Rapper-millionæren Kanye Wests åpne omfavnelse av antisemittisme og Hitlerisme er en avskyelig episode, men det burde ikke komme som et sjokk for noen som har vært våkne for og har observert det amerikanske samfunnslivs sosiale og kulturelle krise. West, eller Ye som han nå liker å bli kalt, er et produkt av dette terminalt forfalne samfunnet og dets kultur. Hans nåværende posisjoner kan ikke forstås uten at man befatter seg med bredere anlagte saksanliggender.

I et intervju på torsdag med ultrahøyre talkshow-verten Alex Jones, der han var ledsaget av fascistkollega Nick Fuentes, hevdet West at «jødiske media har fått oss til å føle at nazistene og Hitler aldri tilbød verden noe av verdi. … Men [nazistene] gjorde også gode ting. Vi må slutte å disse nazistene hele tiden.» Han fortsatte seinere: «Hvert eneste menneske har noe av verdi som de brakte til torgs, spesielt Hitler.» West insisterte også at nazilederen «ikke drepte seks millioner jøder. Det er bare helt faktisk feil.» Seinere på torsdag tvitret West ut et bilde av et nazi-hakekors inne i Davidsstjerna, noe som førte til at han ble utestengt av Twitter.

En av de mest prominente og angivelig «innflytelsesrike» figurene i amerikansk populærkultur i det 21. århundre, med mer enn 160 millioner solgte plater, har kommet ut som en forsvarer av den største massemorderen og de mest avskyelige forbrytelsene i verdenshistorien. Forfektingen av generelt høyreorienterte synspunkter fra underholdningsindustriens figurer i USA, ofte når de har blitt rike og gamle, er ikke noe nytt, men dette er uten sidestykke.

Wests utbrudd kommer i kontekst av en markant stigning i antall antisemittiske angrep og hatforbrytelser. Interesseorganisasjonen Anti-Defamation League (ADL) rapporterer at slike forbrytelser i USA i 2021 steg til et rekordnivå, med 2 717 hendelser, en økning på 34 prosent i forhold til 2020. Angrep på jødiske institusjoner økte med 61 prosent i forhold til året før.

Hvem er Kanye West, og hva representerer han? Til tross for påstander om at rap-artister er folketribuner for de meget undertrykte, kommer West faktisk fra en komfortabel middelklassebakgrunn, som ei rekke andre av sjangerens utøvere forøvrig. Hans far var en tidligere Black Panther, en fotojournalist for Atlanta Journal-Constitution, og seinere en «kristen rådgiver»; hans mor tjente som styreleder for Chicago State University’s engelsk-institutt.

Vesten taler ikke for de undertrykte, eller for noen som helst del av arbeiderklassen. I den grad han etterligner plebeier-elementer i samfunnet uttrykker det i all hovedsak hiphop-verdenens ikke-autentiske karakter. Sistnevntes nesten obligatoriske sosiale degraderinger har milliard-dollar-plateindustrien grepet til for deres egne finansielle formål.

Wests framvekst som en fullbefaren antisemitt er ikke et isolert fenomen. Tross alt var han og Fuentes helt nylig gjester hos Donald Trump, USAs tidligere president og lederen for et av landets to store politiske partier. Forskjellige Republikanere prøver nå febrilsk å slette bevisene på sosiale medier for deres støtte eller forbindelser med West, men bevismaterialet er uutslettelig.

Amerikanske media og det politiske etablissementet messer for tiden indignert over Wests kommentarer, der de liberale som sedvanlige toer deres hender og doserer vidunderkurer, men ingenting av det vil få den brune eimen til å forsvinne.

Fordømmelsene av West i amerikanske medier og fra Joe Biden og politikere fra Det demokratiske partiet er intenst hyklerske, gitt at Biden-administrasjonen for tiden er i allianse med et ukrainsk regime befengt med fascister, som jevnlig feirer historien om ukrainsk nasjonalistkollaborering med nazistene. Generelt sett faller hiphop-utøverens proklamering av hans støtte for Hitler sammen med en generell relativisering og bagatellisering av tysk fascismes forbrytelser.

I virkelighetens verden er det umulig å motarbeide fascismen med hell uten å motsette seg kapitalismen. Dette var sant for Tyskland på 1930-tallet, og det forblir sant i USA.

