Gangsters of Capitalism: Smedley Butler, the Marines, and the Making and Breaking of America’s Empire forfattet av Jonathan M. Katz, utgitt i januar 2022, er ei viktig bok.

WSWS kommenterte [engelsk tekst] nylig på David O. Russells film, Amsterdam. Filmen var ikke vellykket, men den oppnådde å fokusere oppmerksomhet på en viktig historisk episode da vesentlige figurer fra Wall Street og selskapssfæren i 1933 og 1934 bestrebet seg for å organisere et høyreorientert kupp mot Franklin D. Roosevelt. Disse forsøkene rant til slutt ut i sanden.

Smedley Butler, pensjonert generalmajor fra US Marine Corps, ble i juli 1933 oppsøkt av en representant for mektige businesskonstellasjoner. Som Butler seinere fortalte en kongresskomité, disse interessenes agent foreslo til slutt at han skulle lede en halv million krigsveteraner i en marsj mot Washington og tvinge Roosevelt til å akseptere en «minister for generelle affærer», det vil si, en ikke-valgt diktator, utnevnt av ledende figurer fra finans og business-verdenen, eller tre til side.

Begivenhetene i 1933 og 1934 har en spesiell betydning i lys av forsøket til tidligere president Donald Trump og hans fasciststyrker den 6. januar 2021, på å omvelte resultatene av 2020-valget og opprettholde seg selv ved makten.

Under research-arbeidet om denne konspirasjonen, som blir kalt the Wall Street Putsch, ble verdifull innsikt besørget av Katz’ bok Gangsters of Capitalism, som gir en innsikstfull beretning om begivenheten.

Ved å berette om Smedley Butlers liv og militære karriere tilbyr Katz forøvrig, utover denne spesielle begivenheten, en sammenfattet, men uutslettelig historie om framveksten av amerikansk imperialisme i det 20. århundres første tiår. Butler meldte seg som 16-åring inn i the Marines, på tidspunktet for Den spansk-amerikanske krigen, og gikk hen til å delta i amerikanske militærintervensjoner på Cuba og Filippinene, i Kina (under Bokseropprøret og seinere på 1920-tallet), på Den dominikanske republikk, flere land i Mellom-Amerika, i Mexico og på Haiti.

Som Butler seinere erkjente på 1930-tallet, da hans øyne hadde blitt åpnet, «tilbrakte jeg mesteparten av min tid [i the Marines] som en førsteklasses muskelmann for big business, for Wall Street og for bankfolk. Kort sagt, jeg var en pengeutpresser, racketeer, for kapitalismen.»

Katz ble klar over Butlers bakgrunnshistorie i dens større dimensjoner etter at han selv flyttet til Haiti for å være korrespondent for Associated Press (AP). «For haitiere,» skriver Katz, «er Butler ingen helt.» Da Woodrow Wilson-administrasjonen sendte de amerikanske marinesoldatene inn på Haiti i juli 1915, under påskudd av ei politisk krise, ledet Butler en marinebataljon over den nordlige delen av landet for å «avvikle» folkelig motstand med brutale maktmidler.

Som Katz skriver bidro Butler til å lede invasjonen av Haiti

og spilte en enestående rolle i etableringen av en okkupasjon som vedvarte i nesten to tiår. Mest beryktet startet Butler et system med tvangsarbeid, corvée, der haitiere ble pålagt å bygge hundrevis av miles med veier, uten lønn, og ble drept eller fengslet dersom de ikke fulgte ordre. Haitianere så det for hva det var: En form for slaveri, som opprørte et folk med forfedre som hadde frigjort seg fra slaveri og fransk kolonialisme over et århundre tidligere.

Mer generelt, forklarer Katz, Butler

banet vei for det amerikanske imperiet over hele verden, og hjalp til med å erobre Filippinene og grunnen for Panamakanalen, og invaderte og hjalp til med å plyndre Honduras, Nicaragua, Haiti, Den dominikanske republikk, Mexico og mer. Butler var også en pioner innen militariseringen av politiet: Først i spissen for opprettelsen av klientpolitistyrker over hele Latin-Amerika (kjent i de fleste spansktalende land som Guardia Nacional og på Haiti som Gendarmerie), og deretter ved å introduserte denne taktikken til amerikanske byer under en to-årsperiode der han ledet Philadelphia-politiet under theProhibition, alkoholforbudstiden.

