Boris Pistorius (Sosialdemokrat, SPD) blir Tysklands nye forsvarsminister, tidligere innenriksminister i delstaten Niedersachsen. Han etterfølger Christine Lambrecht, som mandag trakk seg fra stillingen. Ifølge medierapporter skal Pistorius torsdag innsverges i Berlin.
Utskiftingen på toppen av forsvarsdepartementet vil igangsette en massiv opptrapping av tysk militarisme og NATO-krigen i Ukraina mot Russland. Før neste møte i den såkalte Kontaktgruppa for Ukraina i Ramstein den 20. januar forbereder NATO-maktene blant annet leveransen av hovedstridsvogner til Ukraina. Pistorius skal møte USAs forsvarsminister Lloyd Austin i Berlin rett etter hans innsettelse, dagen før møtet i Kontaktgruppa.
Den tyske regjeringen kunngjorde 6. januar, sammen med USA, leveranser til Kiev av pansrede kjøretøy av typene Marder og Bradley. Det ser ut til at avgjørelsen allerede er tatt for at Berlin skal levere stridsvogner av typen Leopard-2. Åtti-to-år etter nazistenes utslettingskrig mot Sovjetunionen, som drepte nesten 30 millioner mennesker, skal igjen tyske stridsvogner rulle mot Russland.
Som forsvarsminister har Pistorius som oppgave å håndheve krigs- og opprustningsplanene mot den enorme motstanden i befolkningen. Forbundskansler Olaf Scholz (SPD) uttalte ved hans kunngjøring av Pistorius’ utnevnelse: «Pistorius er en ekstremt erfaren politiker som har bevist hans administrative ferdigheter, han har i årevis vært involvert i sikkerhetspolitikk og med hans kompetanse, hans selvsikkerhet og hans store hjerte, er han akkurat den rette personen til å lede (Tysklands væpnede styrker) Bundeswehr gjennom dette epokegjørende tidsskillet.»
Denne uttalelsen er utvetydig. Allerede under Lambrecht ble det største opprustingsprogrammet siden Hitler lansert under slagordet «tidsskillet» [‘Zeitenwende’] og det ble vedtatt et spesialfond [‘Sondervermögen’] for Bundeswehr på € 100 milliarder [NOK 1 074,63 milliarder]. Lambrecht uttalte i offentlige taler at Tyskland måtte bli en «militær leder» igjen, på grunn av landets «størrelse, geografiske beliggenhet og økonomiske styrke». I siste instans ble hun imidlertid ikke ansett i stand til å oppnå dette målet.
Oppgaven skal nå overtas av Pistorius, som i hans rolle som innenriksminister i Niedersachsen framfor alt har utmerket seg ved en aggressiv «lov og orden»-politikk og ekstremt høyreorientert agitasjon mot flyktninger. Hans tidligere forlangender har inkludert etableringen av konsentrasjonsleirer for flyktninger i Libya, deportasjoner til og med til krigssoner, massiv opprusting av sikkerhetsstyrkene og for utplasseringen av Bundeswehr innenlands. Mediene hyller ham som en «rød general». Styringsklassen vet at tysk militarismes gjenkomst, som også tidligere, fordrer gjenoppretting av autoritært styre og diktatur.
Pistorius uttalte umiddelbart etter hans utnevnelse åpent at Tyskland er en part i krigen i Ukraina – hvilket den tyske regjeringen alltid har benektet. «Forsvarsdepartementet er allerede en stor utfordring i sivile tider, i fredstid,» sa han: «Og i tider når man som Forbundsrepublikken Tyskland er involvert i en krig, indirekte, da enda mer.»
Han lovet å gjøre Bundeswehr «sterk for perioden som ligger foran». Dette er en «enorm oppgave». Troppene skal være trygge på «at jeg, når det skulle være nødvendig, vil ta den på meg».
World Socialist Web Site forklarte allerede i en artikkel om Lambrechts fratredelse hvor vidtrekkende planene er som for tiden blir utarbeidet bak befolkningens rygg. Nyhetsmagasinet Der Spiegel’s nåværende forsidehistorie forlanger eksempelvis, der det refereres til ledende militærfigurer, en tredobling av Bundeswehrs spesialfond [‘Sondervermögen’] til € 300 milliarder [NOK 3 223,89 milliarder], en forhøyning av det årlige militærbudsjettet til € 120 milliarder [NOK 1 289,56 milliarder], innføringen av en generalstab og eliminering av sivil kontroll over Bundeswehr, styrking av våpenindustrien, en økning i antall tropper og reaktivering av verneplikten.
Andre medier og representanter for utenrikspolitiske tankesmier formulerer lignende mål, og presser på for en rask implementering. Kort etter utnevnelsen av Pistorius publiserte avisa Frankfurter Allgemeine Zeitung (FAZ) en gjestekronikk skrevet av Christian Mölling, visedirektør for tankesmia DGAP (Deutsche Gesellschaft für Auswärtige Politik) og leder av dens Senter for sikkerhet og forsvar. Hans «Ti punkter for den nye forsvarsministeren» forfølger ett mål: Tysklands omdanning til en slagkraftig krigsmakt.