Antisemittisk skitt stiger ubønnhørlig opp, ut av kapitalismens krise. Moderne antisemittisme oppsto på slutten av 1800-tallet som del av styringselitenes respons på veksten av arbeiderklassen som et massefenomen (spesielt i kjølvannet av den revolusjonære Paris-kommunen i 1871) og på

trusselen fra sosialisme. «De privilegerte klassene [engelsk tekst] – borgerskapet og de fortsatt betydelige jordeierinteressene – bestrebet seg for å dyrke en massebase til forsvar av den eksisterende sosiale orden,» har marxister forklart, og spesielt blant middelklasseelementer truet av industrisamfunnets utvikling.

Den amerikanske styringsklassen, beleiret og skrekkslagen av veksten av opposisjon mot dens styre blant omfattende sjikt av befolkningen av enhver etnisitet og bakgrunn, har et desperat behov for å avlede oppmerksomhet vekk fra krig, pandemien og sosial ulikhet. I denne bestrebelsen skiller den ut ideologisk gift fra hver eneste pore. For å organisere en uredelig «nasjonal enhet» på tvers av klasselinjer, bestreber borgerskapet seg for å piske opp det sosialt tilbakestående og få skapt falske fiender i form av muslimer, immigranter, gjenstridige arbeidere og nå, enda en gang, «jødene».

Om dette er det generelle rammeverket som gjenkomsten av antisemittisme i den amerikanske underholdnings- og sportsverdenen (Kyrie Irving) skjer innenfor, er det også den spesifikt degenererte kulturtilstanden å måtte ta hensyn til.

Det amerikanske etablissementet har i flere tiår næret det sosialt tilbakestående, praktisk talt uten motstand. Fra slutten av 1970-tallet og framover, en prosess som ble gitt fornyet kraft og «hensikt» av oppløsingen av Sovjetunionen på slutten av 1991, har det offisielle amerikanske samfunnet rettet sine krefter inn mot å nedverdige elementær sosial solidaritet og oppmuntre til individualisme i dens mest harske, antisosiale former.

Samtidig, og paradoksalt, innebærer det å stå opp til den «virkelige verden», har befolkningen tusen tusen ganger blitt fortalt, aldri å stikke ut nakken, tilbe det «frie markedet» og bøye seg for kjendiseri og suksess.

Patriotisme, sjåvinisme, militaristisk vold, religiøst bigotteri, politisk konformisme, antiintellektualisme, ingenting råttent har vært styringsklassen fremmed. Fyndordene ble «Grådighet er bra» og «Tvang virker», og de undertryktes tilstand ble skyldt på deres mangel av «personlig ansvar».

De rådende makter erklærte igjen, med større inderlighet enn hva Henry Ford kunne ha mønstret, at historien var «meningsløs,» og fostret bevisst uvitenhet, inkludert om 1900-tallets store tragedier som Holocaust. For å rettferdiggjøre deres endeløse rekke av blodige, nykoloniale kriger, tok amerikanske politiske ledere som aldri før i bruk teknikken med Den store løgna og underverdenens språk.

Det ekstreme høyre hadde sitt spesifikke bidrag til degenereringen av samfunn og kultur, mens Det demokratiske partiet og dets «venstre»-vedheng bistod prosessen med deres dreining til hudfargebasert kjønnstribalisme, og fikk fram de mest selvsentrerte og egoistiske egenskapene i den øvre middelklassen.

Den amerikanske kulturen har lidd tragisk under disse betingelsene. Tallrike beklagelige trender har

oppstått, inkludert pornografisk sadisme, noen mer akseptert av media enn andre. I alle fall, det er knapt noen som blunker av den mest primitive brutaliteten, ofte identifisert med «realisme» og til og med «radikalisme». Enkelte filmregissører har kaptes med hverandre for å se hvem som kan oppnå størst grad av kulde og nøktern saklighet konfrontert med menneskelig lidelse.