På tidspunktet for konspirasjonen, the big business plot, i 1933 og 1934 hadde Butler blitt dypt mistenksom overfor selskapsinteressene som hadde nytte av US Marines’ forskjellige intervensjoner. Han erkjente typen Wall Street-konspiratører som bestrebet seg for å installere et fascistregime i USA. Som Katz påpeker,

Det hadde i stor grad vært på deres vegne at Butler og hans Marines trente og hjalp til med å innsette ved makten Latin-Amerikas Hitlere og Mussolinier: Diktatorer som Den dominikanske republikkens Rafael Trujillo og Nicaraguas snart-skulle-bli-despot Anastasio Somoza, som skulle bruke voldelig undertrykkelse og deres USA-skapte militærstyrker for å beskytte amerikanske investeringer og deres egen makt.

Kontinuiteten mellom amerikansk kapitalismes hensynsløse, kriminelle handlinger for mer enn et århundre siden og fram til i dag er spesielt viktig å understreke på et tidspunkt da Biden-administrasjonen og hele det amerikanske politiske etablissementet, inkludert dets pseudo-venstre-flanke, later nok en gang som det støtter «demokrati» og «frigjør» enda en befolkning, denne gangen i Ukraina.

WSWS samtalte nylig med Katz i en video-oppringning.

* * * * *

David Walsh: Boka di, Gangsters of Capitalism: Smedley Butler, the Marines, and the Making and Breaking of America's Empire, tar opp svært mange spørsmål. Det er på den ene siden, gjennom Smedley Butlers erfaringer, en minihistorie om amerikanske intervensjoner og amerikansk imperialisme fra Den spansk-amerikanske krigen og framover, over rundt en tredjedel av et århundre, i Nicaragua, Panama, Honduras, Den dominikanske republikk, Mexico, Haiti, Filippinene og Kina.

Du diskuterer også theBonus March on Washington i 1932, konspirasjonen «the Big Business Plot» fra 1933 og 1934, som også involverte Butler, og Donald Trumps og hans fascistalliertes kuppforsøk den 6. januar 2021.

Det er også anliggendet med det forferdelige jordskjelvet på Haiti i 2010, og de dagsaktuelle betingelsene i det fattige landet.

Jeg er nysgjerrig på å få vite hvordan du endte opp med å jobbe på Haiti for Associated Press.

Jonathan Katz: Jeg begynte å jobbe for AP under et hovedfagstudium da jeg dekket Den andre intifadaen i Jerusalem. For å gjøre ei lang historie kort, jeg endte opp med å jobbe for AP i Washington. Men jeg ville egentlig til utlandet. Så jeg endte opp på Den dominikanske republikk, hvor jeg var engasjert i to år, og så ble jeg oppringt av sjefen min. De ba meg flytte til Haiti. Så det gjorde jeg. Jeg sier ofte at jeg var en av de få som flyttet til Haiti ombord på en buss.

DW: Jordskjelvet i 2010 var åpenbart en av de mest forferdelige natur- og sosialkatastrofene i moderne tid. Kan du beskrive hva som skjedde?

JK: Det var forferdelig – verre enn forferdelig. Tiden går videre, og det har nå gått 12 år, nesten 13 år. Det pleide å være noe folk visste om så snart du refererte til det, og nå begynner minnet om det å blekne. Men det var virkelig grusomt. Dødstallet ble estimert til et sted mellom 100 000 og 316 000. Anslagsvis én av ti personer i hovedstadsregionen omkom. Jeg mistet mange venner.

Jeg mistet nesten mitt eget liv. Huset mitt kollapset rundt meg. Jeg var faktisk veldig heldig. Jeg var tilfeldigvis i et hus bygget på en måte som gjorde at det ikke ble ei pannekake av det, som det sies. Det var egentlig ikke en klassesak, fordi huset ved siden av meg, som var på samme sosioøkonomiske nivå, ble faktisk ei pannekake. Det hadde tilfeldigvis flatt betongtak mens mitt hadde ei A-ramme.

Det var en virkelig forbløffende katastrofe, ei bokstavelig og billedlig utflating. Ingen var trygge, heller ikke medlemmene av den haitiske eliten, eller menneskene på de fineste hotellene. Faktisk, et av de beste stedene du kunne være under jordskjelvet var i en av brakkebyene, et shantytown. Dersom du bodde under bølgeblikk, da falt det bare ned rundt deg i stedet for å falle oppå hodet ditt. Men det sosiale «utflatings»-aspektet forsvant veldig raskt, for så snart den internasjonale hjelpeinnsatsen kom inn, etablerte den umiddelbart en snarvei for de rikeste og mektigste menneskene på Haiti.

Det viste seg å bli det dødeligste jordskjelvet som noen gang er registrert på den vestlige halvkule. I den første boka mi [The Big Truck That Went By: How the World Came to Save Haiti and Left Behind a Disaster] måtte jeg omtale, veldig kort, USAs okkupasjon av Haiti, fordi man kan ikke kommentere på hvordan Haiti har blitt som landet er i dag uten å ta hensyn til akkurat den perioden, fra 1915 til 1934.