Til tross for den «mest truende situasjonen siden den cubanske missilkrisa» er Bundeswehr «i en øde tilstand,» klager Mölling. «Det epokegjørende tidsskillet» er «så langt lite mer enn prat om et spesielt berg av gjeld.» «Tyskland har tapt et avgjørende år for moderniseringen av Bundeswehr,» legger han til. Han fortsatte med å reise tilsvarende forlangender som Der Spiegel, «for å få det epokegjørende tidsskillet igangsatt, for på lengre sikt å få Bundeswehr tilbake i form, og også for å støtte Ukraina.»
Alt av dette fordrer den fullstendige militariseringen av samfunnet. Mölling skriver: «Om man ser på forsvarssektoren som et bilde, da er det viktig å tenke og beskrive forsvar som et økosystem, ikke som mekaniske pilarer. Dette systemet er åpent i kantene, og koblet til mange andre områder av sikkerhet og det offentlige liv. Jo mer lukket systemet er, jo mer forblir det en spesialisert organisasjon i livet.»
Dette er den tysk militarismens gamle, faretruende ånd, artikulert i moderne tankesmie-tysk. Militæret må trenge gjennom alle av samfunnets porer. Det må ikke forbli en «spesiell organisasjon i livet» – det er livet.
Det er ikke ene og aleine disse konseptene som påminner de mørkeste tidene i tysk historie. Helheten av utenrikspolitikken føres etter lignende orienteringslinjer som i den første og den andre verdenskrig. I uttalelsen Ingen stridsvognleveranser til Ukraina! Stopp trusselen om en tredje verdenskrig! erklærte Sozialistische Gleichheitspartei (SGP), Tysklands Socialist Equality Party:
Styringsklassen har siden gjenforeningen systematisk arbeidet for å organisere Europa under tysk lederskap, for å fremme sine geostrategiske og økonomiske interesser over hele verden. … Nå bruker styringsklassen Russlands reaksjonære invasjon av Ukraina som påskudd for å igangsette den største opprustingen siden Hitler, og for igjen å slå til mot Russland. Tysk imperialisme er ikke bare opptatt av geostrategiske interesser og Russlands enorme reserver av råvarer, men er også drevet av ønsket om gjengjeldelse for krigsnederlagene på 1900-tallet.
Imperialistoffensiven reiser i tiltakende grad faren for en direkte krig med en atomvåpenmakt, Russland. Bundeswehr overflytter for tiden Patriot-missilsystemer til Polen. I løpet av denne uka skal totalt tre skvadroner med 600 flyvåpensoldater stasjoneres i nabolandet.
Patriot-missilene skal ved Zamość-fraktdepoet «beskytte et viktig omlastingsdepot for Ukraina-bistand,» skriver Der Spiegel. På stasjonen, beliggende 30 kilometer fra den polsk-ukrainske grensa, «skal både bistandsforsyninger og militært utstyr omlastes til Ukraina». Flyvåpnets oppgave er å «beskytte stasjonen mot mulige angrep fra lufta».
Bundeswehr skal med andre ord sørge for at de planlagte stridsvognleveransene trygt når fronten. Dermed blir Tyskland en stadig mer direkte krigspart på slagmarka. Dmitrij Medvedev, nestleder for Den russiske føderasjonens Sikkerhetsråd og tidligere president i Russland, har truet med å gjøre vestlige stridsvogner til «rustent skrapmetall». Han beskrev NATO-land involvert i krigen som legitime mål. Berlin driver like fullt fram eskaleringen, helt hensynsløst.
Pistorius burde i hans innvielsestale forklare konsekvensene av denne politiske orienteringen. Hvor mange millioner mennesker har styringsklassen til hensikt å ofre for å beseire Russland militært, og få satt deres verdensmaktsplaner ut i livet, denne gangen? Hva er den føderale regjeringens scenario dersom krigen eskalerer til en atomvåpenutveksling? Det er klart at millioner av mennesker på tvers av Europa ville miste livet selv i en «konvensjonell» krig mot Russland.
Det er på høy tid å få stoppet dette krigsvanviddet. Dette fordrer byggingen av en internasjonal massebevegelse mot krig og dens årsak, kapitalistsystemet. Sozialistische Gleichheitspartei, Tysklands Socialist Equality Party, deltar i omvalget i Berlin for å gi en stemme og et sosialistisk perspektiv til den utbredte motstanden mot militarisme og krig. Vi oppfordrer alle arbeidere og ungdommer i Tyskland til å gjøre valget til et referendum mot krig, og til å registrere seg nå som aktive støttespillere, og til å stemme på SGP den 12. februar!
Og vi oppfordrer arbeidere og unge mennesker over hele verden til å støtte SGPs kampanje, som del av kampen for å bygge en global bevegelse mot krig!