Hiphop og rap kom til live under disse ugunstige omstendighetene. Selv om det uten tvil var et element av antietablissement i den tidligste rapmusikken på 1970-tallet, vokste sjangeren snart nok for det meste ut av radikalismen. Igjen spilte ulike sosiale trender inn. For det første, den offisielle borgerrettighetsledelsen hadde vendt seg til høyre, og forkastet ethvert program for å forbedre de fattiges betingelser. Deler av småborgerskapet av afrikaner-amerikanere og andre minoriteter meldte seg med og kastet deres lott inn i profittsystemet, og sloss om en del av byttet. Selvsentrerte «affermative action»-ordninger og drømmer om vellykket «svart kapitalisme» dominerte den svarte øvre middelklassen. Ulikhet blant afrikaner-amerikanere har siden 1970-tallet vokst eksponentielt og ondartet.

I atmosfæren av Reagan-Thatcheristisk reaksjon, og seinere, post-sovjetisk triumferende kapitalistisme, kom hiphop under svært dårlig påvirkning. Observatører har påpekt at håpefulle rapartister på begynnelsen av 1980-tallet, beklageligvis, var blant de mest grådige man kunne finne noe sted.

Magasinet Pitchfork observerer, litt skamfullt, at siden sjangrens tilblivelse har «rap alltid hatt penger på sitt kollektive sinn. Akkumulering av rikdom og et forhåpningsfullt liv er sentrale temaer i rap, fordi det selvfølgelig er USAs marginaliserte samfunns musikk.» Rap er «selvfølgelig» ikke bare de «marginalisertes» musikk, og mer betydningsfullt, det er ingen forhåndsbestemt grunn til at de undertrykte skulle bli besatt av anskaffelsen av rikdom. Tvert imot, under de rette omstendigheter blir de undertrykte, som historien viser, grepet av begjær for en progressiv, til og med revolusjonær sosial endring.

Uansett, til tross for diverse hiphop-artisters utvilsomme talent og til og med sporadisk strålende ferdigheter, ble sjangerens overordnede utviklingsforløp bestemt av de rådende regressive sosiale og kulturelle trendene.

Dette ble dekket over av mediekommentatorer, akademikere og det pseudo-venstre, som i en forkastelig grad unnskyldte hip-hopens synder, der den forherliget det sosialt tilbakestående og forsinket utviklingen av genuin antikapitalistisk bevissthet.

Man kan finne hundrevis av artikler og essayer som hevder at rap er «stemmen til ei ellers underrepresentert gruppe», som hyller «Populærkultur som Opposisjonskultur: Rap som Motstand» og skryter av sjangeren som ble smidd «i brannene i South Bronx, New York, og Kingston, Jamaica, der hip hop ble et ungdomsopprørs samlingsrop og en generasjonsdefinerende bevegelse.»

West selv oppsto først politisk som en selverklært talsmann for afrikaner-amerikanere, på linje med en standard hudfargefokusert politiker, og hevdet, i kjølvannet av orkanen Katrina, at George W.

Bush «ikke bryr seg om svarte mennesker». Det innhentet ham ros fra International Socialist Organization (nå oppløst), som hevdet at det «aldri må glemmes at Kanye faktisk er en svart mann som lever i en hvit manns verden. Han er en utøver i en bransje som er sterkt dominert av utbytting og undertrykking.»

Den svarte nasjonalistbevegelsen har faktisk alltid hatt en eim av antisemittisme.

Magasinet Jacobin forsvarte fortsatt utøveren så seint som i april 2022, lenge etter at West hadde gått inn i Trump-leiren, og insisterte på at hans «turbulente krumspring og generaliserte uorden» var «en vesentlig del av den bemerkelsesverdige – og bemerkelsesverdig kaotiske – karrieren han har bygget opp.»

Wests antisemittiske og pro-Hitler-kommentarer har med rette provosert fram utbredt avsky og forargelse. Kommentarene taler til den enorme sosiale, kulturelle og moralske polariseringen som finner sted i USA og globalt. Styringsklassen og dens vedheng bykser stadig mer dramatisk og groteskt til høyre, og i prosessen mudrer de opp all den skitt og fordervelse de har tydd til i alt av deres historie av undertrykking og klassediktatur. Kapitalistene stopper ikke for noen ting.

Samtidig produserer imidlertid den samme tilstanden av framskreden krise en massiv, molekylær radikalisering blant ti- og hundretalls millioner. Denne bevegelsen vil avvise rasisme og hudfargebasert politikk, antisemittisme, fortvilelsens politikk, ignoranse og det sosialt tilbakestående. Den vil basere seg på det som er best i menneskeheten.