Det var slik jeg først møtte Smedley Butler fra US Marines.

Jeg vil ikke antyde at jeg var naiv da jordskjelvet rammet. Jeg var 29-år-gammel. Jeg visste mye om hvordan verden fungerte, om hvordan USA har operert i verden. Men det var egentlig den opplevelsen og det traumet, for meg og menneskene rundt meg, som gjorde klart ulikhetene og måten som de små elitene på Haiti og i USA profitterer direkte på disse ulikhetene.

Det som drev meg til vanvidd i halvannet år etter jordskjelvet var i hvilken grad det var så tydelig at USAs reaksjon, ledet av Bill og Hillary Clinton og Obama-administrasjonen, var laserfokusert på å anvende jordskjelvet til å bygge lavtlønnsfabrikkanlegg for produksjonen av tekstiler og klesplagg, og tjene penger for amerikanske og andre utenlandske selskaper.

Etter for min egen del nesten å ha dødd i den greia, etter å ha mistet mange venner og etter å ha sett den ubeskrivelige lidelsen forårsaket av denne katastrofen som hjemsøkte dette landet som jeg hadde begynt å elske … bare å se hvor krasst det var, skjønner du?

Jeg tror at Clintons virkelig trodde på det de gjorde. Jeg tror de virkelig trodde at å sette haitiere i arbeid på fabrikker til å sy skjorter for Target og Old Navy var måten å kunne dempe fattigdommen på Haiti, og forhindre framtidige katastrofer. Men det var business as usual. De gjorde ting som ville passere som helt kosher for de fleste amerikanere, inkludert Donald Trump, som under 2016-valgkampen søyt om Clintons’ virksomheter på Haiti.

Bill Clintons favorittformulering om planene for Haiti var «vinn-vinn» eller «vinn-vinn-vinn». Du vet, «Dette er bra for USA. Dette er bra for det sørkoreanske klesforetaket som flytter inn i industriparken» som til slutt endte opp å bli bygget ved siden av den tidligere Marine-arbeidsleiren.

«Alle kommer til å vinne.» Og det var ei løgn. Du kan ikke bare bygge en klesfabrikk. Uansett hvor pent og reint. En klesfabrikk som betaler fattigdomslønninger som arbeiderne ender opp med å måtte bruke bare for å komme seg til og fra jobb, og forøvrig for mat til deres familier.

Det er ingen infrastruktur, ingenting går til myndighetene. Ingen tilskudd til selvbestemmelse og suverenitet. Man gjør ikke engang noe for å besørge spillerom for demokrati til å vokse, til tross for hva man foretar seg, og så tror man at ting kommer til å endre seg bare fordi man betaler et par tusen mennesker fattigdomslønninger.

Det var en serie med eventyrfortellinger i 2010. Først reddet vi det haitiske folket fra denne forferdelige katastrofen, hvilket vi ikke gjorde. Så, seinere samme år, da skulle vi redde dem fra fattigdom ved å sette dem i arbeid med tekstiler, hvilket heller ikke skjedde. Og så da det uunngåelig mislyktes, «Å, det må ha vært en historie om individuell grådighet og sadisme,» og ingenting av det var sant.

Så mens jeg tenkte på hva mitt neste prosjekt skulle bli, klarte jeg ikke å få Smedley Butler og hans utrolige livsløp ut av tankene, det var jordskjelvet som virkelig sementerte det for meg.

Dette er en måte å fortelle historien om hvordan USA opererer i verden, hvordan verden har blitt formet av disse intervensjonene og konspirasjonene, og ideene og interessene til grunn for dem.

DW: La oss komme tilbake til Haiti litt seinere. For jeg vil at du skal diskutere Butlers liv, som er så ekstraordinært. Hans ankomst på scenen sammenfaller med framveksten av amerikansk imperialisme. Hans første krigserfaring, 16-år-gammel eller så, var Den spansk-amerikanske krigen i 1898. Kan du kort diskutere den rollen han spilte i det 20. århundres første tiår.

JK: Vel, ja, han meldte seg for US Marines som 16-åring i 1898, og løy om sin alder. USA skulle til krig mot Spania på Cuba, også på Filippinene, hvor Butler skulle bli involvert kort tid etterpå – men som de fleste amerikanere var Butler fullt og helt fokusert på Cuba.

