvert av disse dramaene hadde et meningsfullt, demokratisk innhold og bidro i en eller annen grad til å undergrave troen på status quo.

I dens mangel på demokratisk og antietablissement-substans, er She Said en nøyaktig nok gjenspeiling av den originale artikkelen Twohey and Kantor produserte i oktober 2017 (så vel som Ronan Farrows samtidige artikkel i New Yorker.) The Times la sine betydelige eiendeler bak oppsporingen av klager om overgrep mot et enkeltindivid. Den resulterende artikkelen var et sammensurium av sladder, rykter, udokumenterte påstander og indikasjoner på brautende, støtende oppførsel. Det var ikke klart etter å ha lest artikkelen at noen av personene beskyldte Weinstein for en straffbar handling.

Det er heller ikke nøyaktig åpenbart hva Weinstein gjorde av kriminell karakter, mot noen av kvinnene som blir portretterte i She Said. At han gjorde vedvarende framstøt de fant kritikkverdige er klart nok, om de skal krediteres, men hva som faktisk skjedde, da ingen av hendelsene er dramatisert, er fortsatt uklart. Ingen av kvinnene rapporterte hendelsene til myndighetene, ingen av dem har noen gang vitnet under ed. Vi er rett og slett ment å ta alle på hans eller hennes ord, som virker en hensynsløs kurs å slå inn på, som om ingen personlige eller sosiale interesser sto på spill.

Man forventer ikke den aller minste dybde eller kompleksitet i behandlingen av Weinstein, og man blir ikke skuffet. Han var faktisk en ikke helt uvesentlig figur i filmverdenen. Som vi bemerket i vår første kommentar om kontroversen for fem år siden: «Dette unnskylder ingenting, men i den grad det har vært noe som helst liv i den amerikanske filmindustrien de siste tiårene, har Weinstein hatt en hånd med i det.»

Lista over 330 filmer han produserte inkluderer Ready to Wear, The Crossing Guard, Flirting with Disaster, The English Patient, Cop Land, Jackie Brown, Velvet Goldmine, B. Monkey, Shakespeare in Love, Holy Smoke, Love’s Labor Lost, The Yards, Chocolat, Iris, Full Frontal, Confessions of a Dangerous Mind, The Human Stain, Fahrenheit 9/11, Sicko, The Reader, Capitalism: A Love Story, The King’s Speech, The Fighter, My Week with Marilyn, Carol, Macbeth, War & Peace (miniserien), og mange andre.

Hvorfor produserte Weinstein slike filmer? Var han rett og slett et «beist»? Han hadde tydeligvis visse kunstneriske tilbøyeligheter eller intuisjon, sammen med hans andre egenskaper. She Said inntar en helt ukritisk holdning til de ulike påstandene rettet mot Weinstein. Hvorfor var det nødvendig? Generelt fraværende her, dessverre, er nesten alt som ville ha gjort dette til en spennende, opplysende film, alt som ville ha kastet lys over den kriserammede tilstanden til amerikansk filmskaping og kultur, inkludert dens moralske tilstand.

World Socialist Web Site har fra begynnelsen av insistert på at #MeToo-kampanjen «ikke har noe progressivt innhold», at dens sosiale base er «de mer velstående delene av middelklassen». Bruken av sexskandalen gjorde ingenting for å opplyse den folkelige bevissthet, men tjente snarere til å fornedre den. Affæren var knyttet til Det demokratiske partiets politiske behov i kjølvannet av Clinton-kampanjens fiasko i 2016, og den øvre middelklassens økonomiske misnøye «med fordelingen av rikdom på toppen. De ønsker tilgang til privilegier og rikdom, og er beredt til å bruke alle midler for å skaffe seg den.»

Det er ikke mulig å gjøre slike snevre, egoistiske bekymringer til stort, overbevisende og inntakende drama. For å låne en tanke fra Plekhanov og John Ruskin, dersom de selvsentrerte småborgerne i Hollywood faktisk «sang» om deres situasjon, den sangen ville «ikke beveget noen, det vil si, den kunne ikke tjene som et kommunikasjonsmiddel» mellom dem selv og andre mennesker.

She Said er ulidelig snerpete, stram og kjedelig. Filmskaperne er fast bestemt på å gjøre deres sentrale karakterer respektable og rakryggede hele veien. Ingenting «radikalt» her, for det meste ikke engang «radikal feminisme» (Mulligan tillates ett utbrudd mot en ekkel påseilet mann i en bar, som gir et lite glimt av hvor forferdelige «de» [det mannlige kjønn] kan være).

