I fokus for de tradisjonelle jule- og nyttårstalene til den tyske forbundspresidenten og kansleren var fortsettelsen av Ukraina-krigen, og påkallingen av nasjonens enhet.

Forbundspresident Frank-Walter Steinmeier og kansleren Olaf Scholz, begge sosialdemokrater fra partiet SPD, tok til orde for å fortsette Ukraina-krigen inntil Russlands fullstendige nederlag, selv om det skulle medføre enorme sosiale og økonomiske kostnader og risikere en atomkrig. Begge påkalte de samfunnets «samhold» og «fellesskap» i deres bestrebelser for å overføre krigens katastrofale konsekvenser over på massen av landets befolkning.

Steinmeier, som holdt juletalen, erklærte skinnhellig: «I år er vel vårt mest brennende ønske at freden igjen skal råde.» Bare for umiddelbart å tilføye: «Men denne freden er enda ikke innen rekkevidde.» Den må bli «en rettferdig fred» som ikke belønner landnåm, sa han. Inntil det «er det imperativt for menneskeheten at vi ... står ved dem som blir angrepet.»

Dette betyr i klartekst at Tyskland og NATO vil fortsette å eskalere krigen, med våpenleveranser og militær støtte for milliarder, helt til Russland kapitulerer. Ifølge eksperters vurderinger kan det ta to til tre år og kreve hundretusenvis flere ofre. Risikoen for at krigen sprer seg til hele Europa og involverer bruk av atomvåpen blir bevisst tatt med på kjøpet.

Scholz var enda mer eksplisitt i hans nyttårstale. Han gjentok flere ganger uttrykket «tidsskille,» som han anvendte i fjor vår for å berettige økningen av våpenbudsjettet med € 100 milliarder, og sverget: «Vi vil fortsette å støtte Ukraina.» Han hevdet at takket være «samholdet og styrken» til våre «kjære medborgere,» hadde Tyskland «ikke bøyd seg for Russland,» og berømmet EUs og NATOs besluttsomhet.

Også Steinmeier berømmet hans «kjære landsmenn,» og fortsatte med å si: «Dere merker denne krigens konsekvenser, og spesielt de økonomiske konsekvensene. Men dere bærer byrdene fordi dere ikke er likegyldige til ukrainernes skjebne; fordi dere bryr dere om deres kamp for frihet; fordi dere er solidariske og medmenneskelige.»

«Ukraina hevder seg med stort mot. Europa står sammen. Og vårt landet vokser med utfordringen, igjen ut over seg selv,» fortsatte Steinmeier. Dette året, sa han, hadde vist at «vi kan komme oss gjennom denne perioden i fellesskap». Hans juleønske var «at vi styrker alt som forener oss».

Alt dette har ingenting med realitetene å gjøre, men desto mer med krigspropaganda.

For det første, NATO er ikke mer opptatt av frihet og demokrati i Ukraina enn alliansen var i sine tidligere kriger i Irak, Afghanistan og Libya, hvor den ødela hele land, drepte millioner og drev utallige flere på flukt. NATO provoserte bevisst fram Ukraina-krigen ved systematisk framrykking østover, støtte kuppet i Kiev i 2014 og har siden den gang bevæpne det ukrainske militæret, og anvender nå dette for å tvinge Russland i kne.

Også Ukraina selv er et verdifullt bytte. Ikke bare er landet rikt på kull- og gassreserver, men det har også betydelige råvarer – litium, kobolt, titan, beryllium og sjeldne jordartmineraler – verdt anslagsvis € 6,7 billioner, ifølge den Brussel-baserte tankesmia Carnegie Endowment.

Dette rettferdiggjør ikke på noen måte Putin-regimets militære angrep. Det spiller rett i hendene på NATO og styrker de mest reaksjonære kreftene – både i Ukraina og Russland. Men hovedinitiativet til krigen kom fra NATO, som ikke vil avslutte den før de har nådd sitt mål.

Den aggresjonen som styringsklassen legger for dagen der den turer fram, og som gjenspeiler Hitlers erobringsplaner, viser et intervju med Stefan Meister, Russland-eksperten ved Det tyske råd for utenriksrelasjoner, Deutsche Gesellschaft für Auswärtige Politik (DGAP), publisert av ukemagasinet Der Spiegel i den siste utgaven.