Han ble umiddelbart utnevnt til junioroffiser, fordi hans far, Thomas Stalker Butler, var kongressmedlem. Det var sånn ting ble gjort den gangen. Så han går gjennom grunnleggende opplæring og blir deretter sendt til Cuba, hvor han ankommer og møtter marinebataljonen som allerede er der nede, på stedet hvor de nettopp har ankommet rundt en måned før – et lite sted som heter Guantánamo Bay. Dette kunne du ikke finne opp. OK, du kunne, men det er så mye bedre å slippe å skulle gjøre det. Han forblir i militærets enhet US Marine Corps i 33 år.

Butler drar faktisk fra Cuba til Filippinene, og deretter til Kina og bidrar der til å slå ned Bokseropprøret. Så kommer han tilbake til den vestlige halvkule og blir involvert med US Marines i Mellom-Amerika.

Han drar til Panama, som på det tidspunktet er en provins i Republikken Colombia. Og amerikanerne organiserer en konspirasjon, en konspirasjon i virkeligheten, ledet av William Nelson Cromwell, med-gründer av det store advokatforetaket Sullivan og Cromwell. Det var i utgangspunktet en konspirasjon for å få skilt Panama ut fra Colombia med det formål å bygge Panamakanalen, og få satt den under amerikansk kontroll.

Butler havner i kanalsonen mens kanalen bygges, sammen med kone og barn. Fra Panama drar han opp til Nicaragua, et av stedene hvor han virkelig gjør seg bemerket, og i bunn og grunn bidrar han til å styrte en Liberal-regjering og deretter forhindrer Liberals fra å styrte den innsatte Konservativ-regjeringen som samarbeidet med amerikanske banker.

Alt dette er veldig mye på overflata, det er ikke undertekst. I 1912, da Butler slo ned Liberal-opprøret, innkvarterte han bokstavelig talt halvparten av hans US Marines i «National Bank of Nicaragua», som faktisk ble forretningsregistrert i Connecticut. Det er et joint venture av J. & W. Seligman & Co. og Brown Brothers & Co., nå Brown Brothers Harriman, den private investeringsbanken.

Butler og US Marines invaderer også Veracruz i Mexico i 1914, under revolusjonen i landet, på vegne av oljeselskapene, direkte forespurt av William Buckley Sr., en advokat og oljeutvikler. Så er det Haiti og Den dominikanske republikk. Jeg kunne bare fortsette, det ene etter det andre.

I 1935 utgir Butler hans berømte selvbekjennelse, at han har vært en pengeutpresser, racketeer, for kapitalismen, det er der hele boka kommer fra. Han lister opp alle disse stedene og intervensjonene.

[«Jeg bidro til å gjøre Mexico, spesielt Tampico, trygt for amerikanske oljeinteresser i 1914. Jeg bidro til å gjøre Haiti og Cuba til et anstendig sted for National City Bank-gutta til å samle inn inntekter. Jeg bidro til voldtekten av et halvt dusin sentralamerikanske republikker, for Wall Streets nytte og fortjeneste. Historikken med pengeutpressing er lang. Jeg bidro fra 1909 til 1912 til å renske ut Nicaragua for det internasjonale bankhuset Brown Brothers’ del … jeg besørget i 1916 lys til Den dominikanske republikk for amerikanske sukkerinteressers del. I Kina hjalp jeg til med å sørge for at Standard Oil uforstyrret kunne gå sin gang.»]

Jeg glemmer noen, men det var ei lang liste. Han var overalt og gjorde alt mulig, og USA var overalt og gjorde alt mulig.

DW: Han var tydeligvis veldig dyktig i sitt fag. Selvfølgelig, det er et element av bare å adlyde ordre. Men om han måtte rettferdiggjøre det, da ville han antagelig ha sagt, ja, det er veldig blodig og brutalt, men det er dette som er framskritt.

JK: Ja, vi jobber for noen virkelig ekle mennesker og de gjør noen forferdelige ting, men i det lange løp, amerikansk kapitalisme er mer progressiv, mer velstående. Jeg ville anta han ville ha rettferdiggjort ting på den måten.

Når han snakker om å melde seg inn i US Marines i 1898, har han denne formuleringen: «Jeg var fast bestemt på å bære ei rifle og hjelpe til med å frigjøre lille Cuba.» Han var en tenåring, påvirkelig, og det var i 1898 et enormt propagandaframstøt, både i media og også fra regjeringen.