Twohey og Kantor er utstyrt med gjennomgående opplyste, støttende partnere. De har små barn. Et av de mer latterlige øyeblikkene i filmen er deres betydelige overraskelse og festlige forundring når de oppdager at de drar avgårde til et intervju begge iført hvite kjoler.

Journalistparet bruker deres tid til å sette opp triste, alvorlige ansikter til historiene de hører. Om man skulle ta filmen på alvor, oppdagelsen av at sjefer kan være eksplosive og fornærmende, verbalt eller på annen måte, kom som en fullstendig overraskelse på disse veteraner av «gravereportere» og hele Times-ledelsen. Har noen av dem jobbet på en fabrikk, i et lageranlegg, på et kontor eller et sykehus, der arbeidsgivere «bestrider den trange verden som en Colossus»?

Mye kan sies hva angår den spesifikke rollen til The New York Times. Som vi hevdet i 2017, i vår aller første respons på Weinstein-kontroversen, «der verden vakler på randen av atomkrig, og en galning skyter og dreper eller sårer hundrevis av mennesker i Las Vegas, er dette hva avisenes avis [‘newspaper of record’] zoomer inn på.» Media var besatt av Weinstein både på grunn av deres egen besettelse av sex og av behovet for å avlede oppmerksomheten fra den sosiale krisa og Trump-administrasjonens dypt reaksjonære karakter, som truet med å provosere fram en massiv venstreorientert opposisjon.

De skinnhellige kommentarene fra «Hillary Clinton, Barack Obama, skribentene av The Times-lederartikler et al», skrev vi, «som uttrykker deres harme og forbauselse over Weinsteins aktiviteter har alle en eim av hykleri. Dette er mennesker som er ansvarlige for, eller som ikke har mistet noe nattesøvn over droneangrep, illegale bombeangrep og attentater, og det amerikanske militærets og CIAs morderiske aktiviteter i alle verdenshjørner.»

Weinstein var en vesentlig pengeinnsamler for Det demokratiske partiet og en personlig bekjent av begge Clinton. Innen 2017 hadde imidlertid innflytelsen fra kreftene besatte av hudfarge og kjønnsidentitet blitt så gjennomgripende blant Demokratene at de var beredt eller forpliktet til å kaste Weinstein for ulvene.

Unødvendig å si, skaperne av She Said er allergiske mot å se inn i noen av disse bredere sosiale og historiske saksanliggendene. Dette er det selvtilfredse, velstående småborgerskapet stilt til skue.

#MeToo-oppstyret og demoniseringen av Weinstein førte til sistnevntes domfellelse i en parodi av en rettssak i New York, der et «berg av tvil», i én journalists formulering, ble introdusert for retten av hans forsvarsteam. Hans idømte straff på 23-år i fengsel er, som vi bemerket den gangen, lengre «enn den som ble tildelt mange tidligere naziembetsrepresentanter dømt for grufulle krigsforbrytelser i Nürnberg-rettssakene. Amerikanske regjeringsledere, ansvarlige for illegale, aggressive kriger i Midtøsten og Sentral-Asia, som har resulterer i mer enn 1 million dødsfall og titalls millioner flyktninger, har aldri blitt siktet for noen forbrytelse.»

Verken Schrader, manusforfatter Rebecca Lenkiewicz eller noen andre involvert i produksjonen ser ut til å ha den minste bekymring for de demokratiske og juridiske saksanliggender som er involvert i #MeToo-skandalemakeriet. Underforstått, de slutter seg til insisteringen på at overgrepene var så alvorlige at det var nødvendig å sette til side bekymringer om en rettferdig domstolsbehandling og presumsjonen om uskyldighet og heller basere seg på, for eksempel, anonyme og ubelagte fordømmelser. Filmens tittel refererer faktisk til påstanden at for å rette opp mangeårig urett og systemiske urettferdigheter, må kvinnelige beskyldere rett og slett innvilges fordelen av tvil, og så godt som automatisk «tros på».

Det ville i denne forbindelse ikke falle noen i media inn å påpeke ironien i at en hovedaktør i denne hvitvaskingen av den nye, seksual-McCarthy-ismen, Zoe Kazan, er barnebarnet til den fremste informanten, the informer-in-chief, under de opprinnelige utrenskningene av filmindustrien på 1940- og 1950-tallet, Elia Kazan [engelsk tekst].