Meister beskylder tidligere tyske regjeringer for å ha tatt i bruk den «praktiske og bekvemmelige, men falske historietolkningen» at «som Willy Brandt trodde, det kan skje forandring gjennom tilnærming». Minst 80 prosent av de tyske elitene hadde «begått kollektivt selvbedrag» og utvidet avhengigheten av Russland.

Det som var nødvendig, sa han, var «en ekte langsiktig Russlandspolitikk» som «til syvende og sist handler om regimeskifte i Moskva». Dette fordrer lederskap, sa Meister, heller enn et «system med systematisk uansvarlighet,» der politiske eliter frykter «valgrisikoer,» dvs. velgernes vilje.

For det andre, den tyske befolkningen står ikke samlet bak krigen, som Steinmeier og Scholz hevder. Store deler av befolkningen er skeptiske til krigen, eller de motsetter seg den. Krigen og den uopphørlige krigspropagandaen i media tjener derimot til å intimidere og undertrykke den voksende motstanden mot krig og sosial ulikhet.

En liten minoritet har i flere tiår skamløst beriket seg på flertallets bekostning. Ifølge Det tyske instituttet for økonomisk forskning, Deutsche Institut für Wirtschaftsforschung (DIW) besitter de rikeste 10 prosent i Tyskland mer enn to tredjedeler av all formue, mens hele den fattigere halvdelen av befolkningen tilsammen eier bare 1,3 prosent. De fattigste 10 prosentenes realinntekter har siden 1995 bare steget med 5 prosent, mens de 10 prosent rikeste har økt deres med 40 prosent.

Ukraina-krigen framskynder denne divergensen i inntekt og formue. Fagforeningene, som støtter regjeringens krigspolitikk, har signert tariffavtaler som sementerer lønnsøkninger langt under inflasjonsraten, som i 2022 var på 10 prosent og ifølge Bundesbank-anslag i 2023 gjennomsnittlig vil være på 7,2 prosent. I tillegg kommer skyhøye energikostnader og uoverkommelige husleier. Spesielt for den yngre generasjonen ser framtiden dyster ut, selv om de har studert i årevis.

Steinmeier og Scholz påberoper seg «samholdet» i samfunnet først og fremst fordi de frykter at det skal komme til åpen klassekamp. Scholz brukte en stor del av hans nyttårstale til å liste opp støtteprogrammene regjeringen har satt sammen for å dempe prisveksten litt. Men de er ikke mer enn en dråpe i havet, og i alle fall kommer de i vesentlig grad de velstående og selskapene til gode, som til tross for pandemien og krigen oppnår høye profitter.

Også Süddeutsche Zeitung frykter at det skal komme til et opprør mot krig og sosial ulikhet. «Det er fortsatt et flertall i dette landet for økonomisk støtte til Ukraina, for sanksjoner mot Russland, for våpenleveranser,» kommenterer avisas tidligere sjefredaktør Kurt Kister. «Men dersom tilpasningen, tapet av tillit og personlige ulemper vokser i krigens andre år, da vil ting kunne se annerledes ut i desember 2023.»

Denne voksende motstanden mot sosial ulikhet og krig kommer ikke til uttrykk i det eksisterende politiske systemet. Alle partiene representert i Forbundsdagen (forbundsparlamentet Bundestag) støtter krigskursen, fra Die Linke til sosialdemokratene i SPD, og Die Grünen og Kristelig-Demokratene i unionspartiene CDU/CSU.

Sozialistische Gleichheitspartei (SGP) [Tysklands Socialist Equality Party] setter kampen mot den forhatte krigspolitikken og de sosiale ødeleggelsene i sentrum av sin valgkamp for delstatsvalget i Berlin den 12. februar. Sammen med søsterpartiene i Den fjerde internasjonale bygger SGP et sosialistisk parti i den internasjonale arbeiderklassen, som kombinerer motstanden mot krig og sosial ulikhet med kampen mot deres årsak, kapitalismen.