Offentligheten ble fortalt at USA måtte gripe inn på Cuba, mot det grufulle spanske imperiet, som var grusomt. De gjorde forferdelige ting på Cuba. Spanjolene oppfant konseptet konsentrasjonsleir på Cuba under den krigen, som på det tidspunktet hadde pågått i flere tiår. Så Butler hadde tankegangen til en som tror, som mange amerikanere har gjort i uminnelige tider, i det minste siden Butlers tid, at Amerika er den største eller eneste kraften for det gode i verden. Det er mange åpenbare paralleller til måten amerikanere forstår, for eksempel, Russlands invasjon av Ukraina akkurat nå – et sted der Russland, som den gangen Spania, faktisk begår grusomheter.

Men i alle fall, det var i 1898 mye snakk om hvordan cubanerne essensielt sett var George Washington og Thomas Jefferson, at de var som kolonistene som sloss mot dette forferdelige imperiet, på jakt etter selvbestemmelse, at de ønsket å skape en republikk og at det var amerikanernes ansvar å hjelpe dem.

Så sier da amerikanerne: Fordi vi ga dere deres uavhengighet og fordi vi kommer til å fortsette å besørge dere støtte og veiledning, skal vi sette våre jernbaneselskaper til å styre jernbanene. Vi skal sette våre landbruksselskaper til å styre landbruket deres. Vi skal sette våre gruveselskaper til å styre gruvene deres. Vi kommer til å sette vår regjering til å styre deres regjering. Vi skal sette vårt militær til å styre militæret deres.

Og forøvrig, som Bill Clinton ville sagt, vel, vi kan også tjene litt penger på siden her, for dersom vi gjør oss alt dette bryet …

DW: Det er åpenbare kontinuiteter. Som Trotskij sa, ironisk: «Amerika frigjør alltid noen, det er landets hovedgeskjeft.»

Og enten det er Noriega eller Milosevic eller Hussein eller Gaddafi eller, for den saks skyld, Putin, det er alltid en slakter som USA må redde befolkningen fra. Og hver gang skaper det en katastrofe, for alle involverte.

Butler var ikke den ultimate opphavsmannen for disse intervensjonene. Som han seinere sa, han var bare «muskelmannen». Men på Haiti hadde han oppsyn med noen ekte uhyrligheter.

JK: Butler hadde mer personlig å si på Haiti. Han kom inn som major, fikk opprykk til oberst og var i utgangspunktet general da han forlot Haiti. Det var ikke han som bestemte at landet skulle invaderes. Men, da den beslutningen først var tatt, tok han, i motsetning til under hans tidligere situasjoner, mange av beslutningene om å sende folk ut i kamp og skape mange av de politiske beslutningene for kontroll.

Påskuddet for invasjonen var drapet av en president, og amerikanerne var veldig opptatt av å forhindre at en som var kritisk innstilt til USA skulle etterfølge ham. Så vi installerer en marionettpresident og oppløser de haitiske væpnede styrker, som var hæren som den direkte etterkommeren fra hæren som beseiret Napoleon i Den haitiske revolusjonen, og som vant Haitis uavhengighet i 1804.

Som så ofte skjer, og det var avskygginger av dette også i Irak, finner den formelle haitiske hæren sin vei til landsbygda og reorganiserer seg der som en geriljastyrke, og starter et opprør mot de amerikanske inntrengerne. Så Butlers tid i kamp på Haiti ble brukt i det som er kjent som Den første Caco-krigen, fordi Cacos var et kallenavn de haitiske opprørerne antok, etter en art fugler.

Slaget ved Fort Rivière var egentlig det som vurderes som klimaks av Den første Caco-krigen, der Butler leder et angrep mot et fjell nord på Haiti. På dette tidspunktet har amerikanske styrker drevet opprørerne opp i et hjørne. Marines-tropper omringer fjellet på alle kanter. De er bevæpnet med maskingeværer, mens Cacos er bevæpnet med foreldede rifler som knapt kunne avfyres.

Det var en nedslakting. Det er ulike beretninger om prosentandelen som ble drept. Noen beretninger sier at alle ble drept, andre sier at noen klarte å unnslippe. Men dette slaget knekker ryggen på Det første Caco-opprøret, som, går det jo fram av navnet, ikke er det siste Caco-opprøret. De ender et par år seinere med å reise seg mot amerikanerne igjen.

Butler mottar hans andre av to Æresmedaljer for slaget ved Fort Rivière. Hans minner om slaget hjemsøker ham i lang tid. Jeg tror han allerede på det tidspunktet lider av det vi i dag ville kalle PTSD. Du kan definitivt spore en moralsk skade i måten han snakker om den kampen, spesielt i brevene til hans kone.

Butler slår seg deretter til ro i rollen som nesten en slags assisterende visekonge av Haiti.

Han dannet det som var kjent som Haitis Gendarmeri, og ble sjef for denne politienheten, som erstattet hæren. Gendarmeriet ble Haitis nye væpnede styrker, som ender opp med å dominere Haiti gjennom hele 1900-tallet.

I 1917, to år etter invasjonen, oppløste Butler og amerikanerne det haitiske parlamentet med våpen, fordi de ønsket at en ny konstitusjon skulle kunngjøres. De ønsket en ny en, fordi den gamle haitiske konstitusjonen forhindret utlendinger fra å eie grunneiendom på Haiti. Dette var et resultat av uavhengighetskampen og minner fra det franske plantasjesystemet der haitierne ble holdt som slaver.

De hadde denne helt klare forståelsen av at land og grunn er makt, land er frihet, land er suverenitet. Det er ei linje i den haitiske nasjonalsangen om dette: «Du sol soyons seuls maîtres.» La oss være de eneste herrer over vår grunn.

Amerikanerne mente derimot, nei, vi ville faktisk gjerne eie grunnen, fordi det er mye penger å tjene på den. Men dét var for mye selv for den konservative nasjonalistfraksjonen som dominerte parlamentet. Så Butler tok med seg US Marines, marsjerte dem inn i det haitiske parlamentet og kunngjorde at herved ble parlamentet oppløst.

Og ikke bare det, de destruerte også journalene over alt hva de gjorde, de destruerte protokollen for den siste avstemmingen som ble foretatt i parlamentet, og de nektet å la haitiske aviser rapportere til offentligheten om hva som hadde funnet sted.

Deretter avholdt de et nasjonalt referendum med US Marines som i utgangspunktet sto over stemmeurnene, der det haitiske folket rungende godkjente den nye konstitusjonen. Hvilken overraskelse. Og med ett slag kunne amerikanerne eie grunn og starte forretingsvirksomheter.

DW: Den andre tingen du skrev om med hensyn til Butlers haitiske arv var corvée, dette systemet for tvangsarbeid.

JK: Å ja, corvée. Den loven var skrevet inn i lovboka på Haiti. Den gikk tilbake til fransk middelalderlov. Tanken var at regjeringen kunne sette deg i arbeid på alle de måter den fant relevant. Amerikanerne og den haitiske regjeringen brukte den til veibyggingsprosjekter. Det var slaveri. De kunne samle sammen folk, anklage dem for dette eller hint, og så si: OK, nå er du en fange og din dom er å bygge denne veien for oss. Skulle du prøve å rømme blir du skutt, du blir ikke betalt. Eller dersom vi betaler deg, da veldig lite.

DW: Dette er alle ekstraordinære detaljer, og det er åpenbart mye mer, men hva med Smedley Butlers voksende bekymringer? Åpenbart, som du sier, det må være et slags psykologisk, moralsk form for PTSD.

Har du noen fornemmelse av hva som var vendepunktet?

JK: Mye av det jeg vet om hans tankegang er fordi han var en så produktiv brevskriver. Og første gang jeg virkelig ser ham stille spørsmål ved ting, det er i hans personlige korrespondanse fra Nicaragua. Det er det første stedet der han virkelig begynte å stille spørsmål i hans brev om hva som var hensikten med det han gjorde. Han har visse betenkninger, men han fortsetter å invadere steder, for å følge ordre.

Første verdenskrig var et ytterligere vendepunkt, da han møtte de enda mer forferdelige formene for moderne krigføring, som han ser fra de bakre rekker i Frankrike der han har tilsyn med en landingsleir i Brest.

Så ender han opp i Kina for andre gang, nå som general, og det er der på 1920-tallet at Butler virkelig for første gang og eneste gang i hans karriere som medlem av militæret treffer beslutninger mot krig.

Han gjør alt hva han kan for å holde hans US Marines utenfor krigskampen, og gjøre alt hva han kan for ikke å provosere fram en direkte konflikt mellom amerikanerne og de kinesiske nasjonalistene, partiet Guomindang.

Han var på vei inn i det som stort sett er en slags antiintervensjonsperiode av hans liv.

Butler ender i stor grad opp som en venstreorientert. Han utvikler mye sympati for sosialisme. Han stemte i 1936 på Norman Thomas fra Socialist Party, hovedsakelig på grunn av Thomas’ antikrig-plattform.

Butler opptrer som foredragsholder på Kongressen mot fascisme og krig, i Cleveland i 1936, som utløste alarmklokker hos US Marine Corps. Han var imidlertid aldri en kommunist.

DW: Hva med Den store forretningskonspirasjonen, the Big Business Plot i 1933 og 1934? Smedley Butler, nå pensjonert fra US Marines, hevder at han ble kontaktet av representanter for Wall Street og storselskaper for å lede et kupp mot Franklin D. Roosevelt. Det er en ekstraordinær begivenhet i seg selv. Jeg tror ikke det bare er en «påstått» konspirasjon. Vel, hvorfor gjennomførte de den ikke, hvorfor mente de at de ikke trengte å gjennomføre den, det er et annet anliggende.

JK: Jeg skal bare forklare veldig kort. I 1933 har FDR nettopp kommet til makten. Han implementerer New Deal midt under Den store depresjonen. Et individ, Gerald MacGuire, som identifiserer seg som et medlem av American Legion, som han faktisk var, men han var også ansatt i et stort finanshus på Wall Street, prøver å rekruttere Smedley Butler til en slags konspirasjon.

For det første, MacGuire sier ganske enkelt at han vil at Butler skal fordømme FDR for å ha tatt dollaren av gullstandarden. Innen august 1934 foreslår MacGuire et kupp, og han vil at Butler skal lede en kolonne på en halv million veteraner fra den første verdenskrig, mot Washington for å intimidere Franklin Roosevelt til å tre til side til fordel for en allmektig kabinettminister som antagelig skulle utnevnes av MacGuires sjefer på Wall Street.

MacGuire forteller Butler på det tidspunktet at en organisasjon kommer på banen i løpet av de neste ukene – dette er august 1934 – som vil støtte denne handlingen økonomisk og med våpen. Butler identifiserer dette som American Liberty League, som ble lansert 22. august 1934 og var et konsortium av meget mektige industrifigurer, ledet av Irénée du Pont fra DuPont Chemicals, Alfred Sloan fra General Motors; det er McCann Erickson, det gigantiske reklamebyrået, Sun Oil Company, også John W. Davis og Al Smith, to tidligere presidentkandidater for Det demokratiske partiet som begge var sterkt imot New Deal. Davis’ deltakelse er betydelig, fordi han var juridisk rådgiver for J.P. Morgan & Co.

Uansett, Butler blåser i fløyta og varsler om dette, og vitner for Dickstein-McCormack komitéen, som skulle bli Husets komité for u-amerikanske aktiviteter.

Komitéen, som gjorde en svært kort gransking, hadde ingen grunn til å tro at Butler løy. Han kom med påstandene og framsto med et sunt sinn og en sunn kropp. Gerald MacGuire vitnet også for komitéen. Og selv om han begikk mened og konsekvent motsa seg selv, støtter hans vitnesbyrd i all hovedsak alle de vesentligste delene av Butlers beretning. Han sa ikke: «Jeg har aldri sett eller hørt om denne fyren i hele mitt liv.»

MacGuire sier, ja, Butler og jeg snakket om dette. Vi snakket om det der. Og, ja, jeg var i Paris og jeg møtte mange fra det ytre høyre, disse «semi-fascist»-kreftene, for å bruke Bidens begrep, grupper som deltok i 6. februar-opprøret i Paris i 1934, antiparlamentariske bøller, osv.

Utover det er det veldig vanskelig å si, for det var ingen seriøs gransking eller etterforskning, komitéen gjorde egentlig ikke noe som helst. De kaller ikke inn Du Pont. De kaller ikke inn Thomas Lamont fra J.P. Morgan, de kaller ikke inn Al Smith. De gjør ingen forsøk på å bevise eller motbevise de tingene som får konspirasjonen til å virke ekstremt troverdig. Men mange av menneskene som Butler enten direkte, eller ved assosiasjon, impliserer i denne konspirasjonen, er selv helhjertede tilhengere av fascismen.

De legger ikke skjul på det. Lamont hadde noen år tidligere sagt at han var «noe i retning av en misjonær» for italiensk fascisme og Mussolini. Mussolini var veldig populær blant ei rekke av den tidens spesielt velstående amerikanere. Den amerikanske legionen, som angivelig skulle besørge bemanningen for denne konspirasjonen, elsket Mussolini. De hadde et par år tidligere invitert ham til å tale på deres årsmøtesamling og trakk bare deres invitasjon på grunn av høylytte klager fra organisert arbeidskraft. American Liberty League var veldig åpen om det faktum at formålet var å plukke fra hverandre New Deal. Du Pont hevder at New Deal er sosialistisk doktrine med et annet navn.

Den siste delen av dette synes jeg er viktig, og jeg har aldri sett noen andre skrive om det. Jeg vet ikke om noen har gjort denne koblingen før. Men MacGuires sjef, Grayson Mallet-Prevost Murphy, sjefen for et finanshus, var en veteran med mange år innen amerikansk militæretterretning. Han var på Filippinene, i Panama. Murphy rapporterte direkte til Teddy Roosevelt om konspirasjonen for å skille Panama fra Colombia.

Han satte opp et privat etterretningsnettverk i Europa etter den første verdenskrigen sammen med Wild Bill Donovan, som endte opp med å bli sjef for OSS, forløperen til CIA. Murphy var, som jeg påpeker i boka, en som kunne sine ting rundt planleggingen av et kupp, og han var kasserer for ultrahøyreorganisasjonen American Liberty League.

McCormack tilbød en veldig svak forklaring på hvorfor komitéen aldri stevnet Murphy for å vitne. Han sa at de ikke stevnet Murphy fordi de ikke ville at han skulle få en sjanse til å forsvare seg og oppnå sympati.

Uansett, komitéens granskning var svært kort og overfladisk. Så vi har ingen mulighet til å vite de nøyaktige detaljene. Kanskje befinner det seg noe i arkivene et sted, og kanskje er dette et framtidig prosjekt for meg å grave i. La oss si det sånn, det er god grunn til å tro det kan ha funnet sted. Butler fortalte sannheten som han så den. Komitéen trodde på ham.

Verken komitéen eller Roosevelt undersøkte det videre, eller stilte noen til ansvar. Det er derfor saken forblir med denne typen av et offisielt spørsmålstegn.

Var Butlers varsling nok til å få slått på lysene, for å si det sånn, som fikk kakerlakkene til å haste i skjul? Kom FDR til en slags innretning med disse menneskene fordi han ville ha dem ombord? Uansett, jeg har over hodet ingen tvil om Butlers beretning om samtalene med MacGuire.

DW: Kan du si noe om 6. januar 2021, som et siste punkt? For her har vi en kuppkonspirasjon som finner sted i åpent dagslys. Den ble i all hovedsak annonsert i uker og måneder i forveien.

JK: Jeg har et nyhetsbrev kalt The Racket, av åpenbare grunner, og på valgnatta i 2020 skrev jeg et blogginnlegg på nyhetsbrevet med en heading som var noe sånt som «God morgen, presidenten kunngjorde nettopp et kupp.» Fordi han hadde, som du vet, nettopp erklært seg selv som vinneren. Trump insisterte på at han ikke kom til å akseptere resultatet.

Det Trump sa var at det ikke spilte noen rolle hvem som faktisk vant denne tingen, jeg vant, og jeg kommer ikke til å la noen fortelle meg noe annet. Vi så dét vare i fire måneder. Besynderlig var at jeg på den tiden holdt på med delene av boka som omhandlet businesskonspirasjonen i 1933.

Tilfeldigvis var det ved slutten av 2020 at jeg jobbet med bokas siste kapitler. Deretter endte jeg opp med å skrive prologen, som omhandler Trumps kuppforsøk.

Jeg skriver disse tingene om businesskonspirasjonen, og et kupp spiller seg ut rett for våre øyne. Jeg skrev i The Racket at dette var Trumps komplott for å overta Det hvite hus, men hvem blir Butler denne gangen? Det skrev jeg den 4. januar, fordi det allerede var veldig, veldig tydelig.

Jeg så dette utfolde seg fra mitt hjem i Charlottesville, Virginia, et sted som hadde sin egen nylige erfaring med det ytre høyre, i 2017.

Fordi jeg hadde gravd i disse tidligere begivenhetene minnet den 6. januar meg ikke så mye om 6. februar-opprøret i Frankrike i 1934, der en broket samling av høyreekstreme og fascistgrupper stormer den franske lovgivende forsamlingen. De ender med å snuble i deres egne føtter.

De fleste av menneskene som dør på gatene i Frankrike den 6. februar var oppviglere. De ender bare opp med å slåss med politiet. Men i siste instans får det denne store følgekonsekvensen, både når det gjelder å tvinge sentrum-venstre-koalisjonen til å gå av, til fordel for en konservativ regjering, og det bidrar også til å skape Folkefronten.

Gerald MacGuire kommer til Butler og forteller ham bokstavelig talt at dette er hva vi skal gjøre her i USA.

Så her var vi i 2021 og så det skje her. For meg betydde dette først og fremst, å ville forklare at disse tingene har vært diskutert før, at disse tendensene har eksistert lenge i Amerika og i den amerikanske politikken, i hvert fall i 90 år.

Den 6. januar levde ut fantasien om businesskonspirasjonen fra 1933, til og med det faktum at man har slike dypt reaksjonære amerikanske forretningsmenn som lever ut deres sosiale og personlige harme og deres antivenstre, antisosialistiske og antikommunistiske fantasier.

DW: Ingenting av det har forsvunnet. Tvert imot …

JK: Ingenting av det har forsvunnet.